Den ungarske dukka
Av Berit Rusten
Du er så vakker. Jeg er glad i deg. Du ligger rett foran meg. Du har et stramt, blomstrete tørkle på hodet. På det er festet store, fargerike garndusker. Blonder i halsen. Et sjal som strammer over brystet. Pong ponger rundt hele sjalet. Et nydelig håndbrodert forkle i mange farger. Et ull-skjørt som er plissert, pyntet med bånd og broderier. Underskjørtet er av ubleket bomull. Føttene dine er slappe og har sko av filt. De er heldigvis skjulte under skjørtet. Om jeg hadde sett hvor slappe(og stygge) føttene dine virkelig er, ville mine drømmer rundt deg og det du sto(står)for, kanskje ikke overlevd så standhaftig.
Ansiktet ditt ligner på slike dukkeansikter som Marianne Heske er så kjent for å bruke. Ditt er støpt i celluloid. Ikke plastikk eller gummi. Liten, sammenknepet munn. En bitte liten nese. Stive, påmalte øyne og øyebryn. Om Marianne Heske sin bruk av slike dukkeansikt er det skrevet:
-Et lite dukkehode som har spilt en viktig rolle i Marianne Heskes kunst nå i snart førti år. I 1971 fant hun på et loppemarked i Paris en hel liten kasse med disse små identiske pappmasjé-dukkehodene fra 1920-tallet. I Heskes prosjekt er dukken bilder på mennesket, en slags anonymisert representant for oss alle.
I mange år lå du i kråskapet hjemme. Hver gang jeg som barn prøvde å ta deg ut, ble mamma hysterisk og sa:
– Du får ikke lov å røre henne. Da kommer hun til å gå i stykker.
Selvsagt tok jeg deg frem likevel. Jeg rørte ved deg. I smug. Da pappa døde, løftet mamma deg ut av skapet og plasserte deg i sofahjørnet. Du kom frem i lyset. Du bleknet litt. Tror jeg. Jeg finner ikke noen spor i garnduskene som tilsier dette. Bare en følelse av at alt som har eksistert i over 60 år, nødvendigvis blekner.
Jeg har alltid vært tiltrukket av deg. Jeg husker ikke mye fra min barndom. Men, deg har jeg er klart bilde av. Du har alltid representert drømmen om et annet liv enn det jeg hadde (og kanskje har). Du var (og er) ikke juggel, slik som flamencodukkene som etterhvert oversvømmet alle hjem hos de som i lykkelig uvitenhet dro til Spania. Lykkelige, fordi de kom til et sol-paradis. Uvitende, fordi de ikke hadde kjennskap til hva Spania, under Franco, representerte.
Du er virkelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg bruker dette ordet om deg. Kanskje på grunn av materialet du er laget av? Noe som jeg forbinder med levde liv eller kanskje noe større? Bruker jeg ordet virkelig, fordi du, til tross for (eller på grunn av) at du er en dukke, maner frem bilder av en realitet, som jeg ellers ikke husker mye av?
Du kom til Norge i 1948–49. Pappa hadde vært på en delegasjonsreise med Norsk Jernbaneforbund til Ungarn. Han hadde kjøpt deg. Den ungarske dukka. Han kjøpte også en bluse. Den ungarske blusen. Den har litt av den samme magien over seg som du har. Den var (er) av ekte silke og har håndbroderte blomster på. Broderiene er så vakkert utført, at det nesten ikke er mulig å se hva som sydd på retten eller vrangen. Vanskelig. Å se. Forskjellen på rett og vrang. Vladimir Vysotskij uttrykker dette i sangen Sannheten og Løgnen. I Jørn Simen Øverli sin oversettelse:
– Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang.
