10. Media og de intellektuelles rolle i «Demonteringa»

Av

Nr 2a 2008

Medias dekning av krigene i Jugoslavia hører med blant de klassiske tilfellene der en tidlig demonisering, i tillegg til en sterk underliggende politiskvilje førte til en rask avslutning av debatten. Så fikk vi en utvikling av en fortelling med gode og onde deltakere og et propaganda med stigende styrke som hele tiden forsterket perspektivet med god kontra ond. Dette var tilfellet etter at Pave John Paul II ble skutt i Roma i 1981, der tvilsomme bevis for en bulgarsk-KGB involvering raskt blei akseptert av New York Times og det etablerte media. Bare bevis som støttet teorien om en slik sammensvergelse, var fra da av interessante for media. De var trollbundet i årevis. [135]

Når det gjelder Jugoslavia har godtroenheten vært så høy at den nesten tok pusten fra en: Bare materiell som passet til den regjerende delingen i offer – demon, ble hardnakket jaktet på og rapportert. Materiale som motsa dette, eller som svekket eller avkreftet det, ble ignorert, sett bort fra, ekskludert eller til og med angrepet. I sin Pulitzer-prisvinnende artikkel, «A Problem from Hell»: America and the Age of Genocide, skrev Samantha Power at våren 1992 (perioden med de første alvorlige kampene i Bosnia), hadde noen diplomater fra USA blitt «ivrige etter å få en vestlig militær intervensjon» der. Men, legger hun til, de «trengte hjelp fra amerikanske reportere, redaksjoner og støttegrupper», og det var ingen hjelp å få. Alle var for rettferdige eller «nøytrale» (ut fra Powers bedømmelse), og alt for få beskrev krigen«som et regelrett forsøk fra Milosevic på å skape et etnisk reint «Stor-Serbia». Det reduserte sannsynligheten for en intervensjon.

Men så tidlig i august 1992, «fikk tilhengerne av intervensjon i USAs regjering servert et våpen de kunne bruke i kampen: Vestlige medier fikk endelig adgang til serbiske konsentrasjonsleire. Journalistene begynte ikke bare å utfordre USAs politikk, men de leverte bilder og flyktningehistorier som spredte et standpunkt fra en hittil taus elite. Avgjørende ble at tilhengerne av humanitær intervensjon begynte å vinne støtte både blant liberalere som var opptatt av å fremme menneskerettigheter, og standhaftige republikanske kaldkrigere, som mente USA hadde ansvaret for og makten til å stoppe serbisk aggresjon i Europa.» [136]

Vi tror at Power feildaterer skiftet blant vestlige intellektuelle og journalister for overgangen til en «god mot ond»-holdning med 18–24 måneder. Uansett er hennes viktigste punkt vel observert – og vi finner det pussig at hun valgte påstanden om Milosevic «forsøk … på å skape et etnisk rent Stor-Serbia» for å illustrere hva som manglet i medias dekning, ut fra synspunktet til de som ønsket militær intervensjon. Det trengtes noe som var entydig ondt, og en makt stor nok til å knuse det med rettferdig harme. Også enkle overskrifter og engasjerte historiefortellere trengtes. Det vil si, propaganda og villige propagandister, inkludert politisk tilknyttede journalister og intellektuelle som Samantha Power.

Power selv ser det som en selvinnlysende sannhet at Milosevic startet krigene for å få til et «etnisk rent Stor-Serbia», en påstand, som vi har påpekt, som er ideologisk historie, benektet til og med av DIFJ (Den Internasjonale Krigsforbryterdomstolen for Jugoslavia) sin anklager Geoffrey Nice (se kapittel 7). Power refererer også til viktigheten av vestlig adgang til serbiske «konsentrasjonsleire», og tilsvarende «bilder», «skjelettlignende menn bak piggtråd» og «ekko av holocaust». «Journalistene rapporterte generelt sett historier som de håpet ville påvirke de som utformet vestlige staters politikk, men eksperter og advokater skrek åpenlyst etter mer», skriver hun. «De offentlige reportasjene hjalp (pro intervensjon) dissidenter innafor byråkratiet. De begynte å filtrere mye av hva de leste og så gjennom et holocaust-prisme». [137]

Power problematiserer ikke noe sted bruken av disse følelsesmessig ladede ordene og bildene for hendelsene i 1992. Hun nevner ikke at de bosniske muslimene og kroatene også hadde slike leire. Disse var ikke av noen interesse for vestlige journalister, enda det ikke er noe bevis for at overgrepene der ikke var minst like store som i de serbiske leirene. [138] Hun unnlater også å nevne at «nøkkelbildet», det av den utmagrede Ficret Alic i Trnopolje, seinere ble avslørt som arrangert. Det ble først sirkulert av Independent Television Nettwork den 6. august 1992, og som Power sier det «konsentrerte grasroten og elitens oppmerksomhet og pisket opp et offentlig raseri mot krigen større enn noe annet etterkrigs folkemord.» [139] Det var i virkeligheten ikke tatt ved noen «konsentrasjonsleir», men ved en transittleir. Alic, som var hovedperson på disse bildene, hadde vært syk lenge da han ble funnet, og var ikke representativ for fangene som står rundt ham. Selv om det, da bilde ble tatt, var et piggtrådgjerde mellom kameraet og fotoobjektet, så gjerdet ikke piggtråden inn noen i leiren. Den vinkelen som bildene ble tatt fra, ga et falskt inntrykk av at den fotograferte var fengslet bak piggtråd i en leir. Derav kom helsidestoryen «Belsen 92» på førstesiden av Daily Mirror (London) den 7. august. Og i følgende ukes utgave av Newsweek og Time (17. august) og hundrevis av andre. Denne monumentalt feilaktige framstillingen var et kraftig propagandainstrument for krigsmakerne, men det var denne fordreiingen av fakta som konsentrerte oppmerksomheten, sammen med den tilsiktede hentydningen til Nazi-Tyskland – ikke forholdene i leiren. [140] Flere år etter at det er avslørt, vil fortsatt ikke Samantha Power innse at det var et falskneri.

