Det postsovjetiske Russland og arven fra 1917
Av Jens Petter Nielsen
Det er ikke vanskelig å forstå at den nye postsovjetiske ledelsen i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har hatt sterkt behov for en ny tolkning av Den russiske revolusjon som kan forklare sammenhengen mellom landets fortid, nåtid og fremtid. Den trengte med andre ord en historiepolitikk for å forme en ny historisk tradisjon, en ny måte å erindre på, en ny nasjonal identitet.
Jens Petter Nielsen er professor ved UIT Norges arktiske universitet.
Foto: Feliksbln / Flickr
Boris Jeltsin kom ikke særlig langt i å utvikle en slik ny «metanarrativ» om russisk historie. I 1990-årene var kritikk av sovjetsystemet Jeltsins viktigste instrument for å legitimere den pågående omveltningen i Russland, og hans regime identifiserte seg rett og slett med verdier som under den kalde krigen hadde vært tilskrevet det kapitalistiske Vesten. Det var mer problematisk for Russland enn for de andre postsovjetiske statene å satse på nasjonale verdier. Det var ikke naturlig å knytte seg til den russiske stormaktstradisjonen, siden Jeltsin selv hadde arbeidet så målrettet for oppløsningen av Sovjetunionen. Hovedvekten lå i hans regjeringstid på brudd, snarere enn på kontinuitet med tidligere epoker i russisk historie. Slik kom det nye, postsovjetiske Russland i 1990-årene til å bygge sin identitet først og fremst på en fordømmelse av «den totalitære fortiden» – og knytte seg til nye «demokratiske», vestlige verdier.
En endring ble imidlertid merkbar fra andre halvdel av 1990-tallet. I stedet for en fullstendig avstandtagen fra den sovjetiske arven, begynte man nå å legge vekt på forsoning. Revolusjonsdagen, det vil si 7. november, ble omdøpt til «Dagen for forsoning og samforstand», dvs. en dag som i stedet for å markere Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte og som fremdeles eksisterer mellom dem som er imot og dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortiden. Men Jeltsin manglet fremdeles en plausibel historisk tolkning som kunne knytte den ikke-kommunistiske samtiden til den førrevolusjonære, keiserlige epoken av russisk historie.
Vladimir Putin har, siden han overtok som Russlands president i år 2000, også vært opptatt av forsoning, og han tatt et skritt videre i retning av å avklare det postsovjetiske Russlands forhold til Den russiske revolusjon. Hans valg av navn på sitt politiske parti, Jedinaja Rossija, «Det forente Russland», er ikke tilfeldig, og Putin er forsiktig med å utestenge dem som føler nostalgi for sovjetepoken fra dette nasjonale fellesskapet. I begynnelsen av sin første presidentperiode fikk Putin Riksdumaen til å stemme for å beholde flere av de sovjetiske statssymbolene, det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrkene, og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst. Gjennom sine lærebokprosjekter har han også vært opptatt med å konstruere en «infrastruktur» for erindring av nøkkelbegivenheter i landets historie som kunne styrke den indre sammenhengen i russisk historie.
Det nye Russland ble erklært for å være den legitime arving til den russiske «tusenårige» staten, og et nøkkelbegrep i den forbindelse er prejemstvennost, dvs. ‘kontinuitet’. En ny symbolsk akse ble etablert, nemlig Russlands stormaktsstatus, som ble projisert på landets «tusenårige historie» og slo fast at den russiske statsorganisasjonen har spilt en unik, initiativtagende rolle i russisk historie gjennom århundrene – alt i samsvar med den russiske, førrevolusjonære «statlige historiske skole», som tilskrev den russiske statsmakten en ledende, subjektiv rolle i samfunnsutviklingen.
Et uløst problem i dette nye metanarrativet om russisk historie var forholdet mellom revolusjonen i 1917 og den første verdenskrigen. Blant vestlige historikere har det alltid vært en overbevisning at Den russiske revolusjonen vokste ut av krigen. Og slik er det fremdelers. I nye bøker skriver f.eks. Joshua A. Sanborn (2014), at «Den russiske revolusjonen i sin helhet var et produkt av krigen, og den ble på en avgjørende måte påvirket av soldater på hvert enkelt avgjørende stadium». Og Christopher Read hevder (2013) på samme måte at uten august 1914 ville «revolusjonen, slik vi kjenner den, ikke ha kunnet finne sted.» Sammenlignende forskning omkring revolusjoner tyder også på at store revolusjonære oppstander bare lykkes hvis det gamle regimet er avgjørende svekket på forhånd på grunn av ytre påkjenninger. I hans nye bok om Den russiske revolusjonen slår S.A. Smith fast at det praktisk talt i alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundret ikke var krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger, som skapte vanskeligheter for de gamle regimene.
Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarstyrets fall i mars 1917 og også for den såkalte provisoriske regjering som overtok makten, men som bare eksisterte i åtte måneder. Krigen forklarer en stor del av bolsjevikenes suksess høsten 1917, selv om den generelle forverringen i levekår trolig var enda viktigere. I dag finner flertallet av historikere både i vest og i øst at det er vanskelig å forestille seg den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig.
Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke «Den store krigen» som forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville reise tvil om Oktoberrevolusjonens legitimitet som en revolusjon i marxistisk forstand. Særlig fra 1930-tallet og utover var det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble forårsaket av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet selv. Det ble feil å tillegge ytre impulser som en krig avgjørende betydning, selv om Lenin mente det var en klar sammenheng mellom første verdenskrig og revolusjonen. Bemerkelsesverdig nok ble det, så lenge Sovjetunionen eksisterte, ikke reist et eneste minnesmerke for å ære de russiske soldatene som falt på slagmarken mellom 1914 og 1917, tilsammen 1,7 millioner. Ingen årsdager ble markert. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å omforme Den store krigen fra å være en krig mellom nasjoner, til å bli en krig mellom klasser. Og han lyktes, men bare i Russland.
Det negative synet på Russlands deltakelse i krigen var så inngrodd at det tok 20 år fra oppløsningen av USSR til russerne var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen seg for å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heltemot og lidelse. I en tale til Føderasjonsrådet den 27. juni 2012 erklærte Putin at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han anklaget dem for å ha trukket Russland ut av krigen og viste til at de den 3. mars 1918 inngikk en skammelig fred med sentralmaktene, den såkalte Brest-Litovsk-traktaten. Sovjetlederne måtte godta at imperiet skallet av i vest, da Polen, Finland og Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater, og Ukraina i praksis ble et tysk protektorat. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk var et feilgrep, sa Putin, og derfor fortsatte de å omtale denne krigen som «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme.
1. august 2014 avduket Putin det første offisielle russiske monumentet, viet til russiske soldater som døde i første verdenskrig i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva. 1 august 1914 var dagen da Russland gikk med i krigen, og denne dagen er blitt offisiell minnedag i Russland. I januar 2016 fordømte Putin nok engang Lenin og klandret ham for Det russiske imperiets sammenbrudd. På grunn av bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å kunne være med å dele seierens frukter. Dette er et syn som i dag deles av en god del historikere i Russland.
Ideen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putins historiepolitikk i 2014, da man markerte hundreårsdagen for utbruddet av den første verdenskrigen. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med det faktum at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt nesten enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var i sovjetepoken. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og har bidratt til å fortrenge minnet om revolusjonen. Erindringen om Den store fedrelandskrigen får liksom all dissonans til å forsvinne, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner, så vel som mellom etniske grupper forsvinner som i det magiske bildet. Seiersdagen den 9. mai blir i dag oppfattet av folk flest i Russland som landets egentlige nasjonaldag, og den er virkelig i ferd med å fortrenge erindringen om den russiske revolusjon og den 7. november.
Men det som virkelig er det postsovjetiske Russlands grunnleggelsesmyte, er ikke krigen selv, men den putinistiske idé om den historiske kontinuiteten i Russlands stormaktstradisjon der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse blir «Den store krigen», dvs. første verdenskrig, en nødvendig «stepping stone» mellom det keiserlige og det postsovjetiske Russland, som under Vladimir Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstilling. Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden oppstod som et opprør mot første verdenskrig endte den opp med å kaste skygger over Russlands deltakelse i denne krigen gjennom hele sovjetperioden. Nå, da Russlands ledelse har bestemt at den første verdenskrigen faktisk var en krig for Russlands ære og nasjonale interesser, har denne krigen begynt å kaste lange skygger tilbake på den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare Oktoberrevolusjonen, men også Februarrevolusjonen.
I 1998 døpte altså Boris Jeltsin den 7. november om til «Dagen for forsoning og samforstand». I 2005 døpte Putin den igjen om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november, en dag som er relatert til innsettelse av Romanov-dynastiet på begynnelsen av 1600-tallet. Siden da har den gamle revolusjonsdagen blitt oppslukt av en historisk militærparade: På revolusjonsdagen i 1941, da tyske militære enheter nærmet seg Moskva og allerede kunne se løkkuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere Russlands ubendige vilje til å kjempe. I de senere år er det den 7. november blitt holdt en parade som er en imitasjon av 1941 paraden, med tidsriktige uniformer. På denne måten har revolusjonsdagen forandret karakter, fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen er den blitt enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.
