Den virkelige fortellingen om første verdenskrig (del 2)
Av Neil Faulkner
Første verdens krig startet med at nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Mens den ble avsluttet med revolusjoner i Europa.
I del to av denne artikkelen forteller Neil Faulkner hvordan krigen gikk fra masseslakt til revolusjonær aksjon.
Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del to. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.
Habsburgerriket Østerrike-Ungarn
Wien, Praha og Budapest, de tre største byene i Østerrike-Ungarn, hadde blitt sentre for misnøye. De undertrykte folkene under de østerrikske og ungarske overherrene befant seg i opprør mot det «nasjonenes fengsel» som hold dem fanget. Gruvearbeidere i Böhmen og arbeidere i Wien deltok i kraftige kamper mot politiet for å kunne bygge fagforeninger. Parlamentariske forsamlinger var lammet av politikere som var fragmentert etter klasse og etnisitet. Grunnloven var blitt satt til side, og Østerrikes aldrende dynastiske autokrat fikk styre gjennom unntaksdekret.
«Diktatur og tvang kan forsvares,» slo den østerrikske utenriksministeren fast. «Bare en aggressiv politikk kan redde landet fra ødeleggelse,» tordnet østerrikske hærsjefer. Den østerriksk-ungarske eliten så, i møte med folkelig opprør og oppløsning av staten, autoritært styre og imperialistisk krig som motgiften mot den interne krisen.
For en stund fikk de rett. Da det ble erklært krig mot Serbia 28. juli, ble gatene fylt med flagg, bånd og orkestre som spilte krigsmusikk, med kolonner av marsjerende soldater i blå-grå uniformer og masser av patrioter som oppmuntret dem med rop om å «ta livet av de serbiske hundene!»
Tsar-Russland
Det var det samme i Russland. Siden april 1912 hadde bølge etter bølge av massestreiker rullet gjennom industrisentrene. Bevegelsen nådde sitt høydepunkt i juli 1914. Over én million arbeidere var ute i streik i løpet av årets sju første måneder, og det hele hadde kulminert med at det i den siste måneden før krigen hadde vært en generalstreik i hovedstaden. Russland var igjen, som i 1905, på randen av revolusjon.
Men da tsaren viste seg på Vinterpalassets balkong for å offentliggjøre krigserklæringen 2. august, slo folkemengden som ventet ut i en storslått avsynging av nasjonalsangen. Streikene få dager før var glemt. Krigen hadde, som så ofte før og senere, for en tid sveiset nasjonen sammen til én.
For å tilkjennegi sin patriotisme angrep mobben så den tyske ambassaden og tyske kontorer og butikker, og tok livet av en vaktmester i prosessen. Russlands korrupte, giftige og vaklende herskerklasse hadde vært usikre på hvordan folket ville reagere på en krig. Nå hadde de svaret. Krigen hadde vunnet over revolusjonen. Nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Portretter av tsaren hadde erstattet opprørsfanene.
Det tyske imperiet
To dager senere stemte den tyske Riksdagen enstemmig for krigsbevilgninger – til tross for at 110 av representantene var medlemmer av det opposisjonelle sosialdemokratiske partiet (SPD).
SPD i Tyskland var modellen for sosialister overalt, og lederne deres dominerte sosialistpartienes andre internasjonale. Den andre internasjonalen hadde forpliktet seg til en absolutt motstand mot krig. På Basel-konferansen i november 1912 hadde det blitt enighet om at hvis krigen skulle true, så skulle medlemmene «gjøre alt de kan for å forhindre utbrudd av krig, med de midlene de anser for å være de mest hensiktsmessige». Hvis den først brøt ut, så skulle de «gripe inn for å avslutte den raskest mulig» og bruke «den økonomiske og politiske krisen krigen har skapt, til å mobilisere folket og dermed få fart på det kapitalistiske klassestyrets undergang.»