Vi kan også merke oss at Samantha Power rettferdiggjorde NATOs bombekrig mot Serbia i 1999 på grunn av at den «sannsynligvis reddet hundretusenvis av liv». «Uansett hvor høyt antallet døde viste seg å være,» skriver hun, «var det mye lavere enn om NATO ikke hadde gjort noe.» Hun nevner så «Serbias krigsforbrytelser i Operasjon Hestesko», en kampanje som sannsynligvis ble forhindret av NATOs krig, og «som sikret returen til 1,3 millioner kosovoalbanere …» [141] I virkeligheten viste antall døde seg å være lavt. Kanskje trodde Power, da hun skrev boka, sin egen regjerings kraftig oppblåste tall, dvs «fra et lavt anslag på 100 000 … opp til nesten 500 000». [142] Hun får ikke med seg den britiske forsvarsministeren George Robertsons innrømmelse av at KLA drepte flere folk i Kosovo før bombekrigen enn serberne. Hun overser det faktum at den såkalte Operasjon Hestesko er ansett som et falsum. [143] Hun holder fast på ideen om NATOs store «humanitære» krig i 1999, enda de 1,3 millioner etniske albanere som returnerte til Kosovo etter at NATO stoppet bombingen, var de samme 1,3 millionene som ble presset bort under bombingen. Dette er et Pulitzer Pris-vinnende arbeid, i et tema der alt er tillat – så lenge det støtter standardhistorien.

I 1993 ble en Pulitzer-pris for internasjonal rapportering fra Jugoslavia gitt til John F. Burns fra New York Times, for artikkelen om «ødeleggelsen av Sarajevo og de barbariske drapene» i Bosnia. Spesielt ble den gitt for artiklene som profilerer tilståelsene til Borislav Herak, en bosnisk serber som etter å ha blitt fanget av muslimene, tilsto et stort antall drap og voldtekter. [144] Burns godtok tilståelsene som sanne, men underslo det faktum at Herak også anklaget den kanadiske lederen for UNPROFOR, general Lewis MacKenzie, for voldtekt og drap i et bordell på stedet. [145] Hvis han hadde nevnt dette, ville det ha gjort Heraks tilståelse av drap og voldtekter av muslimer mindre troverdig. Burns kuttet det ganske enkelt ut. Herak trakk tilbake tilståelsene flere år seinere, og flere av hans påståtte ofre dukket opp i live. [146] Det virker ikke som disse avsløringene om Burns arbeid i sitt travle år i Bosnia har tatt noe av glansen fra Pulitzer-prisen han fikk.

Burns delte Pulitzer-prisen 1993 for internasjonal rapportering med Newsdays Roy Gutman, æret for «rapportering om avslørte grusomheter og andre menneskerettighetsbrudd …» Gutman var en tidlig og ivrig leverandør av historier fra serbiske «konsentrasjonsleir». [147] I Powers bok A Problem from Hell blir artiklene til Gutman rost for å være blant de som sterkest drar paralleller mellom bosniske sebere og nazistene. [148] Gutmans artikler var følelsesladede og sensasjonspreget. For eksempel når han gjentatte ganger brukte begrepet «dødsleire», og fortalte at fangene ble «slaktet» i tusenvis. Gutmans artikler i 1992 var aldri basert på direkte observasjoner, men heller på påståtte vitneutsagn som ofte var annen- eller tredjehånds rykter. [149] I en av sine mest hyllede rapporter, fra samme uke som bilde av Fikret Alic begynte å bli sirkulert, fortalte Gutman om noen virkelig opprivende scener han hadde fått beskrevet av den bosniske muslimen Alija Lujinovic. Han beskrev «overskårne halser», «avkuttede neser» og «avrevne genetialer» i en av leirene. Gutman lot mannen han intervjuet, bekrefte historien: «Jeg så det med mine egne øyne», sa Lujinovic. [150]

Roy Gutman ledet også an i kampanjen mot påståtte serbiske «voldtektsleire» og voldtekt som en massiv, bevisst og unikt serbisk instrument av statspolitikk. Kampanjen ble koordinert nært med bosniske muslimer og kroatiske propagandabyrå. [151] Disse anklagene nådde et frenetisk nivå tidlig i 1993, med media og kvinnegrupper mobilisert. De krevde tiltak mot disse redselsscenene. Dette bidro like mye til demoniseringen av serberne som Fikret Ali-bildet fra Trnopolje. Antallet bosnisk-muslimske kvinner som ble påstått voldtatt av serbere, varierer fra 20 – 60 000 eller flere, basert utelukkende på et lite antall påståtte offer, pluss ubekreftet folkesnakk og vill ekstrapolering. En av medias representanter i denne historien (Charles Lane) har etterpå nevnt at «for mange reportere siterte den bosniske regjeringensåpenbart ubekreftbare påstand om at 50 000 muslimske kvinner var voldtatt av serberne.» [152] Media insisterte imidlertid ikke på å få bekreftelser – de søkte følelsesladde historier om grusomheter, og da bare grusomheter som kunne tilskrives serberne. Det finns ikke engang fnugg av bevis for det laveste av anslagene på 20 000 voldtekter. Eller for at serberne hadde etablert et «hav av sexslaveleire … og et program for systematisk massevoldtekt,» som Krigsforbrytelser-bindet påstår. [153] Eller at serbiske styrker utførte mange fler voldtekter enn det kroatiske eller bosnisk-muslimske styrker gjorde – eller at det var flere enn en kunne forvente ut fra at muligheten bød seg. I virkeligheten har serberne lagt fram en større saksmappe med sikre bevis på voldtekt av serbiske kvinner i form av beedigete erklæringer og dokumenterte vitneforklaringer, enn bosniske muslimer, men media var ikke interessert. Som med alle andre hovedtema i disse krigene var voldtektsbeskyldningene et propagandakupp – og medias svik – av første klasse. [154]

En tredje Pulitzer Pris basert på krigen i Bosnia ble i 1996 gitt til David Rohde i Christian Science Monitor for hans «på-stedet rapport fra massakren på tusener av bosniske muslimer i Srebrenica». Rohdes opptreden minner om det vi var vitne til flere år seinere i forholdet mellom media og offisielle påstander fra USA og Storbritannia om Iraks program for masseødeleggelsesvåpen (WMD) og bånd til al-Qaida – inkludert Rohdes nære forhold til offisielle kilder som han siterte, men aldri navnga, og hans villighet til å viderebringe deres beskyldninger. Rohde startet i Zagreb, der han påsto at «amerikanske tjenestemenn» fakset ham «spionsatellittbilder» av påståtte åsteder for grusomheter nær Srebrenica og Zepa. I Rohdes første rapport av hva han fant der (18. august 1995), skrev han at «de fysiske bevisene var uhyggelige og overbevisende», og inkluderte et «menneskelig leggbein i ferd med å gå i oppløsing der den stakk fram fra den nylig oppgravde jorda», tomme ammunisjonsbokser, spredte personlige eiendeler fra muslimer fra Srebrenica, avføring og blod fra mennesker på en fotballstadion. Christian Science Monitor introduserte hans andre rapport, en uke seinere (25. august), med å si at Rohdes tidligere beretning hadde «bekreftet de anklager om massakre som USA hadde kommet med, basert på spionsatellittbilder». Ingenting i Rohdes første rapport hadde bekreftet noe som helst. I denne andre rapporten fortalte han den fantasifulle historien om hvordan han på en tur til Banja Luka og Pale for å intervjue «serbiske flyktninger som hadde flyktet fra Kroatia,» hadde gått seg vill, men endte opp «nær området som var på bildene», som hadde blitt fakset til ham tidligere.

