Tretten timers dag – eller seks?

Av Ebba Wergeland

2005-01

Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag, hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere?

Ebba Wergeland er lege og innledet om dette temaet på Trondheimskonferansen 2005


Regjeringens forslag om ny arbeidsmiljølov er varslet i vår. Motstanden mot Arbeidslivslovutvalget (ALLU) og aksjonsdagen mot forslaget deres 11. november i fjor, har gjort inntrykk. Dagfinn Høybråten som skal legge fram forslaget, vil invitere til kompromiss. Men ingen kompromissforslag kan skjule hvilken retning endringsforslagene går. Regjeringens Sem-erklæring sier klart at de vil "myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om frivillig overtid og midlertidige ansettelser". Å myke opp arbeidsmiljøloven betyr ganske enkelt å svekke arbeidervernet.

Siden den første arbeidervernloven kom i 1892, har alle de store lovrevisjonene med 20-30 års mellomrom styrket arbeidervernet, i takt med velstandsutviklingen. Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere? Tretten timers dag, 48 timers gjennomsnittsuke og individuelle arbeidstidsavtaler som på 1800-tallet, før fagorganisering og arbeidervernlov.

For hundre år siden forventet de fleste at arbeidsdagen ville bli kortere og kortere, i takt med hva vitenskap og teknikk kunne gi av produktivitetsøkning. Nå ser vi tvert i mot at kapitalen gjenerobrer tapte skanser ved å ta mer av døgnet fra oss igjen og gjøre det til arbeidstid. Da er det viktig å gjøre det klart at vi er på kollisjonskurs. Vi vil i motsatt retning. Vi vil ha sterkere vern av normalarbeidsdagen og kortere arbeidstid med full lønn. De som har høye boliglån å betale, eller som har gode krefter og tror de alltid kan være sin egen lykkes smed, er lette å forføre med dagens snakk om økt "valgfrihet" til arbeidstid og utvidet "rett" til frivillig overtid. Det gjelder at verken de eller andre glemmer at det er forskjell på framover og bakover i kampen om arbeidsdagens lengde. For ikke å miste retningssansen må vi snakke oftere og høyere om hvor vi vil. Ikke bakover til trettentimersdagen, men framover til sekstimersdagen.

Arbeidsdagens lengde

Hva er det egentlig som bestemmer arbeidsdagens lengde? Marx lar den personifiserte Kapitalen svare på spørsmålet på denne måten: "Arbeidsdagen er på i alt 24 timer, med fradrag av de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt." (ref 1) Det kan faktisk se ut som om ALLU tenkte nettopp slik. De henter fram forskningsresultater om hvor lite hvile man kan klare seg med: "Forskning viser at vi trenger om lag 11 timer hvile i døgnet for å bygge oss opp igjen etter en arbeidsøkt," står det i utredningen (ref 2). Greitt nok tenker flertallet i ALLU og forfatterne bak EUs arbeidstidsdirektiv før dem, da passer det med 13 timers arbeidsdag.

Hadde dette vært ei grense som bare ble utnyttet i ekstreme situasjoner, hadde det faktisk vært en forbedring fra dagens lov. Der er minimum hviletid mellom skift bare 10 timer. Men helheten i ALLU-forslaget gjør at det åpnes for ukevis med 13-timers dager uten krav til begrunnelse. Ingen forskning sier at vi kan kombinere 11 timers døgnhvile i uke etter uke, med familieliv, venner og normal fritid, og med helsa i behold på lang sikt. Og det er det som interesserer folk flest.

Marx lar en tenkt arbeider svare Kapitalen, men han låner ord fra virkelige arbeidere. Han bruker en erklæring forfattet av bygningsarbeidernes streikekomite i London 1860-61. De stilte krav om å korte ned arbeidsdagen til 9 timer, og de stilte dem til en kapitalist som hadde ord på seg for å være svært from, kanskje en datidas Høybråten:

Du forkynner stadig "sparsomhetens" og "avholdenhetens" evangelium for meg. Vel og bra! Jeg skal som en fornuftig, sparsommelig eiendomsforvalter økonomisere med min eneste formue, arbeidskraften, … Jeg vil hver dag bare sette så mye av den i bevegelse, eller i arbeid, som er forenelig med dens normale vedlikehold og sunne utvikling (ref 1).

Her stilles en økologisk, bærekraftig og menneskevennlig tenkning opp mot kapitalens ensidige prioritering av maksimalt utbytte. Den samme sunne logikken finner vi hos arbeiderrepresentantene som ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag i den første norske arbeidervernloven. De er faktisk sitert i ALLUs utredning. Med 11-12 timers arbeidsdag, sa arbeiderrepresentantene, kan det "vanskelig innspares noe fra den nødvendige nattesøvn for en sådan arbeider til å ha godt av samværet med kone og barn, til å lese litt eller til å sysle med ett eller annet avvekslende yndlingsarbeid legemlig eller åndelig". De ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag for "å erobre en eller muligens flere timer til fordel for familielivet og alt annet der kan tjene til å heve arbeideren intellektuelt og moralsk" (ref 2). Men verken Høirerepresentantene i 1892 eller ALLU-flertallet i 2004 ville ha normalarbeidsdag.

