Det 21. århundres energikriger

Av Michael T. Klare

2015-01

Globale konflikter blir i stadig større grad forsterket av tørsten etter olje og naturgass – og det økonomiske overskuddet de skaper.

Samme hvor du ser – Irak, Syria, Nigeria, Sør-Sudan, Ukraina og Øst- og Sør-Kinahavet – så ulmer det i verden med nye eller forsterkede konflikter.

Michael T. Klare er regulator av Tom Dispatch, og underviser i Freds- og internasjonal sikkerhetsstudier ved Hampshire gymnas og er forfatter av The Race for What´s Left. En dokumentarfilm basert på boka hans, Blood and Oil, kan bestilles fra The Media Education Foundation. Artikkelen er oversatt av Harald Fjørtoft Haukaa.

Ved første blikk ser det ut til at disse omveltningene er uavhengige hendelser ut fra sine egne unike og særegne omstendigheter. Men om vi ser nærmere etter, ser vi flere felles viktige egenskaper – et særegent heksebrygg av etniske, religiøse og nasjonale motsetninger som er blitt bragt til kokepunktet av jakta på kontroll over energi-kildene.

I hver av disse konfliktene er utgangspunktet i stor grad utbrudd av langvarige motsetninger blant nabostammer, sekter og folkegrupper (som ofte deler samme område). I Irak og Syria er det ufred mellom sunnier, sjiaer, kurdere, turkmenere og andre. I Nigeria blant muslimer, kristne og flere stammegrupper. I Sør-Sudan mellom Dinka og Nuer. I Ukraina mellom ukrainske lojalister og Russland-tilhengere i forbund med Moskva. I Øst- og Sør-Kinahavet mellom kineserne, japanerne, vietnameserne, fillipinerne og andre. Det ville være enkelt å tilskrive dette gammelt hat, slik mange analytikere mener. Men mens disse fiendlighetene bidrar til å drive fram disse konfliktene, blir de i tillegg antent av en svært moderne impuls: ønsket om å kontrollere verdifulle olje- og gass-kilder. Ikke tro noe annet, dette er det 21. århundres energikriger.

Det burde ikke overraske noen at energi spiller en så avgjørende rolle i disse konfliktene. Olje og gass er tross alt verdens viktigste og mest avgjørende råvarer og er store inntektskilder for regjeringer og selskaper som styrer produksjonen og distribusjonen. Regjeringene i Irak, Nigeria, Russland, Sør-Sudan og Syria får det aller meste av sine inntekter fra oljesalg. De store oljeselskapene (mange av dem stats-eide) har enorm makt i de oljeproduserende landa og i andre land som er en del av oljeøkonomien. De som styrer disse statene og de olje- og gassproduserenede områdene i dem, styrer også innsamlinga og fordelinga av disse avgjørende inntektene. Til tross for et historisk irrlag av gammelt fiendskap er mange av disse konfliktene i virkeligheten kamper om kontroll over hovedkilden til nasjonale inntekter.

Vi lever i en energi-sentrisk verden der kontroll over olje- og gassressursene (og distribusjonsmidlene) fører til geopolitisk innflytelse for noen og sårbarhet for andre. Fordi så mange land er avhengige av energi-import, utøver land med overskudd, som blant andre Irak, Nigeria, Russland og Sør-Sudan, en uforholdsmessig stor innflytelse på verdensscenen. Hva som skjer i disse landene, påvirker resten av oss og innbyggerne i dem nesten mer enn noe annet – som risikoen for ytre innblanding i indre konflikter, i form av direkte militær intervensjon, våpenleveranser, bruk av militære rådgivere eller økonomisk bistand.

Kampen om energiressursene har vært en dominerende faktor i mange av de aktuelle konfliktene som krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988, Gulfkrigen fra 1990 til 1991 og den sudanesiske borgerkrigen fra 1983 til 2005. Ved første øyekast kan det virke mindre klart at utløsning av spenninger i de mest aktuelle konfliktene skyldes spørsmålet om fossilt brensel. Men ved nærmere ettersyn kan vi se at kjernen i hver av disse konfliktene er en krig om energi.