Rohdes neste store rapporter (2. og 5. oktober) var bygget på intervjuer med flyktninger i det muslimsk kontrollerte Tuzla. Nå la han til autoriteten til «høyere FN-tjenestemenn nær den Internasjonale krigsforbryter domstolen i Haag» som, skrev han, «bekreftet funnene» som han hadde skrevet om i sin rapport 18. august. De fortalte ham at en «overveldende mengde med fysiske bevis av det som kunne være den største krigsforbrytelsen i Europa etter den andre verdenskrig, ligger langs et 1,5 mil langt nettverk av veier i det østlige Bosnia». (5. oktober) [155] Men enda Rohdes ensomme oppråtnende leggbein av ukjent opprinnelse, og tomme ammunisjonsbokser, «stadfestet» 8 000 henrettelser, massegraver nær Srebrenica og Europas verste massakre siden den andre verdenskrig for redaktørene hans, for DIFJ, og for Pulitzer Pris-juryen, så fant Rohde selv ingenting annet enn å repetere hva offisielle kilder innafor bindeleddet mellom anklagerne i USA og i DIFJ påsto, og rapporterte at disse samme kildene «bekreftet» det som sto under Rohdes forfatterunderskrift.

Bare rapportene fra Bosnia produserte 3 Pulitzer-priser i 1990-årene (John Burns, Roy Gutman og David Rohde). Hvis vi legger til prisen til Samantha Power i 2003, for A Problem from Hell, som vier en større andel av sine omtrent 620 sider til det tidligere Jugoslavia enn til noe annet tema, har 4 Pulitzer-priser blitt gitt på bakgrunn av disse krigene, dobbelt så mange som til noen annen konflikt i løpet av 90-årene. Arbeidene til alle disse fire vinnerne er fylt opp med malende beskrivelser av grusomheter utført av serbere mot bosniske muslimer i løpet av krigen i 1992–95. Powers bok fra 2002 inkluderer også grusomheter utført av serbere mot kosovoalbanere. Det er liten eller ingen interesse for noe annet, og alle fire bryter alle prinsipp om overveiende objektivitet. Pulitzer-prisene for arbeid i Jugoslavia er i det minste konsistent i sin støtte til USAs politikk, om enn ikke til sannhet og integritet.

Burns og New York Times opprettholdt at Borislav Heraks tilståtte forbrytelser var et mikrokosmos av helheten, og viste hva den siviliserte verden sto overfor i Bosnia. Det er ikke klart hvordan denne ene kjeltringen og hans handlinger – som viste seg å være fabrikkerte – gav bakgrunn for slike generaliseringer, eller hvordan noen kunne anta at denne slags skrekkscener i en krig skulle være forbeholdt den ene parten og ikke den andre. Men der det er en sterk etterspørsel etter historier om grusomheter og en enestående ond og truende natur på en fiende, så har vestlige journalister aldri veket tilbake for å levere dem.

En ennå mer dramatisk sak angår den mye viste videoen om henrettelsen av seks bosnisk-muslimske fanger, utført av «Skorpionene», en enhet med tilknytting til de bosnisk-serbisk styrkene, en gang om sommeren 1995. Denne videoen ble introdusert i løpet av forsvarsfasen av rettsaken mot Milosevic. [156] Den ble øyeblikklig kalt sensasjonsmakeri av amicus curiae (en som yter frivillig bistand, uten å være part i saken) advokaten Steven Kay, og ble aldri godtatt som bevis i retten. Likevel ble det at den ble vist, i vide kretser tatt som bevis på at Milosevic var ansvarlig for hendelsene som ble vist der, i tillegg til den større Srebrenica-massakren. Tim Judah og Daniel Sunter kalte videoen en «rykende pistol» – «det endelige, uomtvistelige bevis på Serbias rolle i Srebrenica-massakren der mer enn 7 500 bosniske muslimske gutter og menn ble myrdet». New York Times skrev at «reportasjer om videoen har dominert hovedstrømmen av nyhetsmedier. Analytikere sier at kassetten er det viktigste bevismaterialet for å forme serbisk opinion siden slutten av krigene i 90-årene.» Hendelsen «rev vekk sløret av hemmelighold og benektelser av serbiske militære operasjoner i Bosnia i løpet av krigen i 1992–95, spesielt massakren av så mange som 8 000 muslimske menn og gutter i og rundt Srebrenica», rapporterte Washington Post. «Det var ikke lenger mulig å kalle historier om grusomhet for bosnisk muslimsk propaganda forstørret av oppfinnsomme utenlandske korrespondenter, som mange serbere hadde gjort i ett tiår.» [157] Som i Burns– Harak tilfellet, eller Gutmans bruk av historier om grusomheter fortalt av overlevende fra leire, er antakelsen at en kan generalisere fra disse seks drapene, som fant sted mer enn 15 mil fra Srebrenica, og hvor båndets ektehet er omdiskutert, til den påståtte henrettelsen av 7 500 eller 8 000 mannlige muslimer ved Srebrenica, mer enn problematisk.

Det er også avslørende at liknende videobånd som viser bosnisk-muslimske eller kroatiske gjerningsmenn som utfører grusomheter mot serbere eksisterer, men har fått liten oppmerksomhet, ikke har ført til brede generaliseringer og ikke var interessante for DIFJ. Det mest oppsiktvekkende er videoer som viser drepte og halshuggede serbere som den bosnisk-muslimske kommandanten ved Srebrenica Naser Oric stolt viser fram til vestlige reportere, mens hans styrker fortsatt hadde basen sin der. Som Bill Schiller fra Toronto Star skrev:

«Jeg satt i dagligstuen hans og så på en sjokkerende video som kunne blitt kalt Naser Orics «Ti på topp». Det var brennende hus, døde kropper, avhuggede hoder og flyktende mennesker. Oric gliste hele tiden mens han beundret sitt håndverk. «Vi overfalt dem», sa han. Den neste sekvensen med døde kropper var blitt gjort med eksplosiver: «Vi sendte de folka til månen», skrøt han. Når en kulemerket spøkelsesby ble vist helt uten synlige kropper, skyndte Oric seg å annonsere: «Vi drepte 114 serbere der.» Seinere var det feiringer med sangere med slarkete stemmer som sang sin hyllest til ham.» [158]