Det nødvendige arbeidet blir mindre

Nesten hundre år etter at åttetimersdagen ble lovfestet i 1919, er tariffestet arbeidsdag bare en halv time kortere, 7,5 timer. Men vi har fått kortere arbeidstid i form av ferie, fem dagers uke og alderspensjon. Vi får også kortere livsarbeidstid ved ufrivillig deltid, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Dette er arbeidstidsforkorting på arbeidsmarkedets premisser, ikke på våre.

I 1919 forventet de fleste en raskere nedtrapping av arbeidsdagens lengde, ettersom mer og mer av det nødvendige arbeidet kunne overtas av maskiner. På 30-tallet var sekstimersdagen et aktuelt krav, kanskje spesielt som et middel mot den store arbeidsløsheten i mange land. Det ble snakket mye om å dele arbeidet. Også arbeidsgiverne var med på dette. Uten lønnskompensasjon ble kostnadene for å dele arbeidet stort sett lagt på arbeiderne. Men selv med full lønnskompensasjon, kunne det gi arbeidsgiver fordeler. Så lenge sekstimersdagen bare var et tiltak mot arbeidsløshet, og ikke lovfestet som normalarbeidsdag, kunne dessuten arbeidsdagens lengde varieres og tilpasses markedet. I 1931 krevde LO-kongressen sekstimersdag med full lønnskompensasjon som et tiltak mot arbeidsløsheten.

John Maynard Keynes (1883-1946) er kanskje den mest kjente økonomen i forrige århundre. Han rådet regjeringene til å gripe inn med skattepolitikk og finanspolitikk som middel mot arbeidsløsheten. Statens pengeplasseringer skulle skape nye jobber. Teoriene hans preget både New Deal i USA og norsk sosialdemokratisk økonomisk politikk helt fram til 1970-tallet. Denne mannen skrev i 1930 et essay om de økonomiske mulighetene hundre år fram i tida. Han kalte det Våre barnebarns økonomiske muligheter (Economic possibilities of our grandchildren). Der ser han for seg at vi vil komme i en situasjon der vi nærmest kappes om å få arbeide tre timers dag, femten timers uke i en overgangsperiode, fordi vi har problemer med å venne oss til et nesten arbeidsfritt liv:

"For første gang siden skapelsen, vil mennesket stå overfor sitt virkelige, grunnleggende problem: Hvordan bruke friheten fra presserende økonomiske behov, hvordan bruke fritida, som vitenskapen og renters rente har skaffet ham, til å leve klokt og behagelig og godt." (ref 3)

Også kapitalistene tenkte i slike baner. Storkapitalisten Henry Ford framhevet den økonomiske verdien av økt fritid (ref 4). Det ville stimulere folk til å kjøpe og konsumere mer industrivarer. Det var i tråd med hans "velferdskapitalisme", som baserte masseproduksjonen på mulighetene for avsetning i en tilstrekkelig godt betalt arbeiderbefolkning. Men Henry Ford advarte mot å legge for mye vekt på de menneskelige fordelene for arbeiderne av kortere dag. Det kunne få folk til å prioritere fritid framfor arbeid, og det ville føre galt av sted for kapitalistene.

Kravene om lovfestet 30-timersuke dempet interessen for kortere dag hos arbeidsgiverne. Det var greitt å bruke seks timers dagen i arbeidsløshetstider, og da med minst mulig lønnskompensasjon slik at arbeiderne selv ga avkall på lønn for å gi jobb til flere. Det var også greitt å bruke kortere dag som en mulighet for markedstilpasning. Men ikke som normalarbeidsdag.

Hvis Marx hadde levd, ville han nok helt kaldt vann i blodet på alle som trodde arbeidsdagen nærmest ville krympe av seg sjøl. I 1930 var Marx død, men folk kunne lese. De som hadde lest sin Marx, trodde mindre på automatikk og mer på seig klassekamp for å erobre tilbake døgnets timer til eget bruk. Hvordan forklarte Marx at arbeidsdagen fortsatt kunne bli lang, selv om produktiviteten ble mangedoblet? Han snakket om produksjon av merverdi som gir avkastning på kapitalen, og som skapes fordi arbeideren utfører mer enn det nødvendige arbeidet, samtidig som lønna bare dekker det nødvendige arbeidet, det som skal til for å opprettholde arbeiderens levestandard.

"Under den kapitalistiske produksjonsmåten, vil det nødvendige arbeidet alltid bare danne en del av arbeidsdagen. Det er ikke nok at det nødvendige arbeidet blir mindre.

Kapitalen … kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.