Irak, Syria og ISIS.

Den Islamiske staten i Irak og Syria (ISIS), den sunni-muslimske ekstemistgruppen som kontrollerer store deler av det vestlige Syria og det nordlige Irak, er en godt bevæpnet milits med målsetting om å skape et islamsk kalifat i områdene de kontrollerer. I noen henseender er det en fanatisk og sekterisk religiøs organisasjon med mål om å gjenskape den rene og uforfalskede pietismen fra den tidligste islamske æraen. Samtidig arbeider de for å skape en full-verdig stat med alle dens funksjoner.

Som USA til fulle fikk høste dyrekjøpte erfaringer med hva angår kostnadene til nasjonsbygging i Irak og Afghanistan: Statsinstutisjoner må bygges opp og finansieres, det må rekrutteres til en hær som skal betales, våpen og drivstoff må sikres og infrastruktur må styrkes og vedlikeholdes. Uten olje (eller andre lukrative inntekts-kilder) kan ikke ISIS engang håpe på å nå de ambisiøse måla sine. Men siden de nå har kontroll over viktige oljeproduserende områder i Syria og raffineringsanlegg i Irak, er de i en unik posisjon til å kunne oppnå måla. Olje er helt avgjørende for organisasjonens hovedstrategi.

Syria har aldri vært en stor oljeprodusent, men førkrigsproduksjonen på 400 000 fat per dag utgjorde en hovedinntektskilde for Bashar al-Assads regime. Nå er de fleste av landets oljefelt under kontroll av opprørsgrupper, blant dem ISIS, den al-Qaeda-tilknytta gruppa Nusra Front og lokal kurdisk milits. Selv om det har vært en klar produksjonsnedgang fra feltene, så blir tilstrekkelig solgt gjennom forskjellige hemmelige kanaler for å forsyne opprørerne med inntekter og driftsmidler. «Syria er et oljeland og har ressurser, men i det siste har de blitt stjålet av regimet» sa regimemotstandsaktivisten Abu Nizar. «Nå blir de stjålet av dem som profitterer på revolusjonen».

Til å begynne med var mange opprørsgrupper involvert i utvinningsaktivitetene, men siden ISIS tok kontroll over Raqqa, hovedstaden i provinsen med samme navn, har de vært den dominerende aktøren i oljefeltene. I tillegg har de tatt kontroll over felter i naboprovinsen Deir al-Zour langs grensa til Irak. Mange av de våpnene de har skaffet seg, levert av USA til den flyktende irakiske hæren etter den mislykkede offensiven mot Mosul og det nordlige Irakiske byene, er overført til Deir al-Zour for å styrke organisasjonens arbeid for å ta full kontroll over regionen. I Irak kjemper ISIS for å ta kontroll over Iraks største raffineri i Baiji i den sentrale delen av landet.

Det ser ut til at ISIS selger olje fra feltene de kontrollerer gjennom stråmenn, som står for transporten i hovedsak med tankbiler, til kjøpere i Irak, Syria og Tyrkia. Disse salgene sies å skaffe organisasjonen det den trenger for å betale soldatene og å skaffe de store lagrene av våpen og ammunisasjon. mange observatører påstår og at ISIS selger olje til Assad-regimet mot at de ikke skal bli beskutt av luftvåpenet slik andre opprørsgrupper blir. «Mange i Raqqa anklager ISIS for å samarbeide med den syriske regjeringa,» sier den kurdiske journalisten Sirwan Kajjo.

Lokale folk sier at mens andre opprørsgrupper ofte blir utsatt for luftangrep fra regimet, så har ikke ISIS’ hovedkvarter blitt angrepet en eneste gang.

Det er tydelig at olje er et sentralt element også i de pågående kampene i det nordlige Irak. ISIS søker både å hindre oljeleveranser og -inntekter til Bagdad-regjeringa og å fylle sine egne kister for å styrke sine egne muligheter for nasjonsbygging og videre militære framganger. Samtidig ønsker kurderne og flere sunni-stammer, noen alliert med ISIS, kontroll over oljefelt i deres områder og større andel av landets oljerikdommer.

