Den nye farlige klassen?
Av Mathias Bismo
Prekariatet
Den nye farlige klassen?
Oslo, Res Publica, 2014
380 s.
Guy Standing:
A Precariat Charter
From Denizens to Citizens
London Bloomsbury Academic, 2014
440 s.
Senhøstes 2014 lanserte forlaget Res Publica boka, Prekariatet, skrevet av den britiske utviklingsøkonomen Guy Standing, i norsk språkdrakt. Dette er en bok som har fått en betydelig utbredelse siden den først kom i 2011, og som har møtt bifall både fra høyre- og venstresida. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har for eksempel beskrevet den som den beste sammenfatningen hun har lest om klassestrukturene i vår tid, og EUs tidligere kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering Laszlo Andor har uttalt at den eneste måten politikere kan komme i forkant av utviklingen på, er å ta slike ideer på alvor.
Hvis man er ute etter en beskrivelse av de dramatiske samfunnsendringene som primært den vestlige verden har gjennomlevd de siste tiårene, er særlig Prekariatet, og også til en viss grad også oppfølgeren A Precariat Charter, som ble utgitt på engelsk i 2014, nyttig å lese. Standing skriver godt om hvordan monetarismen, nyliberalismen og utilitarismen har virket på henholdsvis det økonomiske, politiske og filosofiske planet og sammen skapt nye betingelser for menneskenes samfunnsmessige eksistens. Han krydrer det hele med en rekke eksempler på hvordan denne eksistensen fremtrer for stadig flere. Dessverre er dette bare én side av bøkene.
Prekariatet
Selve begrepet prekariatet er et begrep som er sammensatt av ordene prekær og proletariat. Det er altså snakk om en samfunnsgruppe som lever under særlig vanskelige, usikre og kritiske forhold. I motsetning til den tradisjonelle industriarbeiderklassen, mener Standing, er prekariatet preget av mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. Og denne motsetningen, mener han, gjør at man kan snakke om mer enn bare en samfunnsgruppe, man kan snakke om en ny klasse under oppseiling.
Selve begrepet er kontroversielt, og la det med én gang være klart at denne artikkelen ikke er et forsvar for det. For enkelhets skyld, vil det likevel bli benyttet i det følgende.
Hos Standing er det en nær sammenheng mellom de monetaristiske, nyliberale og utilitaristiske reformene og fremveksten av prekariatet. Ja, prekariatet fremstår på mange måter som kronen på verket, som en desorganisert, lavtlønnet og individualisert kilde til andres rikdom. Selv om dette er en utvikling som har vært drevet frem i nærmere 40 år, akselererte den ytterligere i kjølvannet av den økonomiske krisa som tok til i 2008. Etablerte arbeidere opplever en deklassering ved at den arbeidshverdagen som tidligere var preget av en viss sikkerhet, ikke lenger er det. Samtidig blir det stadig vanskeligere for ungdom å komme seg inn på et arbeidsmarked som minner om det deres foreldregenerasjon kom inn på. Og globaliseringen bidrar til økt migrasjon og dermed en økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft med langt lavere krav til sikkerhet.
Dette er ikke en analyse Standing er alene om. I Rød Valgallianses program fra 2005 kunne man for eksempel å lese:
De siste årene har vi sett at store grupper av arbeidstakere stiller seg utenfor den tradisjonelle fagbevegelsen. Disse har ofte ingen eller dårlige arbeidskontrakter og arbeider uten vanlige rettigheter. De viktigste eksemplene er burgerproletariatet innenfor hotell, restaurant og handel, ansatte i det nye markedet for utleie av arbeidskraft, ansatte innenfor virksomhet som er lagt ut på internasjonale anbud, og ansatte innenfor telekommunikasjon og IT.
Det originale i Standings bidrag ligger ikke i beskrivelsen, det ligger snarere i analysen av dette sjiktet. Prekariatet, mener han, er ikke bare et eget sjikt, det er en egen klasse med særlige klassekarakteristika, som han kaller det. Dessverre er dette en påstand han gjør lite for å underbygge. Han skriver mye om hvordan dette sjiktet har det, hva de opplever, hvilken eksistens de må forholde seg til og hvordan samfunnsorganiseringen bidrar til prekariatets vekst, men når han forsøker å stille det i kontrast til de etablerte klassene, da særlig arbeiderklassen, blir det hele ganske tynt.
Arbeiderklasse og prekariat
I den grad han forholder seg til arbeiderklassen som klasse, snevrer Standing det stort sett inn til bare å omfatte den tradisjonelle industriarbeiderklassen, eller det som er igjen av den. Dette kan i seg selv i høyeste grad diskuteres, men selv om man aksepterer en slik avgrensning, oppstår det uunngåelig et nytt problem når man ser det i et historisk perspektiv.