Det betydde ingenting. De tyske sosialistene stemte for krig. Bare dager før, 28. juli, hadde det vært 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot krig i Berlins gater.
I løpet av de siste dagene med fred hadde det vært ikke mindre enn 288 antikrigsdemonstrasjoner over hele Tyskland med opp mot 750 000 deltakere.
Massebevegelsen mot krig hadde vært under oppbygging siden 1911. SPD sto i spissen. 4. august slo partiets stemmegivning i Riksdagen bevegelsen i hjel, og overga det tyske arbeidende folket til den aristokratiske offiserskasten og dens hærstyrker.
Det republikanske Frankrike
Et lignende mønster, med nasjonale variasjoner, fulgte over hele Europa. Den ledende franske krigsmotstanderen og sosialisten Jean Jaurès hadde oppmuntret til generalstreik mot krig i Frankrike og Tyskland. 31. juli ble han myrdet på en kafé i Paris av en drapsmann fra høyrefløyen. Samtidig falt den franske antikrigsbevegelsen sammen under en bølge av nasjonalistiske krav om å ta tilbake Alsace-Lorraine, de to grenseprovinsene Frankrike hadde tapt i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71.
Franske generaler proklamerte en «offensivens ånd». Seieren ville komme av élan (livskraft) og cran (tapperhet), av en offensive à l’outrance (til de ytterste grenser). Passivitet – å forsvare fort og skyttergraver – ville bare føre til dekadanse og defaitisme.
Følgelig, da krigen begynte, stormet mengder av franske vernepliktige, bevæpnet med flagg og jakthorn mot maskinvåpen og moderne artilleri. Franskmennene mistet en firedel av mennene sine i løpet av den første måneden.
Det liberale Storbritannia
Storbritannia befant seg også i en politisk krise sommeren 1914. Suffragettene hadde løftet kampen for kvinnefrigjøring til å bli en massebevegelse. En omstridt selvstyrelov hadde ført Irland, Storbritannias eldste og nærmeste koloni, til randen av borgerkrig. Og fire år med landsomfattende streiker blant gruve-, havne- og jernbane-arbeidere hadde kulminert i en trippelallianse med en kolossal makt over industrien.
Men Storbritannias liberale regjering, som hadde blitt stemt inn på et forfriskende løfte om radikale reformer i 1906, hadde for lenge siden blitt overtatt av krigerske imperialister. Akkurat som i andre europeiske hovedsteder den sommeren, klarte også et lite mindretall av krigshissere å få massebevegelsene i London til å bryte sammen under en bølge av nasjonalsjåvinisme og militarisme.
De kunne ha blitt stoppet. Titalls millioner opponerte aktivt mot dem. Hundrevis av millioner ville tjent på fred. Men den nødvendige besluttsomheten og viljestyrken manglet. Ikke på bunnen, blant vanlige aktivister, men på toppen, blant lederne.
I stedet for å forsøke å gjøre massebevegelsene mot krig til en bølge av protester, streiker og opprør som kunne være sterke nok til å stoppe krigen, kapitulerte lederne av den europeiske arbeiderbevegelsen for de herskende elitenes nasjonalisme og militarisme. Prisen skulle bli 15 millioner døde.
Klasseinndeling
Fordi krigen handlet om profitt og makt – fordi hensikten var å dele opp verden på nytt i én nasjonalkapitalistisk blokk mot en annen sine interesser – kunne det ikke være noe demokrati. Soldater kunne ikke få lov til å snakke om hvorfor de sloss, velge sine egne offiserer eller diskutere strategi og taktikk. Faren var at de kunne bestemme seg for ikke å slåss i det hele tatt.
I stedet ble hærene holdt sammen gjennom disiplin ovenfra og ned. Soldater ble ofte tvunget ut av skyttergravene stilt overfor et geværløp, og hundrevis ble skutt for «feighet» – det vil si fordi de var redde.