Ukraina, Krim og Russland

Den pågående krisa i Ukraina starta da president Viktor Janukovytsj avviste en avtale med den Europeiske Unionen (EU) om tettere økonomiske og politiske bånd og i stedet arbeidet for nærmere bånd til Russland. Dette førte til kraftige protester i Kiev mot regjeringa og førte til slutt til Janukovytsj’ flukt fra hovedstaden. Med Moskvas hovedallierte fjerna fra scenen og styrker som støtta EU med kontroll over hovedstaden, tok Russlands president Vladimir Putin skritt for å ta kontroll over Krim og oppmuntre til en separatistbevegelse i det østre Ukraina. For begge sider har kampene som dette resulterte i, handlet om politisk legitimitet og nasjonal identitet – men som i andre konflikter i det siste har de også handlet om energi.

Ukraina er selv ikke en betydelig energi-produsent, men viktige ledninger for transport av russisk naturgass til Europa går gjennom landet. I følge US Energy Information Administration (EIA) fikk Europa 30 % av sin gass fra Russland i 2013. Det meste av det kom fra den statskontrollerte oljegiganten Gazprom og omtrent halvparten ble transportert gjennom rørledninger som krysser Ukraina. Resultatet av dette er at landet spiller en nøkkelrolle i det komplekse forholdet mellom EU og Russland, noe som har vist seg å være svært innbringende for de lite kjente toppene og oligarkene som kontrollerer gasstrømmen, og som samtidig har ført til sterke motsetninger. Protester mot prisen Ukraina betaler for sin egen import av gass fra Russland, har to ganger ført til at Gazprom har stoppet leveransen, noe som også har ført til reduserte leveranser til EU.

På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at hovedmålet for «assosiasjonsavtalen» mellom EU og Ukraina som ble avvist av Janukovytsj (men som nå har blitt signert av den nye ukrainske regjeringa), inneholder en utvidelse av EUs energiregler til Ukrainas energisystem. Dette eliminerer i hovedsak de gjensidig fordelaktige avtalene mellom den ukrainske overklassen og Gazprom. EU-tjenestemenn sier at ved å gå inn i denne avtalen vil Ukraina starte en prosess med å tilnærme sin energilovgivning til EUs normer og standarder og dermed legge til rette for interne markedsreformer.

Russiske ledere har mange grunner til å mislike denne assosiasjonsavtalen. En sak er at den vil knytte Ukraina, et land ved sine egne grenser, politisk og økonomisk nærmere til Vesten. Men en spesiell bekymring er konsekvensene for inntektene fra energisalget med utgangspunkt i Russlands økonomiske avhengighet av gassalg til EU – og for virkninga for de personlige formuene til den russiske overklassen med sine gode forbindelser. Seint i 2013 kom Janukovytsj under et kolossalt press fra Vladimir Putin for å vise EU ryggen og i stedet gå med på en økonomisk union med Russland og Hviterussland. Et slikt arrangement ville ha sikret den priviligerte statusen til overklassen i begge landa. Men ved å bevege seg i denne retninga skapte Janukovytsj oppmerksomhet rundt den kameraderi-politikken som lenge hadde ridd Ukrainas energisystem. Dette utløste protestene på Kievs Uavhengighetsplass (Maidan) som førte til hans fall.

Med det samme protestene starta, førte en flom av hendelser til dagens situasjonen med Krim på russiske hender, store deler av Øst-Ukraina under kontroll av pro-russiske separatister og de resterende vestlige områdene knyttet enda sterkere til EU.

I disse kampene har spørsmålet om tilhørighet spilt en framtredende rolle. Ledere på alle fløyer har appellert til nasjonale og etniske lojalitetsbånd. Men uansett står energi igjen som den avgjørende faktoren i regnestykket. Gazprom har gjentatte ganger økt prisen Ukraina må betale for sin naturgassimport. Den 16. juni kuttet Gazprom leveransen helt under påskudd av at det ikke var gjort opp for tidligere leveranser. Neste dag ødela en eksplosjon en av hoved-rørledningene som førte russisk gass til Ukraina. Denne hendelsen er fortsatt under etterforskning. Forhandlinger om gassprisen er fortsatt et hovedspørsmål i forhandlingene mellom Ukrainas president Petro Poroshenko og Vladimir Putin.