Besøk i Naser Oric residens ble rapportert en gang av John Pomfret iWashington Post, og 2 ganger av Schiller i Toronto Star [159], men temaet ble raskt droppet. Det førte ikke til noen refleksjoner om hva det innebar for de bosniske muslimenes karakter, og slett ikke slutninger om andre massedrap fra denne stolte krigeren, eller om hans overordnede i Sarajevo. Det er også interessant at til tross for videobåndet og innrømmelsen av drap på 114 serbere bare på ett eneste sted, så ble ikke Oric tiltalt før i 2003, og da bare på relativt mindre anklager om mishandling av fanger og at han ikke klarte å kontrollere soldater som tjente under ham. [160]

Og det er andre bånd. Tidlig i august 2006 begynte serbisk og kroatisk fjernsyn å vise videobånd som ble påstått å vise scener tatt opp på forskjellige stadier av Operasjon Storm. Ett viser den «kroatiske hærens enhet «Black Mamba» og det bosniske militærets «Hamze»-lag når de dreper og mishandler serbiske soldater og sivile». Et annet viser kommandant i Bosnia og Herzegovinas Hærs Femte Korps, Atif Dudakovic, beordre sine tropper til å brenne serbiske landsbyer i nordvest Bosnia i september 1995. «Jeg beordrer at landsbyene blir brent … brenn alt uten unntak,» Atif Dudakovic … ropte i filmen som viste hus i flammer.» En reporter fra BBC oversatte Dudakovic sine ordre: «brenn den landsbyen … brenn, brenn alt … Fortsett, brenn alt på deres vei!» Da han ble spurt på den ukentlige pressebriefingen om Påtale­myndighetenes kontor (OTP) «gjennomførte en undersøkelse» i disse sakene, uttalte talsmannen Anton Nikiforov «at det var beklagelig at videoen hadde kommet fram nå som OTP akkurat hadde avsluttet sitt mandat for undersøkelser». Inntil tidlig i 2007 hadde ikke krigsforbyterdomstolen tiltalt Dudakovic, selv om Sefic Alic, en av Dudakovic underordnede, som også vises i videoen, er blitt arrestert ut fra anklager relatert til den. [161] Er det ikke interessant hvordan videobånd slike som disse, og Naser Orics imponerende serier, ikke er «viktige» for DIFJ, vestlige media eller intellektuelle for humanitær krig, i skarp kontrast til «Skorpion»-båndet, og angivelig kom for sent til å gjøre noe, akkurat som de lenge ventede (og kanskje ikke eksisterende) tiltalene mot Tudjman og Izetbegovic aldri ble fremsatt mens de var i live?

Dette følger alt i et bredt mønster av dekning og behandling av Jugoslavia, der bare bevis som passer i det aksepterte demon–offer bildet, ble sett etter og rapportert, og med ekstremt høy godtroenhet. Det er derfor den tidlige påstanden om 200 000 eller flere drepte bosniske muslimer raskt ble institusjonalisert rundt begynnelsen av 1993. Derfor har de endelige funnene av ca 100 000 drepte til sammen på alle sider, av DIFJ og NATO-regjeringenes sponsede kilder bare sakte, ufullstendig og motvillige krøpet inn i media. Det er derfor påstandene fra offisielt hold i USA om 100 000, 225 000 og 500 000 drepte kosovoalbanere i løpet av den 78-dager lange bombekrigen aldri er blitt latterliggjort. Da de tilslutt bare fant rundt 4 000 lik etter en av de største undersøkelsene etter tekniske spor noensinne, er det ikke blitt publisert og analysert, sammen med påstander om «folkemord» i både Bosnia og Kosovo. [162] Det er derfor uttalelsen fra George Robertson om at KLA hadde drept flere mennesker i Kosovo enn den jugoslaviske regjeringa før bombekrigen, og bevisene for at USA støttet KLA i kampene før krigen, ikke har blitt rapportert i New York Times (etc.). Den slags informasjon ville undergrave den institusjonaliserte påstanden om at NATOs krig var basert på uprovoserte folkemordlignende handlinger fra serberne.

Du vil ikke få lese i New York Times (etc.) at minoriteter av romani og ashkalifolket som fortsatt bor i Kosovo, er ytterst bekymret over mulighetene for uavhengighet for Kosovo med full kosovoalbansk kontroll. De ble aldri etnisk renset av serberne, men de er blitt uforsonlig angrepet i NATO-okkupert Kosovo med tidligere KLA-soldater nå i politistyrkene. Med autoritet fra NATO ble 12 500 roma-hus ødelagt av de returnerende kosovoalbanerne, og som Paul Polansky rapporterer: «Den massive etniske rensingen og intern flytting av romafolket i Kosovo … betyr en nedgang på 75 % av romanibefolkningen i forhold til førkrigsnivået. Det skjedde i hovedsak i sommermånedene i 1999, da den triumferende etnisk albanske befolkningen (gjen)inntok Kosovo under beskyttelse av KFORs «fredsbevarende» styrker. Disse store antall med skremte og desperate roma ble drevet ut av Kosovo til tross for det faktum at det var over 300 internasjonale NGOer som gav humanitær hjelp og støtte på bakken i Kosovo i denne perioden.» Polansky tror at «uavhengighet» vil resultere i at flesteparten av de resterende Roma vil flykte fra Kosovo. [163] Men dette passer ikke inn i bildet, så dette er ikke nyheter som det passer seg å trykke.

Det er også verdt å repetere at den fantastiske tilbaketrekkinga fra DIFJ-anklagerne av den avgjørende anklagen om Milosovic-Serbias jakt etter «Stor-Serbia», under rettsaken mot Milosevic den 25. august, 2005, aldri ble referert i New York Times eller noe annet sted.

Det er også verdt å gjenta at DIFJ-aktorens sjokkerende oppgivelse av den sentrale anklagen om at Milosevic og serberne drev en kampanje for «Stor-Serbia» under rettsaken mot Milosevic den 25. august, aldri ble nevnt i New York Times eller i andre etablerte media. Som tidligere bemerket regnes anklagen fortsatt som en selvsagt sannhet i media og blant menneskerettsintellektuelle, selv om den aldri ble helt trodd på av aktor. De trenger den, akkurat slik de må holde seg på avstand fra den virkelige og omfattende etniske rensningen «de snille» har gjennomført i Kroatia og Kosovo, og at beviset for «folkemord» i både Bosnia og Kosovo var basert på enormt oppblåste og ensidige påstander.