Den sosiale avgrunnen mellom offiserer og menige hadde ikke å gjøre med dumhet. Generalene stolte ikke på sine egne soldater. Soldatene fikk ikke lov til å tenke selv. Etter hvert som frafall førte til at de erfarne soldatene fra 1914 ble erstattet med frivillige og utskrevne, økte mistilliten.
«Verken våre nye formasjoner eller de gamle divisjonene,» klaget general Rawlinson over, «har den samme disiplinen som fantes i styrkene våre for ett år siden.» Så på den første dagen av slaget ved Somme (1. juli 1916) ble mennene hans beordret til å «tvinge seg fremover i en jevn fart, i rekker etter hverandre.»
Dette var den virkelige galskapen – mennesker som gikk rett over ingenmannsland under beskytning fra moderne artilleri, maskingevær og magasinrifler. Generalene så ikke på soldatundersåttene sine som annet enn halvtrente og tilbøyelige til panikk, og langt fra frontlinja, forskanset i sine komfortable herregårder, var de ikke en del av den moderne slagmarkens realiteter.
Klasseinndeling er en gift som infiserer den menneskelige organisasjonen med trakassering, dumskap og sløsing. Ingen steder er dette riktigere enn i en krig. De mest effektive styrkene i historien har vært de som har gjort demokratiet størst mulig og myndiggjort de menige.
Men det var ikke en oppvisning av overklassens inkompetanse som førte til stillingskrigen og slitasjen i skyttergravene. Det var iboende i den industrielle krigføringen.
Uinnskrenket krig
Den tyske planen om å beseire Frankrike i løpet av seks uker slo feil. Selv med 1,5 millioner mann, var ikke den tyske hæren stor nok til å omringe Paris, invasjonens tapte høydepunkt, og et engelsk-fransk motangrep i slaget om Marne tvang den tilbake på defensiven i august/september 1914.
De to sidene var så opptatt med forsøk på vekselvis fremrykking for så å overliste motstanderen i nord. Alle forsøkene mislyktes, noe som skapte et «kappløp mot havet» der skyttergravlinjene bredte seg ut fra grensa til Sveits og til den engelske kanal i oktober/november 1914.
«Bevegelseskrigen» var over. Dødleiet hadde trådt inn.
Dødleiet
Tyskerne forble på defensiven på Vestfronten gjennom mesteparten av de neste fire årene. De okkuperte det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike. De hadde en styrke de kunne benytte seg av. Fiendene deres var nødt til å forsøke å fordrive dem.
Det var to faktorer som gjorde linjen deres ugjennomtrengelig. Den ene var teknologisk. Våpenteknologien hadde gjort store fremskritt, men militær mobilitet og kommunikasjon hadde ikke gjort det. Offensivt infanteri ble kort og godt ødslet vekk i de kilometerlange labyrintene av skyttergraver og bunkere. Deres eget artilleri var ikke i stand til enkelt å bevege seg fremover. Det var ingen raske pansrede kjøretøy. Luftstyrken var underutviklet. Telefonlinjer ble brutt av granater og kommandantene mistet kontakten med mennene sine. Slagmarken ble håpløst «klebrig».
Dette hang imidlertid sammen med en annen faktor – tettheten av tyske soldater og våpen ved fronten. Den tyske hæren var i stand til å slutte en ugjennomtrengelig linje fordi den var holdt oppe av en stor, dyktig og hardtarbeidende befolkning i Europas mest produktive fabrikker.
Østfronten havnet i dødleie av en annen grunn. Her var det færre menn og våpen sammenlignet med det geografiske arealet. Frontene hadde et svakere forsvar og gjennombrudd var ofte mulig. Men dårlig kommunikasjon over store avstander bremset opp de seierrike styrkene og tillot at de beseirede kunne trekke seg tilbake og bygge nye skyttergraver nærmere forsyningsbasene sine. Krigen ble en stadig veksling mellom fremrykninger og retrett. På grunn av dette var avgjørende seire like langt unna i øst som i vest, og krigen akkurat like blodig.