Energi spilte også en nøkkelrolle i Russlands avgjørelse om å ta Krim med militære midler. Ved å annektere området har Russland doblet det området det kontrollerer utenfor kysten av Svartehavet. I dette området regnes det med at det er milliarder av fat med olje og store reserver av naturgass. Før krisa forhandlet flere vestlige selskaper, som ExxonMobil, med Ukraina om tilgang til disse reservene. Nå må de forhandle med Moskva. «Det er av stor betydning,» sa den eurasiske eksperten Carol Saivetz ved MIT. «Det fratar Ukraina muligheten til å utvikle disse ressursene og overfører dem til Russland».

Nigeria og Sør-Sudan

Konfliktene i Sør-Sudan og Nigeria er spesielle på mange måter, men de deler en nøkkelfaktor: utbredt sinne og mistillit til regjeringsrepresentanter som har blitt rike, korrupte og eneveldige takket være tilgangen på rikelige oljeinntekter.

I Nigeria kjemper opprørsgruppa Boko Haram for å styrte det eksisterende politiske systemet og erstatte det med en puritansk muslimstyrt stat. Selv om de fleste nigerianere fordømmer gruppas voldelige metoder (som kidnapping av flere hundre tenåringsjenter fra de statsdrevne skolene), har de samlet støtte fra de fattigdomsrammede nordlige delene av dette landet med den korrupsjonsberyktede sentralregjeringa i den fjerne hovedstaden Abuja.

Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika og pumper ut rundt 2,5 millioner fat om dagen. Med en oljepris på omtrent 100 dollar fatet representerer dette en potensielt svimlende kilde til rikdom for nasjonen, selv etter at de private selskapene som står for de daglige utvinningsoperasjonene, har tatt sin del. Om disse inntektene, beregnet til flere titalls milliarder dollar per år, hadde blitt brukt til å fremme utvikling og forbedre befolkningens levekår, kunne Nigeria representert et fyrtårn av håp for Afrika. I stedet forsvinner mye av pengene i lommene til den nigerianske overklassen som har gode forbindelser (og til kontoer i utenlandske banker).

I februar fortalte styreformannen i den nigerianske sentralbanken, Lamido Sanusi, en parlamentarisk undersøkelseskommisjon at det staseide Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC) hadde unnlatt å overføre 20 milliarder dollar av inntektene fra oljesalg til statskassa som loven krever. Det hadde tydeligvis blitt overført til private kontoer. Han fortalte New York Times at «en vesentlig del av pengene er forsvunnet». «Jeg snakka ikke bare om tall. Jeg viste at det var svindel».

For mange nigerianere som overlever på mindre enn 2 dollar om dagen, er korrupsjonen, kombinert med den utstrakte brutaliteten til regjeringas sikkerhetsstyrker, en kilde til langvarig sinne og bitterhet. Den skaffer rekrutter til opprørsgrupper som Boko Haram og den skaffer dem forståelig oppslutning. «De kjenner godt til frustrasjonene som kan drive noen til væpnet kamp mot staten,» sa National Geografics reporter James Verini om folk han intervjuet i de krigsherjede områdene i Nord-Nigeria. Til nå har regjeringa ikke vist noen evne til å slå ned opprøret. Den omfattende og hardhendte militære taktikken har derimot bare ført til ytterligere avstand til vanlige nigerianere.