Vladimir Putin og hans nærmeste medarbeidere i historiske spørsmål, Sergej Narysjkin, og Vladimir Medinskij, Den russiske føderasjonens kulturminister, er enige om at det eneste som kan gi Russlands historie en indre sammenheng etter marxismen-leninismens sammenbrudd, er den statlige tradisjon. Men problemet gjenstår at Den russiske revolusjonen uunngåelig svekker kontinuiteten i denne «infrastrukturen» av historiske minner. Sett fra Kreml-ledelsens synsvinkel er hovedproblemet med bolsjevikene ikke kommunismen, men det forhold at den rev ned den gamle tsarstaten og etterpå inngikk en separatfred med Russlands fiender, som førte til at enorme landområder ble revet løs fra det russiske imperiet.
Det ville naturligvis ha vært mulig for Putin å distansere seg fra Oktober-, men omfavne Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland. I år 2000 ble Putin god venn med Aleksander Solzjenitsyn, den store forfatter som i 1994 var kommet tilbake til Russland etter 20 år i eksil. Kampen mot revolusjonen hadde vært en styrende idé for Solzjenitsyn gjennom mesteparten av hans liv. Putin kom til å dele hans negative syn på Februarrevolusjonen. Februar brakte middelmådigheter til makten i Russland, mente Solzjenitsyn. De kan ha hatt de beste intensjoner, men manglet ryggrad og ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte Oransjerevolusjonen fant sted i Ukraina i 2004–2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gangen var det Tyskland som stod bak og hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å komme tilbake til Russland, samt forsynte dem med penger. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige filantropiske organisasjoner en lignende rolle og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.
Solzjenitsyns syn på Februarrevolusjonen vant gjenklang hos Kreml-ledelsen, og dens budskap i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon er klart nok: Russland har hatt nok revolusjoner. Selv om første verdenskrig er blitt klarert som en «stepping stone» mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, er det rett og slett uråd å fjerne Den russiske revolusjonen fra denne erindringens infrastruktur. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere åpnet bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets politiske maktstrukturer,en ny æra for russisk statsbygging, som overgikk alt som Russland hadde oppnådd i fortiden. Uten Oktober er det i virkeligheten tvilsomt om Russland ville ha gjort det så bra under den andre verdenskrigen.
Det er dette som er dilemmaet for den russiske ledelsen i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon: Mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere i forbindelse med den første verdenskrigen, er de likevel uløselig forbundet med seirene i den andre. Putin har gjentatte ganger fordømt Stalins terror i 1930-årene, men medgir samtidig at det er umulig å overse den positive rollen han spilte under Den store fedrelandskrigen. Av den grunn velger han å snakke om Stalin så sjelden som mulig.
Det samme gjelder revolusjonen. Men det er naturligvis vanskelig ikke å snakke om revolusjonen i selve jubileumsåret. Det finnes også en annen grunn til at Putin og hans medarbeidere med hensikt er tvetydige i sine uttalelser. Kreml-ledelsen ønsker ikke å støte fra seg de russerne som føler nostalgi for sovjetepokens tapte stabilitet, særlig eldre mennesker. Og det er ennå mange av dem. For markeringen av 1917 dreier seg ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for 100 år siden. Den dreier seg om en hel epoke i russisk historie, som ble innledet med revolusjonen. Og det er ikke mer enn 26 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Ifølge kulturminister Medinskij er det i forbindelse med revolusjonsjubileet viktig å unngå å dele folk inn i rettferdige og urettferdige, røde og hvite. Man bør innse at begge grupper som sloss under revolusjonen og borgerkrigen, ble ledet av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De bare forstod oppgaven forskjellig. Denne tvetydigheten fra Kreml-ledelsen side er årsaken til at Lenin, grunnleggeren av sovjetstaten og Den russiske revolusjonens arkitekt, fremdeles ligger på utstilling på Den røde plass i Moskva. Putin vil ikke at han skal fjernes fra mausoleet og gis en anstendig begravelse før han en sikker på at en overveiende majoritet av den russiske befolkningen ønsker det. For å nå dette målet må vi kanskje vente til den generasjonen som har lært å se opp til ham, har gått fra borde. Den russiske historikeren Eduard Radzinskijs kommentar i den forbindelse er at, «så lenge Lenin er på Den Røde Plass – vil revolusjonen fortsette».