At nye deltakere – ottomanske Tyrkia, Bulgaria og Italia – kom inn, endret ikke dødleiet. Det skapte bare nye linjer med skyttergraver – i fjellene i Kaukasus (dagens Armenia), på Gallipolihalvøya (i det europeiske Tyrkia), i Mesopotamia (dagens Irak), i de sørlige Alpene (mellom Sveits og Adriaterhavet) og på tvers av det sørlige Balkan (fra det sørlige Adriaterhavet til det nordlige Egeerhavet).
Samtidig på havene blokkerte britene tyske sjøleier og satte i gang en katt-og-mus-krig mot tyske cruisere og u-båter. På himmelen over Storbritannia åpnet tyske luftskip et nytt kapittel i krigshistorien ved å bombe byer hundrevis av kilometer bak fronten. Og i fjerne kolonier skrev hvite offiserer ut lokale bønder som slavearbeidskraft i en utmattende jungelkrig om kontrollen over Afrika.
Mannefall
Bevegelseskrigen i 1914 skapte skytter-gravkrigen i 1915. Forsøk på å bryte dødleiet ved å sette i gang frontalangrep i ingenmannsland ble brutalt slått tilbake. Politikere og generaler konkluderte med at de trengte flere mann, flere våpen, mer ammunisjon.
I løpet av krigens tredje fase, i 1916 og 1917, ble hundretusener menn og hundretusener våpen mobilisert i offensiver som varte i måneder av gangen. Verdun, Somme og Passchendaele ble «slag for mannefall», uttenkt for å slite ut fienden gjennom hensynsløs industriell dreping.
«Innen rekkevidde, bak den franske delen av Vestfronten,» erklærte General Falkenhayn, «er det mål som den franske generalstaben vil bli tvunget til å sende alle de har for å forsvare. Hvis de gjør det, vil Frankrike blø i hjel … enten vi når målet vårt eller ikke.»
Han forklarte den planlagte Verdun-offensiven i 1916. Den varte i ti måneder. Samlet kostet den 700 000 mann.
Mannefall i denne målestokken var mulig på grunn av den «uinnskrenkede krigens» økonomi der alt ble ofret til fordel for produksjonen av militært materiell.
Krigen ble et altoppslukende og ødeleggende monster. Økonomier ble tøylet til kvelepunktet for å bidra til om kampene. Blokader ødela ytterligere for tilgangen til mat og andre livsnødvendigheter. Prisene til forbruker skjøt i været. Forbruket falt. Sulten herjet i store deler av Europa.
Uroligheten og grusomheten var så omfattende for så en så stor del av verdens befolkning at sykdom spredte stadig mer ødeleggelse etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Influensaepidemien i 1918–1919 er anslått å ha tatt livet av 20 millioner i Europa og kanskje så mange som 100 millioner verden over.
Den dystre stemningen i skyttergravene ble gjenspeilet i en like dyster stemning i arbeiderklasseforsteder og landsbyer hjemme. Folket i Europa begynte å gå mot krigen, mot de som styrte – og til og med mot selve den sosiale orden.
Slutten
I mars 1917 ble den russiske tsaren styrtet av et spontant revolusjonært opprør i Petrograd. I november veltet enda en revolusjon en provisorisk regjering som var bestemt på å videreføre krigen. De revolusjonære bolsjeviklederne hadde samlet Russlands arbeidere, bønder og soldater under slagordene «All makt til sovjetene» og «Fred, brød og land.»
Sovjetene var demokratiske masseforsamlinger med vanlige folk. De ga direkte uttrykk for massebevegelsens kollektive vilje i 1917. Da sovjetene erstattet den provisoriske regjeringen, kunne et revolusjonært program bli satt ut i livet. Bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, vedtok lover som ga arbeiderne kontroll over fabrikkene, og oppfordret bøndene til å ta kontroll over gårdene.