Kapitalisten eller arbeidskjøperen kjøper retten til å bruke arbeidskraften for en dag. Og prøver å dra størst mulig nytte av varens, dvs. arbeidskraftens bruksverdi." (ref 1)

Kelloggs' sekstimersdag

Trolig ble 30 timers uke og seks timers dag ikke bare diskutert, men også forsøkt mange steder på 1930-tallet. Ett slikt forsøk står i en særstilling fordi det varte så lenge, og ble så godt dokumentert at vi i ettertid kan lese hva arbeiderne mente om ordningen, hvorfor de sloss for å beholde den, og hvorfor de til syvende og sist oppga sekstimersdagen igjen, til fordel for vanlige åtte timers skift. Det er skrevet en bok om sekstimersdagen på Kelloggs, bygd på avisreportasjer, intervjuer og dokumenter hele veien fra 1930 da de begynte, til 1985 da de siste gikk over til 8 timers skift igjen (ref 4).

Initiativet kom faktisk fra eieren, W K Kellogg. Bedriften hans i den lille byen Battle Creek var verdens største frokostblandingsfabrikk med 1.500 ansatte. 1. desember 1930 gikk fabrikken over fra 3×8 timer til 4×6 timers skift. Et helt nytt skift ble altså ansatt. For Kellogg, som var en kapitalist av den gammeldagse "faderlige" typen, var sekstimersdagen ikke minst et nødvendig trekk mot arbeidsløsheten under kapitalismen. Ja, dette var selve redningen for kapitalismen. Arbeiderne ville se seg tjent med den, hvis de fikk del i produktivitetsøkningen gjennom mer fritid.

Kelloggs-arbeiderne var skeptiske i begynnelsen, og trodde først og fremst dette var et triks for å få opp produktiviteten. På et vis hadde de rett i det. Men etter hvert ble fordelene tydeligere. Blant annet appellerte argumentet fra Kellogg om at det ville skape flere jobber, til en godt utviklet arbeidersolidaritet.

Minimumsdaglønna ved Kelloggs ble økt for å opprettholde kjøpekraften. Timelønna ble høyere enn på de andre store fabrikkene i byen, men kompenserte bare delvis arbeidstidsforkortelsen. Kelloggs-arbeiderne, som enda var uorganiserte, ga dessuten avkall på nattillegget og på en halv times matpause. Overtidstillegget ble erstattet med produksjonsbonus for det som ble produsert innafor normal arbeidstid. På den måten var ingenting som kunne friste til å arbeide lengre dager eller ekstra nattskift.

Etter fire år, 7. november 1935, kunne W K Kellogg oppsummere at de hadde hatt 41 % reduksjon av ulykker og 51 % reduksjon i dager tapt per ulykke: "Vi har erfart at effektiviteten og innsatsen er økt så mye … og kostnadene redusert så mye at vi har råd til å betale like mye for seks timer som vi tidligere gjorde for åtte" (ref 4).

Eksperimentet på Kelloggs ble møtt med stor interesse over hele USA. Kellogg ble til og med invitert til president Hoover for å fortelle om prosjektet, og det ble bredt omtalt og beskrevet i fagblad og aviser. Slik skrev for eksempel fagtidsskriftet Factory and Industrial Management:

"(Kelloggs forsøk åpner for) en ny livsform … (viser at) produksjonen er et middel og ikke et mål. Produktivitetsøkningen gjør det mulig å bruke større del av livet til å leve … tar høyde for at forholdet mellom tid til å leve og (tid til) produksjon av livsnødvendigheter forandres … og at økt fritid er den mest logiske måten å øke levestandarden." (ref 4)

Men interessen fra myndighetene og industrien kjølnet med innføringen av den nye Keynes-inspirerte økonomiske politikken som middel mot arbeidsløsheten. Staten tok ansvaret, og det lokale ansvaret ble mindre tydelig. Verdenkrigen førte til gjeninnføring av åtte timers skift på Kelloggs, på det klare vilkåret at dette var en midlertidig ordning. Etter krigen ønsket de nye eierne å fortsette med åtte timers skift, men flertallet av de ansatte ville tilbake til sekstimersdagen. Og nå fulgte den perioden som kanskje er aller mest interessant. Hvordan klarte de nye eierne å erobre tilbake åttetimersskiftene, og gjøre sekstimersdagen til deltid igjen? Hvordan tenkte de ansatte, hvilke argumenter gjaldt for og mot, hvordan ble fronten splittet etter at arbeiderne like etter krigen samlet hadde krevd gjeninnføring av sekstimersdagen?

Den nye ledelsen tilbød bedre muligheter for overtid for dem som valgte åttetimersskift, og mange falt for fristelsen da de igjen fikk sjansen til å øke inntekten. På denne måten ble det vanligere igjen å prioriterte penger framfor fritid. Det oppsto etter hvert en allianse mellom ledelsen og menn med lang ansiennitet som ønsket åtte timer fordi de på grunn av ansienniteten hadde førsterett til overtid.