Da vi søstrene kom i tenårene, oppga mamma Den ungarske blusen. Vi måtte gjerne overta den. Den hadde alltid vært for liten til henne, fortalte hun med en viss sårhet. Sårheten skyldtes nok at pappa ikke hadde klart å kjøpe en bluse som passet henne, enda den var ment som en bryllupsgave. Han hadde tenkt at mamma skulle bruke den i bryllupet deres. På bryllups-bildet bærer mamma en stram drakt i mørkt blått rips-tøy og en liten nål formet som en drueklase med små perler. Ripstøyet husker jeg fra min ungdom. Tøyet skinner og kan minne om fet silke. På nettet står det at ripstøy er en vevnad i toskaftsbinding. Det består av fintrådet varp og grovere veft som gir en tverrstripet effekt. Varp er bomull, har jeg skjønt. Det betyr at rips-tøyet ikke er så eksklusivt som silke! Mammas bryllupsantrekk gir inntrykk av noe puritansk. Det motsatte av hva Den ungarske dukka og Den ungarske blusen kommuniserte (kommuniserer).
Styrke. Noe eksotisk. Kjærlighet. Glede. Egenskaper … som jeg attraheres av.
I mange år var jeg overbevist om at mannen i mitt liv levde et sted på steppene i Ungarn. Jeg vegret meg for å oppsøke landet i redsel for at denne overbevisningen skulle være en illusjon. Typisk meg. Jeg hopper for lite ut i det jeg ikke kjenner. Jeg holder drømmene tett inntil meg. Jeg prøver dem ikke ut! Ida Kelarova, en kollega fra Tsjekkia, sier at mennesker som ikke tør å sprenge seg ut av boksen sin, etterhvert vil oppleve at boksen blir stadig mindre. Man kveles. Man dør, uten egentlig å være dø! Jeg har en følelse av at denne boksmetaforen har sammenheng med en performance med tittelen Exil i egen by, som jeg skapte i 2004. Den ble iscenesatt i tre ulike kasematter på Kristiansten festning. Kasematter kommer av det italienske ordet «casamatta» og betyr hus (casa) og hvelving(matta). Vanligvis er en kasematte nedgravd eller sprengt inn i fjell, men kan også være pansrede rom, for eksempel ombord i fartøyer. Kasematte. Et pansret rom. En boks…som stadig blir mindre?
Den ungarske dukka har sammenheng med lykke i ekteskapet. Lykken levde ved hennes ankomst. Jeg var ikke født. Min fødselsdato er 9/2 1950. Mamma og pappa hadde «moral». De giftet seg 2/4 1949. Gratulasjons-telegrammene eksisterer enda.
Telegram er forløperen til nettets mulighet for direktekommunikasjon overalt i verden. Telegram ble sendt ved hjelp av radiosignaler. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker. Man brukte et slags kodesystem, som ble helautomatisert. I Tyskland utviklet man telex på 1930-tallet. Samtidig ble et system som ble kalt for TWX (Teletype Wide-area eXchange) utviklet. Den ASCIIkode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. (Denne tekniske forklaringen har jeg selvsagt googlet meg fram til.)
Å bla i disse telegrammene gir en umiddelbar følelse av nærhet. På telegrammene er det bilder. Ulike motiv, som nærmest ser ut til å være hånd-colorerte. (Jeg er attrahert av det håndlagede!) De mest populære motivene i anledning mine foreldres bryllup, er: Et norsk flagg. En måke som flyr inn i himmelen. En båt som tydeligvis «rir hainn av». (Dvs står imot truende skyer og store bølger). Varianter av blomstermotiv. Uskyldige lam. ((Det ubesudlede). En himmel som stråler. (En strålende fremtid?)
Jeg liker best noen av de mere sjeldne bildene. De med spesielle farger. Oransje. Turkis. Grønn. Lilla. På disse bildene danser menneskene lykkelig.
Det er 86 telegram. De er alle stilet til adressen Henrik Mathisens veg 14. Der bodde min farfar og farmor. Adressen er tilhørende Singsaker (Trondheims finere strøk). Familien leide en leilighet. I 1949 var det stor boligmangel. Mamma og pappa bodde derfor også der. På et lite, avlangt rom på ca ti kvadratmeter. Jeg innbiller meg at denne trangboddheten kan ha hatt negativ innflytelse på utfoldelsen av deres kjærlig. Andre momenter, som kanskje kastet skygger, var at det bare var fire år siden pappa vendte hjem fra konsentrasjonsleiren Natzweiler (der over 50% av hans norske fangekamerater døde). Mamma hadde akkurat hadde fått tilbake sine rettigheter som norsk statsborger. Hun meldte seg inn i N.S. som 16 åring.
