100 år – var det alt? (bokomtale)

Av Daniel Ducrocq

Bokomtaler Nr 3 2005

Nei til EUs årbøker og Beaujolais Nouveau har to ting til felles. Det er hvert år en begivenhet når de kommer ut på markedet og hver årgang har sine spesifikke karakterer. Årboken 2005 kan ikke sies å være lett og fruktig, men heller tung og robust!

100 år – var det alt? Årbok for Nei til EU

Nei til EU


I de tidligere utgavene har forfattere vært politikere, talspersoner for politiske organisasjoner, akademikere eller fagpersoner. I årets utgave, som tar sikte på å sette EU-kampen i sammenheng med unionoppløsningen med Sverige i 1905, har utgiveren gitt ordet til nesten utelukkende akademikere. Av sytten forfattere (seks kvinner, elleve menn), er tretten akademikere og ni av dem er historikere. Sluttproduktet er en tung og spennende bok som trekker leseren oppover og behandler temaet på en grundig og respektfull måte. Boken gjør den offisielle markeringen av unionsoppløsningen, med kjendiser, fjær og fjas, til skam.

Årboken 2005 gir leseren en grundig og detaljert fremstilling av de historiske hendelsene som førte til unionoppløsningen, samtidig som makten ble overført fra kongen til Stortinget. Flere forfattere legger vekt på foreningenes rolle i denne prosessen Det norske misjonsselskap, Norges Ungdomslag, Norske Kvinners Sanitetsforening, korsangeforeninger, osv, bidro sterkt til vekkelsen av den nasjonale bevisstheten og til innføring av det parlamentariske demokratiet. Ut fra dette perspektivet er Nei til EU dagens uttrykk av en lang norsk fellesskaps tradisjon.

Men var alt fryd og gammen i dette fellesskapet? Hvor ble det av motsetningene, ikke minst klassemotsetningene? Med en viss utålmodighet må leseren vente til kapitel 10 (skrevet av Harald Berntsen) for å få spørsmålet undersøkt nærmere. Her slås det fast at klassene hadde ulike motivasjoner for å oppløse unionen. Borgerskapets motivasjon var å kunne slå sammen Høyre og Venstre mot den voksende arbeiderbevegelsen. For norske og svenske arbeidere gjaldt det å bli "ferdig med saken" for å konsentrere seg om klassekamp. I kapitel 13 (skrevet av Henrik Skrak) kan en lese om 1905 sett fra Sverige med konsekvensene for svensk utenrikspolitikk frem til våre dager. Har unionoppløsningen dempet svensk imperialisme? Er svensk og norsk deltakelse i militære operasjoner på fremmed jord et brudd med den utenrikspolitikken som begge land har følgt siden de ble skilt?

Flere slik kontroversielle spørsmål hadde bidratt til å gjøre Årboken 2005, i likhet med de tidligere årbøkene, til en politisk håndbok som EU-motstandere kan anvende i det daglige. Det finnes jo noen fakta om EU og et glimrende kapitel 17 (skrevet av Thomas Chr. Wyller) om EU-saken i forhold til den norske grunnloven. Men boken gir ikke leseren den mengden fakta og argumenter som en har vent seg å finne i NTEUs årbøkene.

Konklusjon: Les Årboken 2005! Den er intellektuelt berikende og tankevekkende. Men forvent ikke å finne i den den ammunisjonen du trenger for å delta i EU-kampen, for eksempel i forbindelsen med stortingsvalg. Det er ikke boken du må ha lest før 12. september. Med andre ord: konsumferdig, men kan fortsatt lagres (til etter stortingsvalget).

Daniel Ducrocq