Et annet avvik i demoniseringen er at på, tross av påstandene om Milosevics rolle som ultra-nasjonalist og drapsdirektør, ble intet avdekket under den lange rettsaken og intense jakten på hans onde ord og ordre om å drepe. De fant ikke én linje hvor han viste hat eller intoleranse mot andre «nasjoner» i Jugoslavia eller en eneste ordre om å utføre kriminelle handlinger. Ed Vulliamys påstand om at Milosevic og hans kone snakket nedsettende om «bastardiserte raser» er nesten helt sikkert desinformasjon. [164]

Tudjman og Izetbegovic kom med tydelige utsagn som avslørte deres iver etter og hensikten deres om å kvitte seg med Krajina-serberne (Tudjman) og uvillighet til å godta noen «ikke-islamske politiske institusjoner» innen Bosnia (Izetbegovic). Men dette var utsagn fra Vestens klienter, derfor blir ikke deres bemerkninger om etnisk renseverdige raser og bastardiserte politiske institusjoner sitert av Marlise Simmons og Ed Vulliamy eller brukt av DIFJ til å forberede tiltaler for «felles forbryterske planer».

DIFJ var en propagandistisk liksom-juridisk gren av Nato, skapt for å tjene dets diplomati og krig, noe til og med den amerikanske tidligere utenriksdepartementsjurist Michael Scharf erkjenner: «I stor grad ble tribunalet i regjeringskretsene sett på som knapt mer enn en PR-øvelse» og et «nyttig politisk verktøy» som kunne brukes til «å isolere diplomatisk ledere som forbrøt seg…, og befeste den internasjonale politiske viljen til å bruke økonomiske sanksjoner eller bruke makt». [165] Scharf så naturligvis ikke noe galt i å bruke dette verktøyet for amerikanske politiske formål, og det gjorde heller ikke det toneangivende media og menneske-rettskrigintelligentsiaen. DIFJ var et våpen for de snille folkene, the good guys, derfor ignorerte man politiseringen, og reglene for anstendig juridiske praksis ble forlatt. Amerikansk media har hatt en helt lik praksis, der de har behandlet DIFJ som en uhildet juridisk institusjon som søker rettferdighet. Dens klare politiske rolle er så gjennomført akseptert og absorbert at man ikke legger merke til den en gang. Måten de vestlige etablerte media behandler DIFJ kan konkurrere med hvordan sovjetiske media behandlet sine egne liksom-rettsaker i 1936–37. (For en undersøkelse av New York Times sin dekning av rettsaken mot Milosevic som tar for seg akkurat dette, se Edward S. Herman og David Peterson, Marlise Simons on the Yugoslav Tribunal: A Study in Total Propaganda Service, ZNET, 2004.)

Venstresida og liberale media i USA var ikke stort bedre enn det etablerte media i å rapportere fra og analysere oppdelingen av Jugoslavia. Noen ganger var de dårligere. For det meste unngikk de de vanskelige spørsmålene. Demoniseringen av serberne hadde lykkes, den hadde blitt plantet tidlig, og liberalere og mye av venstresida ble dratt med før de fikk tenkt over disse begivenhetene. Mot slutten av 1990-årene erstattet In These Times sin ypperlige reporter og Balkan-ekspert Diana Johnstone med Paul Hockenos, en mann som hadde jobbet for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE, og som uten det minste avvik fulgte det etablerte medias fremstilling. Milosevic sto på kanten av å skape «et etnisk kompakt Stor-Serbia», skrev Hockenos flere uker inn i Natos krig i 1999. «I løpet av tre kriger på Balkan har den serbiske lederen tegnet om regionens demografiske kart og destabilisert det sørøstlige Europa for tiår fremover …. Selv om Serbia ligger i ruiner for føttene hans, er Milosevic et vitnemål på at en fascistisk politikk med å skape etniske nasjonstater fra multietniske land, er et levedyktig prosjekt i dagens Europa». [166]

TidsskriftetThe Progressive ignorerte i hovedsak det tidligere Jugoslavia frem til sommeren 1999. Dets første større artikkel ble overlatt til Mary Kaldor (september 1993), et medlem av «Europa starter ved Sarajevo»-skolen og senere en støttespiller for Natos krig mot Serbia i 1999. «At det internasjonale samfunnet mislyktes i å redde Sarajevo, er et enormt forræderi mot grunnleggende menneskelige verdier,» startet hun. Ved å snu virkeligheten på hodet, hevdet Kaldor at «det internasjonale samfunnet … har vært fullstendig uvillig … til å gripe inn politisk i denne krigen». Slik overser hun de avgjørende tidligere intervensjonene som støttet oppsplittingen og perversiteten ved Badinter-kommisjonens avgjørelser, blant annet. Ikke desto mindre trykket The Progressive viktig kritikk av Natos 1999-krig etter hvert som den gikk mot slutten og gikk over i okkupasjonsfasen, inkludert en fin erklæring fra Ohio-kongressrepresentanten Dennis Kucinich, en av de anstendige venstreside-røstene i amerikansk politikk. De trykket også en analyse av rolla private militære konserner hadde spilt med å trene «Clintons Contras», bedre kjent som KLA. [167]

Bortsett fra Alexander Cockburn, hvis skrifter om dette emnet fortsatt skinner, led The Nation svært av at spaltisten Christopher Hitchens sviktet tidlig i 1990-årene, akkurat tidsnok for denne større europeiske konflikten. I en av mange bemerkelsesverdig dårlige setninger, skrev Hitchens at dette var kriger «mellom dem som ønsket etnisk rensning og oppdeling, og alle dem som var mot det» – det gode mot det onde, og spaltisten utmerket seg ved å ta det godes side. [169]

The Nation led også under at deres FN-korrespondent Ian Williams ikke bare regner seg som en forkjemper for menneskerettsbrigaden, men også er rabiat anti-serbisk. Blandingen skapte et giftig brygg. «Heller ikke (konflikten i Kosovo) kan sees som en intern affære for Jugoslavia,» skrev Williams så tidlig som mars 1998, rett etter at DIFJs sjefsanklager Louise Arbour hadde offentliggjort sine første advarsler til serberne. «Beograds oppførsel … er på nippet til å utløse forpliktelsene til dem som har undertegnet folkemordskonvensjonen. At man lot Milosevic slippe unna med sin undertrykkelse av menneskerettighetene i Kosovo i 1989 førte direkte til massakrene i Bosnia, med de grusomme metodene som nå brukes i Kosovo.» Tretten måneder senere slo Williams seg sammen med Bogdan Deintch for å forsvare Natos krig. «De som ønsker en øyeblikkelig Nato-våpenhvile skylder verden en forklaring på hvordan de har tenkt å stanse og reversere den massive etniske rensningen i Kosovo, i lys av Milosevic’ historie med gjentatt etnisk rensning og løftebrudd,» skrev de. Senere, mens de hånet «folkemordets apologeter» (dvs. folk som opponerte mot Natos krig) som deltok i et Nation Institute/Pacifica Radio «teach-in» i Los Angeles, minnet Williams sine lesere på at «Milosevic hadde startet og tapt en krig i Slovenia og en i Kroatia, og hadde forårsaket en kvart million døde i den uløste bosniske krigen … Jeg er mer bekymret for folkemord i Kosovo enn Nato-ulykker». [170] Dette materialet er forbløffende både i sin uvitenhet og sine unnskyldninger for imperialistisk aggresjon og brudd på FN-pakten (og Williams er Nations FN-korrespondent).