Også i USAs fagbevegelse var det færre som nå så arbeidsløsheten som et lokalt ansvar, det måtte staten ta seg av. Dermed ble argumentet om jobbdeling svekket, selv om det også foregikk nedbemanning på Kelloggs i denne tida. En ny ledelsesfilosofi ble forkynt for mellomledere og ansatte. Kjernen var som i mange av dagens "management"-påfunn at de ansatte skulle lære å se på jobben som livets mening, og identifisere seg med "vår" bedrift. Det minner om utsagnet fra en ABB-direktør til bladet Økonomisk Rapport for noen år siden: "Det store gjennombruddet vårt kom da klubben lærte seg å vise større solidaritet med bedriften enn med de ansatte hos konkurrenten."

"Før-industriell bevissthet"

Kvinnene på Kelloggs var de siste som ga opp sekstimersdagen. De var på et vis sikrere i sine "utenom jobb"-roller. Mennene knyttet lettere egenverd og identitet til jobben. En pussig sak var at menn med fritidsinteresser som jakt, fiske og friluftsliv hadde noe av samme evnen som kvinnene til å håndtere fritid. Historikeren E P Thompson hevder at kvinner har vært vanskeligere å disiplinere til den kapitalistiske produksjonsmåtens klokkestyring, fordi de i så stor grad styres av andre tidsettere, først og fremst av barns og andre familiemedlemmers behov (ref 5). Han kaller det en "før-industriell tidsbevissthet". Det samme begrepet kunne kanskje passe på Kelloggs-mennene som likte friluftsliv. Ute i naturen er det ikke klokka, men tidsettere som sol og måne, flo og fjære, som påvirker mulighetene for jakt og fiske. Kanskje har de også denne bevisstheten felles med dem man på mange små industristeder litt nedsettende kaller "bøndene" blant arbeiderne, de som ikke er så ivrige på overtid og som kan bli borte om det er godt vær for å ta inn høyet. De styres av jordbrukssamfunnets tidsettere som konkurrerer med stemplingsuret. Fortsetter vi å spekulere, kan vi kanskje tenke oss at moderne menn som tar sin aktive del av omsorgsarbeid og barnestell får gjenopplivet sin "før-industrielle bevissthet" og blir pådrivere for sekstimersdagen?

På Kelloggs ble seksdagerskravet svekket ved at det ble "feminisert". Dels ble prioritering av fritid og det som kunne gjøres på fritid, omtalt som typisk for kvinner. Dels ble rekrutteringspolitikken lagt opp slik at menn ble ansatt på avdelingene med åttetimersdag, kvinner på avdelingene med sekstimersdag. Kjønnskillet ble understreket. Arbeidet som ble utført på sekstimersskiftene ble også stemplet som kvinnearbeid, eller rettere kvinnfolkarbeid.

I ettertid var sekstimersdagen både for kvinner og menn ved Kelloggs stort sett et positivt minne. Men de hadde etter hvert "lært" at dette var urealistisk å holde fast ved, og ikke i takt med utviklingen. Har det samme skjedd med synet på sekstimersdagen i norsk fagbevegelse? Har vi på en eller annen måte "lært" at dette kravet er urealistisk, selv om det står på programmet?

Lønnsøkning eller mer fritid

Figur 1
Fra normalarbeidsdagens historie

  • Fra 1889: 1. mai felles internasjonal kampdag for åttetimersdagen
  • 1892: Barns arbeidstid lovreguleres. Lovforslag om titimersdag utsatt
  • 1894: Bakersvenner lovfestet tolvtimersdag
  • 1897: Brutto titimersdag
  • 1915: Lovfestet titimersdag / 54 timers uke
  • Revolusjon gir åttetimersdag i Europa
  • 1919: Åttetimersdagen lovfestet
  • 1931: LO-krav om sekstimersdag
  • 1959: 45 timers uke, maks 9 timers dag
  • 1968: 42,5 timers uke
  • Femdagers uke innført for de fleste
  • 1976: 40 timers uke
  • Arbeidsmiljøloven 1977: 40 timers uke, ikke mer enn 9 timer per dag
  • Tariffoppgjøret 1986: 37,5 timers uke og 7,5 timers dag

(Fritt etter Samordningsgruppas lysbildeserie)

Selv om vi også i etterkrigstida har fått redusert arbeidstid gjennom tariffavtaler og lover (figur 1), er det gått langsommere etter hvert. Figur 2 viser fordelingen mellom reallønnsøkning (verkstedindustrien) og fritidsøkning i periodene 1910-1939 og 1950-1980, i forhold til produktivitetsøkningen i bruttonasjonalprodukt per innbygger og per time. Den siste perioden er relativt mye mer tatt ut i reallønnsøkning.

Graf: Vekstrater for produksjon, produktivitet, fritid og reallønn

Figur 2

Men på 1970- og 1980-tallet skjedde det noe som midlertidig brakte kravet om arbeidstidsforkortelse høyt på dagsorden igjen. Det hang sammen med at kvinner i større grad deltok i lønnet arbeid (figur 3). Først kom de middelaldrende kvinnene, som tok arbeid etter at barna var blitt store. På 1980-tallet ble også småbarnsmødrene for alvor en del av arbeidsstyrken. Og i takt med denne utviklingen kom den politiske kvinnebevegelsen, som stilte krav om kortere arbeidsdag.