Standing er langt ifra den første som har beskrevet det prekære arbeidet. En annen som gjorde det, var en ung borgersønnen ved navn Friedrich Engels som på 1840-tallet ble sendt til Manchester for å drive familiens fabrikk der. Da han så hvilke forhold den engelske arbeiderklassen levde under, ble han forferdet, og resultatet ble i 1845 en bok om den engelske arbeiderklassens stilling og et livslangt engasjement som bør være kjent for de fleste.
Det arbeidslivet Engels beskrev, var langt i fra det regulerte arbeidslivet Standing beskriver:
Ja, det er bare enkeltpersoner som sulter i hjel, men hvilken sikkerhet har arbeidskaren for at det ikke er hans tur i morgen? Hvem sørger for at han har en jobb, hvem sørger for at han, dersom hans herre og mester, med eller uten grunn, sparker ham i morgen, kan klare seg sammen med dem som er avhengige av ham frem til han finner noen annen som kan «skaffe ham brød»? Hvem garanterer for at viljen til å arbeide skal være nok til å skaffe seg arbeid, at integritet, besluttsomhet, sparsomhet og de andre dydene borgerskapet foreskriver faktisk er veien til lykke? Ingen.
Etterkrigstidens regulerte arbeidsliv er på ingen måte noen normaltilstand for kapitalismen. Tvert imot, det som muliggjorde denne utviklingen, var at arbeiderklassen organiserte seg og sloss mot usikkerheten – mot det prekære arbeidet de var underlagt. Men selv om arbeiderklassen på denne måten endret sin egen eksistens som klasse, betydde ikke det at den sluttet å være arbeiderklasse. Det ble snarere en arbeiderklasse der den største usikkerheten – det mest prekære i den økonomiske eksistensen – ble overvunnet, i hvert fall for en stund.
Når den etablerte arbeiderklassen nå deklasseres, og det arbeidet som tidligere ikke var prekært blir det, gjenspeiler det først og fremst et annet styrkeforhold mellom klassene. Etterkrigstidens korporative velferdskapitalisme ble ikke konstruert av en håndfull lynende intelligente ledere innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, den ble til gjennom arbeiderklassens styrke og posisjon i klassekampen. Utviklingen Standing beskriver, kan på samme måte forstås som et resultat av arbeiderklassens svekkede posisjon og manglende evne til å fremme sine krav som klasse, noe som blant annet gjenspeiles i fallende lønnsandel i nesten hele den vestlige verden og et økt omfang av prekaritet i stadig større deler av arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er på vei tilbake til 1800-tallets Manchester, men det er, som også Standing implisitt påpeker, alarmerende tegn.
Klasse og status
I mye av det som skrives på området, er det stor forvirring rundt begrepene klasse og status. Mens det på den ene siden kan skilles analytisk mellom borger, småborger og arbeider, kan det på den andre siden skilles mellom overklasse, middelklasse og underklasse. Begge tilnærmingene kan være nyttige, men å sette likhetstegn mellom de ulike kategoriseringene bærer fort i feil retning. En oljearbeider i Nordsjøen, for eksempel, er i alle henseende en arbeider, ikke bare i marxistisk forstand, men også i den liberalistiske tradisjonen etter Adam Smith. Det har likevel lite for seg å definere vedkommende til underklassen. Mens borger, småborger og arbeider er klasser i økonomisk eller produksjonsmessig forstand, er overklassen, middelklassen og underklassen først og fremst beskrivende for status, og selv om det er en viss sammenheng, bør de ikke blandes for mye.
Det gjør dessverre Standing. Han har riktignok et mer detaljert system, med seks eller sju ulike klasser, men forholdet mellom dem defineres mer ut fra status og kultur enn ut fra klasse i egentlig forstand. For eksempel, mener han, er noe som skiller arbeiderklassen fra prekariatet, førstnevntes lojalitet til firmaet og yrket, samt ønsket om å være en fulltids lønnsarbeider. Hvor han tar dette fra, er derimot uklart. Selv om yrkesmoralen kanskje kan sies å være en medvirkende indre drivkraft også for en fulltids lønnsarbeider, er det først og fremst inntekten som er hensikten med i første omgang å selge arbeidskraften sin – akkurat som når en prekær arbeider selger arbeidskraften sin.
Et av de mest fundamentale problemene med en slik tilnærming er at klassene blir isolerte enheter, ikke i den forstand at det ikke foregår en viss utveksling mellom dem, men snarere i den forstand at én klasses eksistens for så vidt ikke er avhengig av en annen klasses eksistens. Dermed blir det hele redusert til klassens interne kjennetegn og eventuelle organisering, ikke dens forhold til en annen klasse. Om man derimot legger produksjonen til grunn, er det klart at store deler av prekariatet, hvis man skal kalle det for det, tilhører arbeiderklassen. Om en person selger arbeidskraften sin til en kapitaleier som tilbyr sikkerhet, eller om den samme personen selger arbeidskraften sin til en person som ikke gjør det, like fullt selger vedkommende arbeidskraften sin.
