11. Sluttkommentar

Av

Nr 2a 2008


Jugoslavias oppløsning skyldtes både interne og eksterne faktorer. De viktigste var de økonomiske ulikhetene som verken statlig planlegging og redistribusjon ville greidd å motvirke. Over fire tiår ble de rike regionene rikere, og de fattige fattigere. Disse ulikhetene tenderte til å følge både Jugoslavias republikanske inndeling og etniske inndeling. Depresjonen i 1980-årene og tapet av krigstidens ledere etterlot færre forsvarere, både av sosialismen og føderalismen. Presset for å kvitte seg med begge økte kraftig i Kroatia og Slovenia. De rike republikkene ønsket ikke lenger byrden med de fattige og den føderale strukturen som administrerte den. I motsetning til standardfortellingen var det nasjonalismen til slovenere og kroater, senere forbundet med målene til Izetbegovic-faksjonen i Bosnia-Herzegovina, og albanske nasjonalister i den lutfattige provinsen Kosovo, som viste seg å være viktigere for hele prosessen enn karrieren til Slobodan Milosevic eller serbisk nasjonalisme.

Men vestlig innblanding bidro også enormt til oppløsningen av Jugoslavia. Slovenia og Kroatia, så Bosnia-Herzegovina og flere år senere Kosovo, ble alle oppmuntret til å «atskille» (for å bruke en populær frase i Slovenia), og hver av dem innså at Vesten, og særskilt USA, kunne mobiliseres for sin sak. Ved å oppmuntre republikkene til å splitte ut, og samtidig blankt avvise en liknende form for selvstyre for de serbiske minoritetene som fryktet for sin sikkerhet i nye uavhengige statene Kroatia og Bosnia-Herzegovina, sørget vestmaktene for at konfliktene ble åpne kriger med all sin brutalitet og grusomhet. Hva verre er, ved å blokkere forhandlingsløsninger i disse væpnede konfliktene, fra Lisboa tidlig i 1992 til Dayton sent i 1995, og så igjen ved å forme forslagene slik at de sikret serbisk avvisning i Rambouillet tidlig i 1999, sørget USA og dets allierte for å holde den første serien med kriger gående i fire blodige år, mens de i det siste tilfellet sørget for en unnskyldning for Natos krig og overtakelse av det sydlige Serbia.

Da Nato begynte å bombe det som var igjen av Jugoslavia i mars 1999, var «å beskytte tusenvis av uskyldige mennesker i Kosovo fra en økende militæroffensiv» blant de fremste grunnene Bill Clinton la frem for å rettferdiggjøre krigen. Jürgen Habermas erklærte at «de intervenerende statene forsøker å beskytte rettighetene til dem hvis menneskerettigheter blir tråkket på av sin egen regjering». Vaclav Havel fortalte det kanadiske parlamentet at «krigen setter menneskerettighetene over rettighetene til staten … slik både samvittigheten og internasjonale juridiske dokumenter krever». Ved krigens slutt la Tony Blair til som en slags epilog at «vi har nå muligheten til å bygge en ny internasjonalisme grunnlagt på verdier og lovbasert styre». Og i en kommentar om «behovet for at det internasjonale samfunnet griper inn i tide når død og lidelser påføres et stort antall mennesker», innrømmet Kofi Annan at det humanitære prinsippet dette gjelder, «vil vekke mistenksomhet, skepsis, sågar fiendtlighet» på enkelte hold. Men, la han til, «alt i alt bør vi ønske det velkommen». [184]

Men hele denne intellektuelle og moralske konstruksjonen var en svindel. At den fant så mange forkjempere som den gjorde, forteller oss mer om grepet imperialistisk ideologi, uvitenhet og sterk propaganda har i Vesten enn noe om de nye normene til den ønskede kosmopolitiske orden. I begynnelsen var det løgnene om Milosevics «ultra-nasjonalisme» og jakt på «Stor-Serbia». Når de først var etablert, ble motsigelsen mellom godt og ondt forsterket av de diskriminerende avgjørelsene til Badinter-kommisjonen og dusinvis av resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, ved å skape et tribunal som skulle straffe de onde og bekrefte rettferdigheten til de intervenerende makter, ved det avslørende beviset som var hvilken side Nato bombet og hvilken side de ikke bombet, og ved hjelp av årevis med nyheter og kommentarer som tok sine signaler fra de tidligere nevnte. Todelingen mellom godt og ondt – hvor Nato hevnet de uskyldige, og nå forsøker å frigjøre undertrykte mennesker og bygge stater i to kontinenter – fikk riktignok alvorlige skader da Kroatia kastet ut serbere fra Krajina i 1995 i det som var den tallmessig største av de etniske rensningene i krigene. Og så igjen i Kosovo under Natos beskyttelse, da serbere og roma måte flykte i det som var den største etniske rensningen, regnet i prosent av befolkningen, som disse krigene har sett. Den ble likevel styrket av begivenhetene som fulgte evakueringen av det «trygge området» i Srebrenica i juli 1995, et symbol på den ytterste ondskap som gjentas igjen og igjen i arbeidet til DIFJ og «aldri mer»-koret.