Kjærlighet på tvers av eksisterende isfronter. Materiale nok til en dramatisk kjærlighetsfortelling!
Noen av telegrammene inneholdt dikt. Diktene er ikke bare en hyllest til kjærligheten. De oppfordrer til politisk kamp.
Brud og brudgoms motto må være
kjemp for arbeiderkassens liv og lære
Flere av telegrammene uttrykker sinne og sårhet over at Norge hadde inngått eller var i ferd med å inngå Atlanterhavspakten. Atlanterhavspakten var en traktat som lå til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. august 1949. Et telegramdikt lyder:
Fred i heimen og fred i landet
skapes ikke ved over vannet
å danne kløfter og leire
men studere lære kjempe seire
ta med dere inn i E-pakten
bevisstheten om at makten
hører dere og framtida til
Undertegnet Trøndelag distrikt av N.K.U. (Norges Kommunistiske Ungdom)
(Tegn som punktum, komma eller utropstegn mangler i dette diktet, fordi det ville fordyret telegrammet)
Kommunistene støttet USSR(Sovjetunionen) og mente systemet der representerte framtida og lykken. For dette standpunktet hadde de fra 1948, med Einar Gerhardsens Kråkerøytale, fått merke en stadig mere påtrengende og påtakende isfront. Kråkerøytalen er en av de mest kjente talene til den tidligere statsministeren. Fremført. I Folkvang forsamlingshus. På Kråkerøy. Ved Fredrikstad.
29 /2 1948. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25/2 1948. Talen inneholdt bl.annet disse ordene: -Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.
I 1956 okkuperte USSR Ungarn. Folket gjorde motstand. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Noen av disse flyktningene kom til Norge. Til Mosjøen. Der bodde vi. I Åsveien 31. Området ble kalt Den røde plass, fordi det var så mange kommunister som bodde der. Jeg husker vagt noen av flyktningene som kom, men vet ikke om min familie hadde mye kontakt med dem. Sannsynligvis hadde de ikke det. Det kan skyldes en allmenn mekanisme der man holder avstand til «det fremmede». Men, årsaken til den manglende kontakten kunne også ha røtter i den kalde krigens perspektiv. Disse flyktningene representerte den andre siden. Motstanderne. De som kritiserte kommunismen og ville kvitte seg med systemet som USSR representerte.
I 1955 hørte jeg i barnetimen onkel Lauritz lese fra boka om flyktningjenta Toya. Fortellingen hadde bakgrunn i de mange som fortsatt var flyktninger, mange år etter 2. verdenskrig var over. Noen hadde rømte fra land i fra Øst-Europa. 1956 ble det laget en film basert på den boka. Til premieren på Scala kino var flyktningebarn fra Ungarn hedersgjester. Pengene filmene spilte inn gikk til Flyktning-hjelpen, som drev støttearbeid for de ungarske flyktningene. En av sangene i filmen var Eventyrvisa, som alle barn i Norge sang av hjertets lyst.
Ja, kom alle sammen, bli med.
Vi flakser og bakser av sted
til eventyrland for å se på
jøtuler, nøkker og nisser og troll og
dverger i tusene fold.
Vi danser og flyr gjennom eventyr,
vi flakser og rir, vi synger og ler
til Askeladden og Pål og Per
og Mumle Gåsegg, å tvi, tvi, tvi, tvi.
Og Tyrihans leker med gullhøna si,
mens Smørbukken sitter fornøyd og blid
og gomler så lat på sin skolemat,
og Veslefrikk spiller
for Tomme Tomme Tommeliten
på fela si.
Jeg identifiserte meg med Toya. Flyktning-jenta. Hun var like vakker som Den ungarske dukka. Og Eventyrland, med lek, tull og latter. Dit ville(vil)vel alle?
Kanskje det var på denne tida at Den Ungarske dukka havnet i kråskapet?
Den ungarske dukka. Nå ligger hun ved siden av meg. Her. Ord svirrer i en pendel mellom meg og henne.
-Et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.
Jeg er et landskap.
Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre
Andre er fylt av smerte, sorg og savn.
Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
(Omarbeidet dikt for forestillingen ZOOM INN. Diktet er av Arild Nyquist)