Den eldre østtyske mannen og flyktningene som ble synlige

Av Maria Wasvik

Bokomtaler Nr 2 2017

Jenny Erpenbeck:
Gå, gikk, har gått
Oktober, 2017, 325 s.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.