Prekariatets krav
I motsetning til andre tilnærminger til klasse- eller lagdeling som legger vekt på status, har Standing også en klar idé om at det finnes interesser knyttet til dette. Det er fremfor alt dette som er temaet i A Precariat Charter, der han forsøker å skissere et handlingsprogram for prekariatet, eller en liste over krav det bør stille. Mange av disse kravene er krav som i hvert fall deler av venstresida allerede stiller, som krav om samfunnslønn og krav om slutt på work-fare-ordninger, og det er også nye og originale krav som venstresida burde stille, som regulering av jobbsøkerprosesser. Samtidig er det også enkelte krav som er mer problematiske, som å kutte alle næringssubsidier og å la bemanningsbyråer få fortsette sin virksomhet, bare under noe mer omfattende regulering.
Felles for så godt som alle kravene er at de befinner seg i den politiske sfæren og er rettet mot de politiske myndighetene. Dette burde kanskje ikke være veldig overraskende, all den tid prekariatet, i motsetning til 1800-tallets arbeiderklasse, fremstilles uten motpart. Men arbeiderklassens erfaringer med å bevege seg fra prekært til ikke-prekært arbeid, burde også være et varsku. Mens arbeiderklassen som organisert klasse oppnådde sin styrke nettopp ved å møte motparten, er det få ansatser til hvordan prekariatet skal kunne gjøre noe av det samme i dette handlingsprogrammet.
Der venstresida normalt har forholdt seg til klasseinteresser ut fra økonomiske og produksjonsmessige kategorier, legger Standing heller en moralsk agenda til grunn. Rettferdighet erstatter frigjøring som krav, og rettferdigheten kan måles ut fra et sett gitte variabler. Dermed blir prekariatets kamp fort redusert til en kamp for empati. Da er det veldig vanskelig å se hvordan prekariatet kan utvikle seg til å bli «den farlige klassen».
Organisatoriske utfordringer
På overflaten kan disse distinksjonene mellom Standings posisjoner og venstresidas mer tradisjonelle posisjoner fremstå som nærmest trivielle. Når man derimot ser nærmere på de konsekvensene dette har for praktisk politikk, åpenbarer problemene seg. Siden prekariatet er en annen klasse enn arbeiderklassen, er det heller ikke noe som taler for at prekariatet skal gå inn på arbeiderorganisering. Han åpner riktignok for at det kan etableres allianser, men prekariatet må først og fremst skape sine egne uttrykksformer – sine egne partier, sine egne bevegelser og sine egne interesseorganisasjoner – som fremmer prekariatets krav. Det finnes foreløpig få eksempler på at prekariatet har organisert seg, men Standing mener likevel å finne enkelte primitive eksempler, herunder Occupy-bevegelsen, den italienske Femstjernesbevegelsen og til og med forstadsopptøyer blant minoritetsungdom i land som Storbritannia, Frankrike og Sverige.
Samtidig er det liten tvil om at Standing også treffer med kritikken sin av den etablerte fagbevegelsen. Organisasjonsprosenten går ned i så godt som alle land, i hvert fall i den vestlige verden, og det er fremfor alt i de mest utsatte områdene av arbeidslivet det er vanskelig å organisere folk. Fagbevegelsen har, av ulike årsaker, ikke forholdt seg til kapitalens offensiv, og har dermed ikke vært i stand til å forhindre den utviklingen Standing beskriver. Responsen har, videre, først og fremst handlet om å stille tilbakeskuende krav som retter seg mot å forsvare de etablerte arbeidernes interesser, mens det har vært lenger mellom offensive krav som også favner de mer prekære gruppene.
Målet for fagbevegelsen og venstresida kan ikke avgrenses til å perfeksjonere etterkrigskapitalismen og å utvide den til alle grupper. Rent bortsett fra at dette nok ville vært ganske så utopisk, har nok Standing også rett i at dette rett og slett ikke er noe prekariatet ønsker. Prekariatets fremste interesse ligger snarere i å slutte å være prekariat, å oppheve sin prekære tilstand. Samtidig blir dette, etter hvert som prekariatet blir en større del av arbeidslivet, også en stadig viktigere del av kampen for å fremme arbeiderklassens interesser. Utfordringen for fagbevegelsen og venstresida består snarere i å utmeisle en fremtidsrettet strategi for hele klassen, ikke ulikt da kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet og gjennom det transformerte arbeidslivet. Alternativet kan fort bli å gjøre Stanings spådommer til virkelighet, å la prekariatet utvikle seg til å bli en gruppe som i stadig økende grad definerer seg ut av arbeiderklassen og dens kamp. Da vil det fort også utvikle seg til å bli «en farlig klasse» – om ikke for borgerskapet, så for arbeiderklassen.