Graf: Andel yrkesaktive etter kjønn

Figur 3

I dag virker det nesten utrolig at norske regjeringer på 1980-tallet lot et offentlig ekspertutvalg bruke tre år på å utrede arbeidstidsreformer, der 60 års pensjonsalder og sekstimersdag var blant de fire alternativene (ref 6). Enda de visste om "eldrebølgen" som seinere har vært brukt til å stoppe alle forslag om liknende arbeidstidsreformer. Utvalget mente sekstimersdagen ville kreve at en litt større andel jobbet to-skift, og at det ble holdt igjen på lønnsøkningen:

"Under de forutsetninger som er nevnt foran, og med en normal økonomisk vekst i løpet av nærmeste 14-årsperiode, vil innføring av 6-timers normalarbeidsdag … ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk ut fra dagens nivå."

Utredningen om arbeidstidsreformer er blitt nærmere gjennomgått i et hefte fra De Facto (ref 7). Ingen av reformforslagene ble den gangen stemplet som urealistiske, det var bare snakk om ulike måter å ta ut veksten på, i stedet for lønnsøkning. Det forteller oss vel at spørsmålet om reformer er "realistiske" eller ikke, mest henger sammen med hvor mange som stiller seg bak reformkravet. Kelloggs' sekstimersdag gikk fra å være et realistisk flertallskrav like etter krigen, til å kalles "urealistisk" av arbeiderne selv førti år seinere. Sekstimersdagen var realistisk i Norge i 1987. I dag behøver du ikke å gå langt for å få vite at det er helt urealistisk.

Forsøk med sekstimersdag

Virkeligheten tyder på at seks timers dagen er realistisk. I alle fall er den tatt i bruk mange steder med godt resultat. De mest kjente eksemplene fra pressen er fra industribedrifter i Sverige med både menn og kvinner ansatt. Det er gjerne arbeidsgiverne som tar initiativet, og de gjør tydeligvis den samme erfaringen som forgjengerne gjorde ved reduksjon til 10 timer og 8 timer. Produktiviteten har tendens til å øke når arbeidstida går ned.

På Toyota-verkstedet i Göteborg innførte de sekstimersdag i 2002 med uforandret lønn i forbindelse med overgang til to-skift for å korte ned køene (ref 8). De doblet nesten bemanningen ved å nyansette folk, men regnet likevel med lønnsomhet takket være forbedret service. De regnet også med at de nå lettere kunne rekruttere kvalifiserte søkere til jobbene. Tidligere var arbeidstida 7-17, nå var første skift 06-1230 og det andre 1210-18.

En reportasje fra 2004 bekrefter at både ansatte og ledelse fortsatt er fornøyd med reformen to år etter (ref 9).

Ved Hässleholm Ytbehandling ga sekstimersdag med full lønn høyere lønn, økt produksjon og lavere fravær (ref 10). Bedriften driver med overflatebehandling av busser, biler og trucker. En av de 25 metallarbeiderne oppsummerer erfaringene sine etter fire år til Aftonbladet: "Jag är piggare och får en rikare fritid."

På Direkt Chark i Göteborg (kjøttindustri) har de redusert arbeidsdagen til seks timer på et av båndene, med uforandret lønn (ref 11). Reformen kom etter initiativ fra fagforeningen, da eieren ville utvide driftstiden til to skift. Nå arbeider de 6-12 og 12-18. Produktiviteten er økt og det er mindre fravær. Det var erfaringene fra Toyota som fikk dem til å prøve.

Det best kjente eksemplet fra Norge er forsøket med sekstimersdag i omsorgstjenesten i Oslo kommune. FAFO skrev en oppsummering av forsøket som blant annet sa at de ansatte trivdes bedre etter innføringen av sekstimersdag, de mente de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, større muligheter for å bestemme arbeidstempoet, og at de ble mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag (ref 12).

Figur 4 er konstruert slik at den jevne, innerste åttekanten viser utgangssituasjonen før forsøket med sekstimersdag. Der det ble brukt mer tid under forsøket, krysser linjen lenger ute på beinet. Figuren viser at når de ansatte fikk to timer mer av dagen til eget bruk, var det først og fremst tida til samvær med barna som økte (høytlesing, leking, barnestell). Det ble tid til mer enn det som må gjøres fullt ut selv med lang dag (og som derfor ikke økte), leksehjelp og matlaging.

