Demokrati og revolusjonsfrykt
Av Mathias Bismo
Likeverd
Res Publica, 2015, 292 s.
Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.
Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.
På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.
Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.
Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.
Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.
Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.
Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.
I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?