Bolsjevikenes politikk gjenspeilte det som allerede skjedde på bakken. Russiske soldater forlot skyttergravene i hopetall, skjøt offiserer som forsøkte å stoppe dem, og reiste hjem.
Revolusjonen nedenfra hadde avsluttet nedslaktingen på Østfronten. Det hadde også gjort slutt på styret til de russiske politikerne, generalene og industriherrene som var ansvarlige for krigen.
Et kontinent i opprør
Revolusjonen brøt ut i Russland først fordi det var den svakeste av stormaktene. Når krigens tredje vinter kom, presset den industrialiserte krigen enorme spenninger på hele det europeiske samfunnet.
Katastrofene i 1916 veltet både regjeringer og generaler. General Nivelle erstattet General Joffre som øverstkommanderende for den franske hæren. Nivelle lanserte en ny offensiv og bekjentgjorte at «vi har en ny formel […] seieren er sikret.»
Det hadde han ikke. Franskmennene mistet 120 000 mann i løpet av fem dager. Én måned senere fikk Nivelle sparken. På det tidspunktet hadde den franske hæren blitt lammet av en bølge av mytteri. Poilus – de menige i den franske hæren – hadde fått nok.
Opprøret startet sent i april 1917, vokste i mai, og nådde sitt høydepunkt i juni. Det ble en epidemi av desertering, hele enheter nektet å gå tilbake til fronten, og det ble holdt demonstrasjoner der soldater sang revolusjonære sanger. Om lag 40 000 mann var direkte involvert, og 68 divisjoner var påvirket. I en periode på to uker var frontlinjen så godt som uten franske styrker.
Mytteriet ble slått tilbake, men bare 49 av 554 dødsdommer ble effektuert, forholdene i skyttergravene ble forbedret og den franske hæren forble på defensiven det neste året.
I oktober 1917 gikk den italienske hæren i oppløsning. Mellom mai 1915 og september 1917 hadde general Cadorna gitt ordre om ikke mindre enn elleve ulike offensiver mot Isonzo. Alle hadde mislyktes. Over 300 000 italienere falt bare i de to offensivene i 1917 alene.
Da østerrikerne og tyskerne slo tilbake i oktober, falt den italienske hæren fra hverandre. Retretten fortsatte i over 100 kilometer. Dobbelt så mange deserterte som dem som omkom i kamp. Titusener kastet våpnene sine, strømte vekk fra fronten og ropte: «Krigen er over! Vi reiser hjem! Leve Russland!»
En ny improvisert linje ble etablert dypt inne i det nordøstre Italia. Samtidig fikk Cadorna sparken og forholdene for soldatene ble kraftig forbedret, så det kom ikke noe nytt forsøk på en offensiv før annen halvdel av 1918.
På motsatt side av ingenmannsland – i Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det ottomanske riket – var forholdene enda verre.
Uinnskrenket krig betydde morderiske offensiver og kuleregn ved fronten. Det betydde også blokader og forsøk på å sulte hjemmefronten til overgivelse. Britene, med sin suverenitet til sjøs, beseiret tyskerne i denne «sultkrigen».
Streiker og mytteri i Tyskland
Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i første verdenskrig, og ytterligere 750 000 sivile sultet i hjel hjemme. Matproduksjonen falt etter hvert som utskrivingen fratok landet arbeidskraft. Krigsproduksjon ble prioritert over forburkerbehov. Tysklands handel ble svekket av den britiske blokaden. Da krigen gikk inn i sin annen halvdel, besto kosten til den jevne tyske arbeider bare av to tredeler av de kaloriene som trengs for overlevelse i det lange løp.
Om lag 200 000 tyske industriarbeidere slo til mot kutt i brødrasjonene i april i 1917. Misnøyen spredte seg til seilerne ved den havgående flåte i Kiel. Misnøye med elendige forhold, streng disiplin og offiserenes kasteprivilegier kokte over når rasjonene ble kuttet.