Det som kanskje var mest skuffende av alt, var at The Nation led under at deres høyt respekterte bidragsyter og medlem av redaksjonsstyret Richard Falk mot slutten av 1990-årene sluttet seg til flokken hva gjaldt omstendighetene i Kosovo, og til og med tjente som apologet for Natos krig i 1999. [171] Falk var en av hovedaktørene i den uavhengige internasjonale kommisjonen om Kosovo som den svenske statsministeren Göran Persson organiserte rett etter krigen, og formet frasen «ulovlig, men legitim» for å oppsummere dens syn på aggresjonen. [172] I Bosnia, skriver Falk, «viser diplomatiske svar en uvillighet til å skape en troverdig intervensjonistisk utfordring for de serbiske operasjonene», siden FN «var sterkt hemmet av sitt mandat for upartiskhet, en forbløffende posisjon i lys av den folkemorderiske oppførselen som ble vist». [173] Falk virket uvitende om den diplomatiske responsen fra Clinton-administrasjonen, der den saboterte Lisboa-avtalen og dens etterfølgere, og dens militære respons, der den hjalp til med å væpne bosniske muslimer og kroater, og hjelpe til med å bringe tusenvis av mujahedin til Bosnia for å kjempe. Han svelger påstandene om folkemorderisk oppførsel (fra bare den ene siden) i Bosnia, akkurat som han forstørrer påstandene for Kosovo og ignorerer fakta om KLAs drap i Kosovo og amerikansk bistand til KLA i tiden rett før bombekrigen. Her inntar han et standpunkt som likner Kosovo-kommisjonens, som innrømmet at Natos krig «ikke var lovlig fordi den brøt FN-paktens forbud mot ikke-autorisert bruk av makt», og uttrykte sin bekymring over «det økende gapet mellom legalitet og legitimitet som alltid oppstår i tilfeller av humanitær intervensjon». Ikke desto mindre konkluderte den med at illegaliteten av Natos krig beviser at selve loven er «utilstrekkelig», og legger vekt på «behovet for å lukke gapet mellom legalitet og legitimitet», siden Natos behov for å føre «humanitære» kriger vil fortsette å øke. [174]

Men det var like klart 24. mars 1999 (som det var 11. september 2001, og 19. mars 2003) – når det kommer til spørsmål om krig og fred, USAs makt og «hvorfor internasjonal lov er viktig» [175] – at for venstresida å avvise et fast, konsensusbasert, regelbundet system til fordel for et fleksible, ad hoc, lett manipulerbare «normer», i liten grad vil bety en normativ revolusjon – snarere en kontrarevolusjon. Med andre ord, hvis du gir den fremste internasjonale kriminelle lillefingeren, tar han hele handa. Vi trenger ikke gå lenger enn til de amerikanske krigene i Afghanistan og Irak for å se hva formuleringer som «illegal, men legitim» betyr i den virkelige verden: De fører verken til framsteg «forbi Westfalia-suvereniteten», for å bruke en frase som er populær i den «humanitære» krigssekten, eller en slutt på straffrihet, men gir heller et nytt dekke for «muligheten for forebyggende aksjoner for å stanse en tilstrekkelig trussel mot vår nasjonale sikkerhet», for å sitere USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra september 2002. [176] «Gammel vin på nye flasker», som Noam Chomsky formulerte det. [177]

The Nation trykket en viktig artikkel av George Kenney i juni 1999, hvor han siterte en amerikansk tjenestemanns innrømmelse av at «terskelen» hadde blitt lagt høyt nok under Rambouillet-fredskonferansen til at det var sikkert at serberne ville avvise forslagene. Eller som tjenestemannen uttrykte det: «serberne trengte å bombes litt». Men innen juli 2003 hadde tidsskriftet falt tilbake, og viet en utgave til «humanitære intervensjoner», uten noen viktige avvikende stemmer i Jugoslavia-spørsmålet, men med flere «samfunnsstøtter» som Falk, Samantha Power, Mary Kaldor, David Rieff og den svenske embedsmannen Carl Tham, som alle hadde støttet Natos krig i 1999. [178]

Dessverre har det vært få virkelige venstreorienterte kritiske artikler av den utenlandske innblandingen, de militære intervensjonene og regelrette kriger og okkupasjoner som det tidligere Jugoslavia har vært utsatt for. Et viktig unntak varZ Magazine og det mer omfattende Znet, som hadde lange anmeldelser av fire fremragende, kritiske verker om Jugoslavia: Diana Johnstones Fools’ Crusade, Michael Mandels How America Gets Away With Murder, Peter Brocks Media Cleansing: Dirty Reporting og John Kaughlands Travesty. [179] Z offentliggjorde også en serie artikler som satte spørsmålstegn ved standardfortellingen og medias dekning av Jugoslavia. Et annet viktig unntak var Monthly Review og dets tilknyttede Monthly Review Press, som trykket Johnstones bok i USA. De hadde en sterk trio med kritiske artikler under Natos bombekrig i 1999 («Forget humanitarian motives. This is about U.S: global hegemony.» [180] Det påfølgende året brukte John Rosenthals avvisning av «den hyperinflatoriske bruken av ordet ’folkemord’» til å mobilisere den humanitære brigaden. [181] Jean Bricmonts nylige Humanitarian Imperialism tar opp samme tråd. [182] Monthly Reviews redaksjonelle kommentarer har også vært sterkt kritiske til Vestens politikk i Jugoslavia, og har sett dennes plass i den bredere prosessen med imperialistisk ekspansjon. Et annet unntak fra venstresidas fallitt var Covert Action Quarterly, som hadde en serie kritiske artikler av Diana Johnstone, Sean Gervasi, flere av Gregory Ehlich og av forfatterne av denne artikkelen, og artikler av Karen Talbot, Michel Chossudovsky og Michael Parenti. [183]

På tross av disse unntakene har venstresidas fallitt, i USA og ellers, vært omfattende i spørsmålet om Jugoslavia, og det både gjenspeiler og forsterker makten i standardfortellingen.

Notar:

135. Sjå Edward S. Herman og Noam Chomsky, Manufacturing Consent (Pantheon, 2. utg., 2001), xxvii-xxix, og 143–67.

136. Samantha Power, «A Problem from Hell», (New York: Basic Books, 2002), 268–69.

137. Power, «A Problem from Hell», 277–78.

138. Sjå td Carl Savich, «Celebici», Serbianna, 11.11.2003, http://www.serbianna.com; «Rape and War», Serbianna, 01.12.2006, http://serbianna .com; og Johnstone, Fools’ Crusade, 71–2.