Graf: Endringer i fritidsaktiviteter

Figur 4

Hvorfor i all verden er Oslo-forsøket oppsummert som en fiasko? Jo fordi det ikke førte til redusert sykefravær. Forskere hadde på forhånd forklart Oslo kommune at de ikke kunne forvente en slik virkning. Men forsøket var stramt politisk styrt, og sykefraværet var det eneste som interesserte. Dette viser hvor farlig det er å godta sykefraværsreduksjon som suksessmål for arbeidsmiljøtiltak. De ansatte fikk det bedre, og de som brukte tjenesten syntes den var like god som før. Allikevel sitter de fleste som ikke fulgte forsøket på nært hold, igjen med en oppfatning om at det var mislykket. Noen har ment at sykefraværsutviklingen skyldtes at så mange ble gravide i perioden. Men antallet gravide var faktisk nokså normalt. Mer sannsynlig er det at nyrekruttering til et prosjekt fører til lavt fravær i begynnelsen og høyere fravær på slutten. Nyrekrutterte er friskere enn gjennomsnittet, for man søker sjelden ny jobb mens man er langtidssykmeldt. En oppsummering av data fra dette forsøket og to liknende forsøk i Stockholm og Hälsingborg, viste at andelen med smerter fra nakke og skulder gikk ned, i tillegg til at færre var utkjørt etter jobb (ref 13). Slike ting kan ikke fraværsprosenten fortelle.

Et annet eksempel på at tida er moden for kortere dag, er forsøkene ved Oslo Sporveier på å bruke kortere dag som seniorpolitikk. Eldre arbeidstakere kan få redusert arbeidstid (gjennomsnittlig en time per dag) med full lønn, hvis de avstår fra overtid og ekstrajobb (ref 14).

Motstand mot kunnskap

En kan spørre hvorfor ikke flere arbeidsgivere prøver seg med sekstimersdag når erfaringene er såpass gode. Både i Sverige og Finland gjøres det i alle fall en del forsøk med forskjellige arbeidstidsordninger. Det svenske arbeidsmiljøinstituttet, Arbetslivsinstitutet i Stockholm, er i gang med et nytt stort forsøk med sekstimersdag for å se på helsevirkningene av denne arbeidstidsorganiseringen, blant annet med tanke på å motvirke utstøting .

I Norge er det nærmest forbudt å gjøre noe liknende. Offentlige myndigheter, KS og NHO er alle like negative. Oslo-forsøket manglet i sin tid noen hundre tusen kroner på å bli stort nok til å gi pålitelige resultater. Forskningsrådet hadde gitt tilsagn om støtte i millionklassen, dersom disse betingelsene ble innfridd. Men de tre departementene som var aktuelle, avslo å støtte. Resultatene ble dermed mindre sikre enn de kunne blitt.

Når en hører hvor bekymret alle er over utstøtingen fra arbeidslivet, virker det underlig at man ikke en gang vil prøve det enkleste og mest effektive midlet: reduksjon av belastningen ved kortere dag. Så engstelige er de store partiene for tanken, at for eksempel medlemmene av Sandman-utvalget, som ble oppnevnt for å utrede blant annet tiltak mot utstøting, fikk beskjed om at de ikke måtte diskutere sekstimersdagen. Det lå utenfor mandatet.

Det rare er at industrisamfunnene i sin tid møtte 10- og 8-timersdagen på samme måte. Eric Hobsbawm er engelsk historiker. Han mener å kunne forklare denne motstanden mot kunnskap fra kapitalens side (ref 15). Økt effektivitet krever i praksis høyere lønner og kortere dager. Men "ingen forretningsmann vil øke sine utgifter uten sikkerhet for å få dem tilbake", skriver Hobsbawm. Og sikkerhet for gevinst i hvert enkelt tilfelle, kan selvsagt ingen gi. Dessuten mener han at eierne var redde for å oppmuntre arbeiderne til å kreve høyere lønn og kortere dager, for hvor ville det da ende? Det var tryggere, om enn mindre effektivt, å bli ved det gamle, hvis ikke synkende profitt, økt konkurranse, fagforeningskrav eller andre uunngåelige fakta tvang fram en forandring. Kanskje utstøting og rekrutteringsproblemer kan bli et slikt "uunngåelig faktum" denne gangen, og bidra til innføring av sekstimersdag? Eller skal vi satse på fagforeningskrav?

Arbeidslinja

Vi har et problem til på veien til kortere dager. Marx ville sagt at for kapitalen er arbeidsdagen like fullt på 24 timer, minus det som skal til for å gjenta innsatsen neste dag. Tendensen til å undergrave arbeidstidsbegrensinger og tvert i mot legge nye timer til arbeidstida vil alltid være der så lenge det Marx kaller "vampyren" (den kapitalistiske produksjonsmåten) regjerer samfunnet.

I dag vil ingen regjering utrede sekstimersdagen. Utredningene om arbeidstidsreformer fra 1987 er lagt dypt ned i skuffen. Nå skal tvert imot reguleringen av arbeidsdagens grenser "mykes opp". Og i stedet for aldergrense ved 60 år, skal det nye pensjonssystemet få oss til å stå i arbeid til langt over 70.