Deretter rullet en ny bølge med streiker over Tyskland i januar 1918, med 500 000 ute i Berlin og et titalls andre industrisentra. Antydninger til arbeiderråd oppsto for å koordinere hendelsene. Sosialister mot krigen spilte ledende roller. Aktivister trakk direkte sammenligninger mellom det som skjedde i Tyskland og revolusjonen i Russland.
Men myndighetene slo hardt tilbake, og igjen ramlet bevegelsen sammen. Tysklands herskere hadde fått en siste sjanse. Den russiske revolusjonen og fredsavtalen ved Brest-Litovsk hadde fått en slutt på krigen på Østfronten. Nå var det mulig å styrke Vestfronten og sette i verk en offensiv mot britene og franskmennene.
Men nå hadde USA gått inn i krigen og fraktet hundretusener av soldater over Atlanterhavet. Tysklands mulighet ville være kortvarig. Våren 1918 satte General Ludendorff i verk fem separate offensiver. Den allierte linja ble nesten brutt. Øverstkommanderende Douglas Haig ga ut en befaling der han krevde at «Vi må slåss til siste slutt, med ryggen mot veggen og med tro på vår sak.»
Den britisk-franske linja holdt, og da offensiven tok slutt i juli, hadde tyskerne mistet nesten en halv million mann. De allierte hadde mistet flere, men amerikanske styrker kom nå med 300 000 mann i måneden.
De allierte kom på offensiven, og begynte å få store seire. Kampene på Vestfronten utviklet seg til et barbari uten sidestykke. Tyskerne gikk på en rekke tap, og mistet store deler av det territoriet de hadde erobret i 1914.
Revolusjonen i Sentraleuropa
Den østerriksk-ungarske hæren ble fragmentert i nasjonale deler, og liberale politikere tok makten i en rekke byer – tsjekkere og slovaker i Praha, Brno og Bratislava, «Sørslavere» i Zagreb og Sarajevo, polakker i Krakow.
Tvillinghovedstedene i det habsburgske «dobbeltmonarkiet» – det tysktalende Praha og det ungarsktalende Budapest – ble oppslukt av den revolusjonære bølgen. En koalisjon ledet av sosialdemokrater tok makten i Wien og av liberale aristokrater i Budapest.
29. september fortale Hindenburg og Ludendorff, de ledende tyske generalene, keiseren at krigen var tapt. De krevde våpenhvile, et fredskompromiss og en ny regjering som også inkluderte sosialdemokrater, og forklarte at «det er nødvendig å unngå et opprør nedenfra gjennom en revolusjon ovenfra.»
Keiseren var for dum til å gi etter, og forsøkte å fortsette krigen. Den havgående flåten ble beordret ut i et siste desperat forsøk på å beseire Storbritannias kongelige marine. Tyske seilere skulle bli krigsmaskinens siste ofre.
29. oktober gjorde seilerne mytteri. Og denne gangen, i stedet for bare å sitte stille på skipene, gikk de på offensiven og organiserte bevæpnede demonstrasjoner for å spre opprøret i flåten og på bryggene. 3. november var Kiel kontrollert av et revolusjonært råd.
Kiel ble det utløsende. Gedigne demonstrasjoner brøt ut over hele Tyskland. I løpet av dager, var mengder av tyske byer kontrollert av arbeider-, soldat- og seilerråd.
9. november nådde revolusjonen Berlin. Hundretusener var i gatene. Byen var full av røde flagg og sosialistiske bannere. Den revolusjonære antikrigssosialisten Karl Liebknecht henvendte seg til folkemassen fra balkongen av imperiepalasset og proklamerte en «sosialistrepublikk» og «verdensrevolusjon».
Første verdenskrig – den blodigste menneskeslakten gjennom menneskenes historie så langt – hadde blitt avsluttet av revolusjonær aksjon fra millioner av vanlige mennesker over Europa.