139. Power, «A Problem from Hell», 276. Power legg til: «I juli var 45 prosent av amerikanarane mot USAs luftåtak og 35 prosent for. No, utan nokon form for føringar frå leiarane sine, er 53 prosent for og 33 prosent mot. Grovt sett like mange stør at USA skal bidra med amerikanske styrkar i humanitære eller fredsbevarande operasjonar.» (276)

140. Om den opphavlege avsløringa av biletet, sjå Thomas Deichmann «The Picture That Fooled The World», LM (tidlegare Living Marxism) februar 1997. Sjå au Diana Johnstone, Fools’ Crusade, 72–3; og Peter Brock, Media Cleansing (Los Angeles: GM Books, 2005), 246–56.

141. Power, «A Problem from Hell», 472–73.

142. Sjå kapittelet om «Detentions», i EthnicCleansing in Kosovo: Fact Sheet based on information from U.S. Government sources, U.S. Department of State, 19.04.1999, http:// www.state.gov.

143. Sjå Heinz Loquai «Der Kosovo- Konflikt. Wege in einen vermeidbaren Krieg» (Baden-Baden: Nomos, 2000). Loquais tittel kan ein på norsk omsette til «Kosovo-konflikten: Krigen ein kunne unngått.» Sjølv om NATO starta sin krig 24.03.1999, vart ikkje meldingar om at det tyske forsvars- og utanriksdepartementet hadde kjennskap til ein serbisk plan om etnisk reinsking av dei kosovoalbanske innbyggarane offentleggjort før forsvarsminister Rudolf Scharping og utanriksminister Joschka Fischer sleppte dei 6. april, tretten dagar seinare. «Eg har komme til at det aldri eksisterte ein slik plan», seier Loquai, pensjonert brigadegeneral frå Bundeswehr, til London Times. «Kritikken mot krigen (i Tyskland), som har vakse til ein brann mest utanfor kontroll, vart fullstendig gjort til inkje av (meldinga om) Operasjon Hestesko.» Sjå Franz-Josef Hutsch «Hufeisenplan – das Kriegsrätsel Kein Zweifel»,Hamburger Abendblatt, 21.03.2000; og John Goetz og Tom Walker, «Serbian ethnic cleansing scare was a fake, says general», Sunday Times, 02.04.2000.

144. Sjå td John F. Burns, «A Killer’s Tale», New York Times, 27.11.1992; og John F. Burns, «Bosnia War Crime Trial Hears Serb’s Confession»,New York Times, 14.03.1993.

145. Sjå Brock, Media Cleansing, særleg 163–76.

146. Sjå Kit R. Roane, «Symbol of Inhumanity in Bosnia Now Says ‘Not Me’», New York Times, 31.01.1996; Chris Hedges, «Jailed Serb’s ‘Victims’ Found Alive, Embarrassing Bosnia», New York Times, 01.03.1997; og Jonathan Randal, «Serb Convicted of Murders Demanding Retrial After 2 ‘Victims’ Found Alive», Washington Post, 15.03.1997.

147. Sjå td Roy Gutman, «Prisoners of Serbia’s War»,Newsday, 19.07.1992; Roy Gutman, «Like Auschwitz», Newsday, 21.03.1992; og Roy Gutman, «Bosnia’s Camps of Death»,Newsday, 02.08.1992. Sjå au Roy Gutman, «A Witness to Genocide» (New York: Macmillan Publishing Company, 1993), som samlar alt Gutman skreiv for Newsday frå 21.11.1991 til 22.06.1993. Gutmans tjueseks sider lange introduksjon til boka er blant dei mest unøyaktige og opent fordomsfulle dokument som er utgitt på engelsk.

148. Power, «A Problem from Hell», 269–70.

149. Sjå Brock, Media Cleansing, særleg 85–116.

150. Roy Gutman, «Bosnia’s Camps of Death», Newsday, 02.08.1992.

151. Sjå Johnstone, Fools’ Crusade, 78–80.

152. Charles Lane, «War Stories», New Republic, 03.01.1994, mine uthevingar.

153. Thom Shanker, «Sexual Violence», Crimes of War, 323.

154. For å lese heile historia om den uvanlege demoniseringa og korleis media tjenestevillig rapporterte utanlandsk bedrag, sjå Brock, Media Cleansing, 59–72; og Johnstone, Fools’ Crusade, 78–90.

155. David Rohde, «Evidence Indicates Bosnia Massacre»,Christian Science Monitor, 18.08.1995; «How a Serb Massacre Was Exposed», Christian Science Monitor, 25.08.1995, mine uthevingar; «Bosnia Muslims Were Killed by The Truckload»,Christian Science Monitor, 02.10.1995; «Eyewitnesses Confirm Massacre in Bosnia», Christian Science Monitor, 05.10. 1995, mine uthevingar. Sjå au Rohde, «Serbia Held Responsible For Massacre of Bosnians», Christian Science Monitor, 24.10.1995; «Graves Found That Confirm Bosnia Massacre», Christian Science Monitor, 16.11.1995; «What the US Knows and Won’t Reveal», Christian Science Monitor, 16.11.1995. Sjå au Endgame av same mann (Boulder, CO: Westview Press, 1998).

156. Sjå Milosevic Trial Transcript (IT-02-54), 01.06.2005, 40275ff.

157. Tim Judah og Daniel Sunter, «How the video that put Serbia in dock was brought to light», The Observer, 05.06.2005; Nicholas Wood og Marlise Simons, «Videotape of Serbian Police Killing 6 Muslims From Srebrenica Grips Balkans», New York Times, 12.06.2005; Daniel Williams, «Srebrenica Video Vindicates Long Pursuit by Serb Activist», Washington Post, 25.06.2005.

158. Bill Schiller, «Fearsome Muslim warlord eludes Bosnian Serb forces», Toronto Star, 16.06.1995.

159. Bill Schiller, «Muslims’ hero vows he’ll fight to the last man», Toronto Star, 31.01.1994; og John Pomfret, «Weapons, Cash and Chaos Lend Clout to Srebrenica’s Tough Guy», Washington Post, 16.02.1994.

160. Sjå Carla Del Ponte, The Prosecutor of the Tribunal Against Naser Oric (IT-03-68-I), 28.03.2003, paragrafane 22–38.

161. Tanja Subotic, «Bosnia minister urges action on war crimes videos», Agence France Presse, 08.08.2006; «TV shows footage of ex-Bosnian army chief ordering torching of Serb villages», BBC Worldwide Monitoring, 07.08.2005; Anton Nikiforov, «ICTY Weekly Press Briefing,” 09.08.2006; «Bosnian Muslim brigade commander arrested for war crimes», Agence France Presse, 02.11.2006.