Det skjedde et skifte i norsk politikk på slutten av 1980-tallet. Det handlet om EU-tilpasning og om EUs Lisboa-strategi og om det som blir kalt den nyliberale revolusjonen. Arbeidstidsreformer som en måte å ta ut velferdsutviklingen på, måtte vike for innføringen av arbeidsplikt med røtter tilbake til attenhundretallet. Denne nye EU-tilpassa arbeidsmarkedspolitikken ble lansert som "arbeidslinja". Arbeiderpartiet med Brundtland som statsminister gjorde hovedjobben, men nyliberalere sluttet opp på tvers av partiskiller, slik at "arbeidslinja" ble noe "alle" var enige om. Den ble beskrevet i Attføringsmeldingen i 1992 (St.meld nr 39, 1991-92), men tatt inn i offentlig språkbruk for alvor med Velferdsmeldingen i 1995 (St.meld nr 35, 1994-95). Der ble det slått fast at "arbeid skal gjøres til førstevalg" og at trygdekutt skulle brukes som "incitament" (pådriver) for jobbsøking. Det underliggende budskapet var ikke nytt i historien, men svært nytt som Arbeiderparti-politikk: Det handlet om at arbeidsløse og trygdesøkere egentlig var arbeidssky og måtte styres til arbeidsmarkedet med økonomisk tvang.

I 2001 kom avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA). Nok en gang misbruk av vakre ord. Fire år etter at avtalen ble inngått, er det verken flere eldre eller flere funksjonshemmede i arbeid. Men det er blitt vanskeligere å få sykepenger og uføretrygd. Hva er inkluderende med å gi midlertidig uføretrygd eller lage lover som sier at sykmeldte skal informere arbeidsgiver om sin "funksjonsevne" enten de vil eller ikke? Når avisene skriver at nesten like mange er arbeidsløse, men flere er i arbeid, må en spørre seg hvor de nye arbeiderne kommer fra, og hva slags arbeid de har fått. Det kan være noen lykkelige uførepensjonister som omsider blir verdsatt av arbeidsmarkedet. Men det kan også være noen som må ta til takke med underbetalt og helsefarlig arbeid fordi nåløyet til trygden er blitt trangere. Arbeid er en velsignelse, sies det, men det gjelder så visst ikke alt arbeid.

Den planlagte, nye Arbeids- og trygdeetaten framstilles som en drøm av brukervennlighet, men for de få som har lest Rattsø-utvalgets utredning som ligger til grunn for reformen, er formålet åpenbart: bedre kontroll med arbeidsløse og trygdesøkere (ref 16, 17).

Den nye pensjonsordningen som Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er ganske enige om, skal ikke lenger fordele midler solidarisk fra de heldigste til de mindre heldige blant pensjonistene, slik folketrygdens hensikt var. Nå skal forsikringsrettferdigheten gjelde. Du får det du har betalt premie for. Den som har hatt god helse og god lønn og god jobb, skal få mer, og den som verken har hatt helse eller fast jobb eller særlig lønn skal få mindre. Arbeidslinja betyr at alle skal lokkes eller trues til å strekke yrkeslivet så langt skinnfellen rekker og litt til. I hva slags arbeid? Statistikken sier at det er prestene som holder lengst. En og annen professor som trives med jobben, fortsetter også med glede til 70. Men ellers?

Det er merkelig hvor få som kritiserer arbeidslinja. Det er liksom ikke lov å være mot noe som handler om arbeid. Det mange overser, er at det er to syn på lønnsarbeidet under kapitalismen, akkurat som det er to syn på arbeidsdagens lengde.

Arbeidslinja representerer Kapitalens logikk. Den sier at flest mulig må være mest mulig og lengst mulig disponible for arbeidsmarkedet, uten garanti for å få jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid krevd det stikk motsatte, rett til arbeid, anstendig arbeid. Denne retten er til og med nedfelt i artikkel 23 i Menneskerettighetserklæringen.

Kapitalen er tjent med arbeidslinja, som går ut på å bruke trygdekutt for å "stimulere til jobbsøking" som det kalles. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser hadde stikk motsatt formål. De skulle beskytte medlemmene mot å måtte godta underbetalt arbeid som kommunens fattigkasse ville pålegge dem.

Flere i jobb eller flere i jobbkø?

Det er nettopp lagt fram en utredningen om deltid og undersysselsetting (ref 18). ALLU overlot dette til et eget utvalg, Deltidsutvalget. På 1980-tallet ville sekstimersdagen vært et nærliggende fra arbeidstakerrepresentantene i et slikt utvalg. Ufrivillig deltid er først og fremst et kvinneproblem. Utredningen forteller at 30 timers uke er den arbeidstida de fleste kvinnene ønsker seg. Så hvorfor ikke i alle fall drøfte å gjøre dagens deltid til morgendagens heltid?