Da Kofi Annan, den gang undersekretær for fredsbevaring, i 1995 ga Nato «nøkkelen» til å starte en bombekrig mot de bosniske serberne, overførte FN sin eksklusive rett under kapittel VII av FN-pakten til å føre krig, til den mektigste banden internasjonale aggressorer og lovbrytere verden noen sinne har sett. Så frekt var dette kuppet mot FN-pakten at da den samme banden aggressorer tre år senere truet Serbia, erklærte den at den allerede var i besittelse av retten under kapittel VII til med makt å gjennomføre en resolusjon i Sikkerhetsrådet som krevde at «alle parter … avsluttet krigshandlingene … i Kosovo». En måned etter starten på bombekrigen, i april 1999, avholdt denne banden et toppmøte i Washington i anledning femtiårsjubileet sitt, og fortalte resten av verden at deretter, hvis de ønsket å gå til krig men ikke fikk Sikkerhetsrådets godkjennelse, vil det ikke spille noen rolle. De vil likevel gå til krig. [185]

Det burde ikke komme som en overraskelse at politiske ledere av alle typer ønsker endringer velkommen som svekker begrensningene på deres muligheter til å handle. Ingen burde heller bli overrasket av samtidens intellektuelle anstrengelser for å skille «rettferdigheten» ved våre intervensjoner fra krigsforbrytelsene, forbrytelsene mot menneskeheten og folkemordene utført av andre. Noen handlinger er like gamle som Adam, og disse selvrettferdighetene klinger spesielt godt blant de rikeste og mektigste statene. Der er interessene, motivene og fremfor alt ressursene til å bruke makt er sterkt konsentrert, sammen med stadig voksende muligheter og fristelser.

Vi kjenner ikke til noe tilfelle av at talsmennene og -kvinnene for «humanitær» krig og «ansvaret for å beskytte», anerkjenner at prinsippene de forventer at verden skal ta til seg må være like gyldige for dem som skal opprettholde dem, som for de statene de skal brukes mot – eller at, i Hans Kelsens ord, «bare hvis seierherrene underkaster seg de samme lover som de ønsker å påtvinge de overvunne statene, vil ideen om internasjonal rettferdighet bli bevart». [186]

Ingen tilhenger av humanitære intervensjoner har noensinne foreslått at USAs og Storbritannias trusler og maktbruk mot Irak utløste et «ansvar for å beskytte» irakerne fra de som invaderte dem, eller påkalt en «koalisjon av villige» for å stanse ødeleggelsene som fulgte – «inntil Sikerhetsrådet har tatt de nødvendige skritt for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet», som artikkel 51 foreskriver. Tvert imot, de eneste «aldri mer» vi har observert den humanitære krigssekten mobilisere rundt, er de som fremmer en imperialistisk agenda – aldri noen som går mot. De bosniske serberne, Jugoslavia i Kosovo og Sudan i Darfur (for å nevne tre eksempler). Men fokuset rettes aldri mot USA i Vietnam og Irak, Indonesia i Øst-Timor, Israel på Vestbredden og i Libanon eller Nato-blokken kollektivt i Afghanistan.

I den internasjonale Røde Kors-komiteens klassiske formulering, som forfatterne av dette fullt ut støtter, er humanisme «upartisk, nøytral og uavhengig», og dens eneste «hensikt er å beskytte livene og verdigheten til ofrene for krig og intern vold og gi dem hjelp». Det humanisme helt klart ikke er, er krig, og ingen virkelig liberal eller venstreorientert tilnærming til spørsmål om krig og fred kan noensinne glemme det. Men i det tidligere Jugoslavias tilfelle, var det liberale og venstreorienterte stemmer som ledet an. De som tilhører venstresida, ser omfanget av løgnene som bidro til å beskytte USAs og Storbritannias ledere under forberedelsene for å stjele iraksk territorium, dybden av ideologi som skal til for at utdannete folk i Vesten skal kunne snakke «krig mot terror» eller «sivilisasjonenes sammenstøt» uten å le. Disse løgnene og strukturen av feilaktig overbevisning som ligger bak dem, har ikke vært så vellykket i det siste – i det minste ikke i særlig stor grad. Slik sett er kontrasten i sannhet stor til den foreløpig enda mer uinntakelige festning av løgner som tjener og beskytter vestlige intervensjoner i det tidligere Jugoslavia – og som laget den ideologiske grunnmuren for USAs rolle i Irak og for fremtidige såkalte humanitære intervensjoner.

Notar:

184. Bill Clinton, «In the President’s Words», New York Times, 25.03.1999; Jürgen Habermas, «Bestiality and Humanity», i William Joseph Buckley, Kosovo (Grand Rapids: William B. Eerdmans Publishing Co., 2000), 314–15; Vaclav Havel, «Kosovo and the End of the Nation-State»,New York Review of Books, 10.06.1999; Tony Blair, «A New Moral Crusade», Newsweek, 14.06.1999; Kofi Annan, «Two concepts of sovereignty»,The Economist, 18.09.1999.

185. Sjå Bruno Simma, «NATO, the UN and the Use of Force»European Journal of International Law 10, no. 1, 1999, http://www.ejil.org. Og om NATOs Strategic Concept, vedtatt i Washington D.C. 24.04.1999, http://www.nato .int.

186. Köchler, Global Justice or Global Revenge?, 147.