162. Om tallet 4.000, sjå «Statement to the Press by Carla Del Ponte» (FH/P.I.S./550-e), ICTY, 20.12.2000, par. 16, http://www.un.org; og om tallet på sakna i Kosovo, sjå «Over 18,000 persons still missing in the Balkans,” ICRC, 30.08.2006, http://www.icrc.org. Den gongen hadde ICRC ei liste på totalt 2.284 personar som «sakna» i Kosovo.

163. Legg merke til at overslag over fordrivne personar ofte ikkje tel med svært mange roma, som ganske enkelt ikkje registrerer seg nokon stad. Sjå Paul Polansky «The Current Plight of the Kosovo Roma», Voice of Roma Web site, 2001, 5; 13, http://www.scn.org. Sjå au Tilman Zulch «Until the Very Last ‘Gipsy’ Has Fled the Country», Society for Threatened Peoples International, Human Rights Report No. 21, (Göttingen), 06.09.1999; og Andrej Grubacic, «Kosovo’s Unworthy Victims», ZNet, 30.04.2007.

164. Ettersom bruken av det nedlatande uttrykket «blandingsrase» står i motstrid til den langvarige og offentleg uttrykte haldninga til avdøydde Slobodan Milosevic og kona hans Mirjana Markovic, har me mistanke om at det er fabrikert når Ed Vulliamy tillegg ein eller begge av dei det nedlatande uttrykket om kosovoalbanarar eller bosniske muslimar. Sjølv om me totalt har funne fem tilfelle der uttrykket «blandingsrase» er tillagt Milosevic og/eller kona hans, har me ikkje vore i stand til å få tilvist autentisk, opphavleg kjelde frå nokon av dei tri britiske avisene der artiklane vart publiserte. Verken dei tri journalistane som sette namnet sitt på artiklane (dvs Allan Hall, Vicky Spavin, og Ed Vulliamy), eller dei tri avisene som trykte dei (dvs Scottish Daily Record,The Scotsman, og The Observer) har reagert på gjentatte spørsmål frå oss om kjeldene for dei påståtte sitata. (Sjå Allan Hall, «The Glamorous Witch Wife and the Drug Lord Son», Scottish Daily Record, 06.10.2000; N.A., «Saturday profile: Mirjana Markovic», The Scotsman, 07.10.2000; Vicky Spavin, «Deadlier than the Male», Scottish Daily Record, 05.04.2001; Allan Hall, «Power-Mad Couple Who Ruled by Terror»,The Scotsman, 29.06.2001; og Ed Vulliamy, «The Observer Profile: Mira Milosevic», The Observer, 08.07.2001.)

165. Michael Scharf, «Indicted For War Crimes, Then What?” Washington Post, 03.10.1999.

166. Paul Hockenos, «Milosevic Wins Again?» In These Times, 15.05.1999.

167. Mary Kaldor, «Sarajevo’s Reproach», The Progressive, September, 1993; Dennis J. Kucinich, «What I learned from the War», The Progressive, august 1999; og Wayne Madsen, «Mercenaries in Kosovo», The Progressive, august 1999.

168. Sjå td Alexander Cockburn, «The Laptop Bombardiers»,The Nation, 23.05.1994; og Alexander Cockburn, «Where Are the Laptop Bombardiers Now?»CounterPunch, 24.–25.03.2007.

169. Christopher Hitchens, «Ethnic Cleansing in Bosnia», The Nation, 23.10.1995. Som eit mål på kor Hitchen har tatt vegen dei siste åra, sjå «A War to Be Proud Of,» Weekly Standard, 05.–12.09.2005. To setningar er tilstrekkeleg: «Midt i 1990 hadde Saddam Hussein avvikla Kuwait og Slobodan Milosevic freista slette ut identiteten og eksistensen til Bosnia. Det viste seg at me ikkje på nokon måte har sleppt unna gammaldags, aggressiv, ekspansjonistisk og totalitær ideologi.» Slik det no er standard for Hitchen, viser ikkje dei fire innleiande adjektiva til «ideologi» til Washington eller til korleis USA ter seg rundt i verda, men til Washingtons offisielle fiendar.

170. Ian Williams, «Kosovo Another Bosnia?», The Nation, 30.03.1998; Ian Williams og Bogdan Denitch, «The Case Against Inaction», The Nation, 26.04.1999; Ian Williams, «You can’t negotiate with a war criminal»,Slate, 27.05.1999.

171. Sjå td Richard Falk, «Reflections on the War», The Nation, 22.06.1999; og «Kosovo Revisited», The Nation, 10.04.2000.

172. Sjå The Independent International Commission on Kosovo, The Kosovo Report(New York: Oxford University Press, 2001), 4 og seinare.

173. Richard Falk, Human Rights Horizons (New York: Routledge, 2000), 179–80.

174. The Kosovo Report, 290–91; 10.

175. Cf. Richard Falk, «Why International Law Matters», The Nation, 10.03.2003. Merk at mellom tjuefire og trettiseks måneder før denna vurderinga dukka opp, hadde Falk hevda at ikkje bare måtte internasjonal lov settast til sides i spesielle høve, men au at lova måtte omskrivast for at alt skulle passe inn.

176. George W. Bush, The National Security Strategy of the United States of America, særleg kapittel 5, 17.09.2002.

177. Sjå Noam Chomsky, Failed States (New York: Metropolitan Books, 2006), særleg 79-101.

178. George Kenney, «Rolling Thunder», The Nation, 14.06.1999; og «Humanitarian Intervention», The Nation, 14.07.2003.

179. Sjå Edward S. Herman, «Johnstone on the Balkan Wars»,Z Magazine, februar 2003; Edward S. Herman, «How America Gets Away With Murder», Z Magazine, juni 2004; Edward S. Herman, «Media Cleansing», Z Magazine, januar 2006; og Edward S. Herman, «Travesty», Z Magazine, april 2007.

180. Sjå Monthly Review, juni 1999, som her siterer Ellen Meiksins Wood, «Kosovo and the New Imperialism».

181. John Rosenthal, «Kosovo and ‘the Jewish Question,’»Monthly Review, februar 2000.

182. Jean Bricmont, Humanitarian Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2007).

183. Sjå td Sean Gervasi, «Germany, the U.S., and the Yugoslav Crisis», Covert Action, Winter, 1992–93; Michel Chossudovsky, «Dismantling Yugoslavia – Colonizing Bosnia», Covert Action, Spring, 1996; Ellen Ray og Bill Schaap, «NATO and Beyond», Covert Action, Spring-Summer, 1999; Diana Johnstone, «NATO’s Parallel Wars», Covert Action, Spring-Summer, 1999; og Gregory Elich, «The CIA’s Covert War», Covert Action, april-juni 2001.