Men LO, YS og UHO krevde bare fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling, og tilsvarende økt stilling når deltidsansatte som en fast ordning arbeider mer enn avtalt. Dette er enkle og svært beskjedne krav. Likevel mente flertallet i Deltidsutvalget, som politisk er en kopi av ALLU, at det ikke var noe behov for å gi ufrivillig deltidsansatte bedre rettigheter. Derimot var det enighet om å oppfordre dem til å melde seg hos Aetat, og prioritere dem "ved tildeling av mobilitetsfremmende stønader". Det er kanskje vanskelig for arbeidstakerrepresentantene å gå imot slike forslag. Men det kan knapt kalles tiltak til beste for de deltidsansatte. Muligheten for å kontakte Aetat har vel vært der hele tida. Og mobilitetsfremmende stønader betyr stønader som kobles til krav om flytting. Det er neppe høyest på ønskelista hos deltidsarbeidende som trenger heltid.

Hele utredningen munnet dermed ut i enighet om å gjøre deltidsansatte mer disponible for arbeidsmarkedet og lettere å styre, i pakt med arbeidslinja. De beskjedne kravene fra arbeidstakersiden ble nedstemt. Tittelen på Deltidsutvalgets utredning har dobbelt bunn. Kan flere jobbe mere? betyr i virkeligheten Kan flere jobbe eller stå i jobbkø mere? For det er innholdet i arbeidslinja, som også er en del av NHOs næringspolitiske program 2001-2005. Der står økt tilgang på arbeidskraft øverst på ønskelista. I følge NHO skal det skje ved å "sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring". Arbeidslinja handler om å øke mengden av disponibel arbeidskraft for arbeidsmarkedet. Hvis det handlet om å få flere i arbeid, var det rimelig å begynne med de 100.000 arbeidssøkende vi allerede har. Men det handler om å gjøre enda flere disponible, i tillegg til dagens registrerte arbeidsløse. En stor reservearmé virker lønnsdempende, som det heter.

Hold retningen

Litt for mange har "lært" at det er urealistisk å begrense arbeidsdagen på våre premisser, til seks timers dag, mens det er realistisk å finne seg i kortere arbeidsdag på markedets premisser, som ufrivillig deltid og arbeidsløshet. Det er som om vi har mistet retningssansen. Arbeidstakerrepresentantene i Deltidsutvalget manglet retningssans når de ikke satte kravet om sekstimersdag opp mot flertallets kyniske "arbeidslinje".

Arbeidstakerrepresentantene i ALLU manglet retningssans når de ikke krevde lovfesting av 37,5 timers uke og 7,5 timers dag, men fulgte flertallets ønske om å beholde 40 timers uke og 9 timers dag som alminnelig arbeidstid. Derimot hadde heldigvis Likestillingsombudet retningssansen i behold, og kritiserte ALLU for å videreføre førtitimersuken, når de heller burde gått inn for kortere normalarbeidsdag.

Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov vil uansett kompromisser gå ut på å svekke nomalarbeidsdagen og skru historien tilbake. Vi må ikke bare si nei til ALLU og Høybråtens trettentimersdag, men også holde stø kurs i motsatt retning, mot kortere dager. Sekstimersdagen blir realistisk når kravet reises av mange nok. Sekstimersdagen er sjølsagt langt mer realistisk både for menn og kvinner som vil leve et fullverdig liv, enn den trettentimersdagen nyliberalerne tilbyr oss.


Referanser:

  • 1. Karl Marx: Kapitalen 1. bok, del 2, kapittel 8
  • 2. NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget, 234-5
  • 3. Sitert i K Thomas (red.): The Oxford book of Work. Oxford University Press. Oxford 1999, 582-3.
  • 4. B K Hunnicutt: Kellogg's Six Hours Day. Temple University Press. Philadelphia 1996
  • 5. E P Thompson: Time, Work-Discipline, and Industrial Capitalism. Past and Present,1967, 38:56-97.
  • 6. NOU 1987: 9A Arbeidstidsreformer.
  • 7. De Facto: Tida er inne. Nye muligheter for 6-timers dagen. Samordningsgruppa for 6-timersdagen. 2001. c/o Fagforbundet Akershus: anne.bondevik@fagforbundet.no, Kvinnefronten: kvinnefronten@online.no, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere: solvis@fobsv.no
  • 8. Göteborgsposten 11.10.2002
  • 9. Proletären 52, 2004
  • 10. Aftonbladet 21.12.2002
  • 11. NNNs nettsted 4.02.2002 (http://www.nnn.no/)
  • 12. T Bjørnskau: Seks timers dag i omsorgsyrker. FAFO-rapport 232. Oslo 1997
  • 13. E Wergeland, B Veiersted m.fl: "A shorter workday as a means of reducing the occurrence of musculoskeletal disorders". Scand J Environ Health 2003; 29 (1): 27-34
  • 14. T Hagen: De gamle er eldst! Evaluering av Seniorordningen i AS Oslo Sporveier. Transportøkonomisk Institutt, Oslo 2003
  • 15. E Hobsbawm: Labouring men. (Spesielt kapittel 17.) Weidenfeld & Nicolson, London 1964
  • 16. NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning
  • 17. E Wergeland: "Tilrettelagt "brukerne"?", Klassekampen 25.02.05
  • 18. NOU 2004: 29 Kan flere jobbe mer? Deltid og undersysselsetting i norsk arbeidsliv