Konflikten i Sør-Sudan har en annen bakgrunn, men deler sammenhengen med energi. Faktisk er selve opprettelsen av Sør-Sudan et produkt av oljepolitikk. Borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1955 til 1972, tok endelig slutt da det muslimsk dominerte regimet i nord gikk med på å gi mer selvstyre til folkene i den sørlige delen av landet. Disse er i stor grad tilhengere av tradisjonelle afrikanske religioner eller kristendom. Men da det ble funnet olje i sør, trakk styresmaktene i Nord-Sudan tilbake mange av sine tidligere løfter og forsøkte å få kontroll over oljefeltene. Dette antente en ny borgerkrig som varte fra 1983 til 2005. Anslagsvis 2 millioner mennesker mistet livet i denne delen av kampene. Til slutt oppnådde den sørlige delen full autonomi og retten til å stemme over løsrivelse. Etter folkeavstemninga i januar 2011 der 98,8 % stemte for løsrivelse, ble landet uavhengig den 9. juli.

Den nye staten hadde knapt blitt etablert før konflikten med nord om olja blusset opp igjen. Mens Sør-Sudan har et overskudd av olje, så går den eneste oljeledninga som gjør det mulig med oljeeksport gjennom Nord-Sudan til Rødehavet. Dette fører til at Sør-Sudan er avhengig av Nord-Sudan for hovedinntekta til statskassa. Rasende over tapet av oljefeltene tok nord svært høye priser for overføring av oljen, påskyndet av stans i oljeleveransene fra sør og sporadiske kamper langs den fortsatt omstridte grensa mellom de to landa. I august 2012 ble de to statene endelig enige om en avtale for hvordan rikdommen skulle fordeles, og oljetransporten ble gjenopptatt. Kampene har imidlertid fortsatt i grenseområder kontrollert av nord, men befolket av folkegrupper knyttet til sør.

Da oljeinntektene var sikret, forsøkte lederen i Sør-Sudan, president Salva Kiir, å sikre kontrollen over hele landet og alle oljeinntektene. Ved å påstå at et snarlig statskupp var i emning fra rivalene, leda av visepresident Riek Machar, oppløste han sin multietniske regjering den 24. juli 2013 og begynte å fengsle tilhengerne til Machar. Den påfølgende maktkampen utviklet seg raskt til en etnisk borgerkrig der slektninger av president Kiir, en dinka, kjemper mot nuer-gruppa som Machar er en del av. Til tross for forsøk på å få til en våpenhvile har kampene pågått, med tusenvis av drepte og hundretusener på flukt fra hjemmene sine.

Som i Syria og Irak, har mye av kampene vært sentrert rundt de viktige oljefeltene. Begge sider er fast bestemt på å vinne kontrollen over dem og å få inn inntektene de skaper. I mars produserte Paloch-feltet i Øvre Nilen, fortsatt under regjeringskontroll, rundt 150 000 fat om dagen til en verdi av 15 millioner dollar til regjeringa og de deltakende oljeselskapene. Opprørsstyrkene under ledelse av tidligere visepresident Machar søker å ta kontroll over disse feltene for å frata regjeringa disse inntektene. «Tilstedeværelsen av styrker som er lojale til Salva Kiir i Paloch for å kjøpe mer våpen for å drepe vårt folk, er ikke akseptabelt for oss», sa Machar i april. «Vi ønsker å ta kontroll over oljefeltene. Det er vår olje». «For øyeblikket er feltene regjeringskontrollerte mens opprørsstyrkene vinner terreng i nærområdet».

Sør-Kinahavet

I både Øst- og Sør-Kinahavet gjør Kina og deres naboer krav på flere atoller og øyer som ligger nær store undersjøiske olje- og gassreserver. Begge områdene har vært åsted for gjentatte marinesammenstøt de siste årene der Sør-Kinahavet har vært mest framme i søkelyset.

Som en energirik avlegger av det vestlige Stillehavet har dette havet lenge vært i fokus for motsetninger. Havet er omkranset av Kina, Vietnam, øya Borneo og de fillipinske øyene. Spenninga toppet seg i mai da kineserne plasserte ut sin største dypvannsborerigg, HD-981, i farvann Vietnam gjør krav på. I boreområdet rundt 120 nautiske mil utafor kysten av Vietnam, omringet kineserne en gang den kinesiske HD-981 med en stor flåte fra marinen og kystvaktskip. Da vietnamesiske kystvaktskip prøvde å trenge gjennom forsvarsringen i et forsøk på å drive vekk riggen, ble de møtt av kinesiske skip med vannkanoner. Ingen liv er gått tapt i disse sammenstøtene, men anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam mot disse forpostfektningene til sjøs har etterlatt flere drepte. Det er forventa at sammenstøtene til sjøs vil fortsette til kineserne flytter riggen til et annet (sannsynligvis like omstridt) område.

Demonstrasjonene og sammenstøtene som ble antent av utplasseringa av HD-981 (se bildet), har i stor grad vært utløst av nasjonalisme og sinne over tidligere ydmykelser. Kineserne som insisterer på at flere små øyer i Sør-Kinahavet en gang var deres, prøver ennå å komme over tap av land og ydmykelsene de opplevde fra vestmaktene og det keiserlige Japan. Vietnameserne som lenge har vært vant til kinesiske invasjoner, søker å forsvare det de ser som sitt suverene territorium. For de vanlige innbyggerne i begge landa er fremvisning av besluttsom-het i tvisten et spørsmål om nasjonal stolthet.

Men å se på den kinesiske virksomheten i Sør-Kinahavet bare som et resultat av nasjonalisme, vil være å gjøre en feil. Eieren av HD-981, China National Offshore Company (CNOOC), har utført omfattende seismiske undersøkelser i det omstridte området og mener tydeligvis at det er lagret store energimengder der.

Det er anslått at det i Sør-Kinahavet er 23 til 30 milliarder tonn olje og 16 billioner kubikkmeter naturgass som utgjør en tredel av kinas totale olje- og gassreserver, bemerket det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

I tillegg annonserte Kina i juni at de ville plassere en borerigg til i de omstridte om-rådene av Sør-Kinahavet. Denne gangen i utkanten av Tonkinbukta.

Som verdens største forbruker av energi er Kina på desperat jakt etter nye forsyninger av fossilt brensel der det er mulig. Selv om lederne er klare til å gjøre stadig større innkjøp av olje og gass fra Afrika, Russland og Midt-Østen for å dekke nasjonens økende energibehov, er det ikke overraskende at de foretrekker å utvikle og utvinne innenlandske forsyninger. For dem er ikke Sør-Kinahavet en «utenlandsk» energikilde, men en kinesisk en. Det ser ut til at de er villige til å bruke de midlene som skal til for å sikre den. Fordi andre land, blant annet Vietnam og Fillipinene, også ønsker å utvinne disse olje- og gassreservene, ser det ut til at ytterligere sammenstøt og økende vold er bortimot uunngåelig.

Ingen slutt på kampene

Som disse og tilsvarende konflikter viser, så er kamp om kontroll over viktige energikilder eller fordeling av oljeinntekter en av-gjørende faktor i de fleste pågående kriger. Mens etniske og religiøse motsetninger kan være det politiske og ideologiske drivstoffet for kampene, er det de potensielt enorme profittene på olje som holder liv i dem. Uten forventningen om slike ressurser ville mange av dem dø ut av mangel på midler til våpenkjøp og lønn til soldatene. Så lenge oljen fortsetter å flyte, vil de krigførende både ha midlene og grunn til å fortsette å kjempe.

I en verden drevet av fossilt brensel er kontroll over olje- og gassreserver avgjørende for staters makt. «Olje driver mer enn biler og fly,» fortalte Robert Ebel fra Center for Strategic and International Studies til en forsamling fra det amerikanske utenriks-departementet i 2002. «Olje er drivstoff for militærmakt, nasjonalformuer og internasjonal politikk». Langt ut over en vanlig handelsvare «er det bestemmende for velstand, nasjonal sikkerhet og internasjonal makt for dem som innehar denne vitale ressursen, og motsatt for dem som ikke har».

Og dette er enda sannere i dag. Når energikrigen sprer seg, vil sannheten bare bli enda klarere. Kanskje vil utviklinga av fornybar energi en dag gjøre dette postulatet ugyldig. Men om du ser en konflikt under utvikling i dagens verden, se etter energi. Det vil være der et eller annet sted på denne vår planet drevet av fossilt drivstoff.