Cuba: Revolusjonens røtter

Av Olaf Svorstøl Sierraalta

2016-03 Bokomtaler

Steve Cushion:
A hidden history of the Cuban revolution. How the working class shaped the guerrillas victory
New York: Monthly Review Press, 2016, 272 s.
 
Michelle Chase
Revolution within the Revolution. Women and gender politics in Cuba, 1952–1962
Chapel Hill: The University of North Carolina Press, 2015

I disse spennende tider for Cuba, er det mange grunner til interesse seg for landets nyere historie. Disse to bøkene kan med stort utbytte leses samtidig, hvis en ønsker å lære nye ting om den cubanske revolusjonen bakgrunn, oppslutning og vedvarende styrke. Den første av dem tar utgangspunkt i at flere forskere har sett seg blinde på at den cubanske fagbevegelsen før 1959 (CTC) var styrt av et korrupt byråkrati. Det har ført til at mange har oversett eller undervurdert den kampen som vanlige arbeidere og grunnplanet i fagbevegelsen førte. Disse spilte en viktig rolle ved å slåss ikke bare mot kapitalen og den korrupte faglige ledelsen, men også mot undertrykkingen fra Batista-regimet.

Den andre boka tar utgangspunkt i at kvinnenes frigjøring er blitt sett på som et resultat av den cubanske revolusjonen, der kvinnene har vært passive mottakere av revolusjonens politikk og ikke aktive deltakere både under kampen og for å fremme kvinnepolitikk etter seieren.

Med utgangspunkt i dokumenter samlet inn over årene av Instituto de Historia de Cuba, tar boka A hidden history of the Cuban Revolution for seg kampene ført av fagorganiserte og arbeiderklassen lokalt som en viktig del av den cubanske revolusjonen. Cushion gir en utmerket oversikt over rammen som kampene ble ført innenfor: den økonomiske situasjonen i Cuba i 1940/1950 årene, kapitalens situasjon og deres tiltak for å beholde profitten, og arbeidernes reaksjon. Det er blitt hevdet at i de siste årene under Batista, var Cuba et land med økonomisk vekst. Det er en sannhet med mange modifikasjoner ettersom klasseforskjellene ble større og kapitalen la beslag på en større andel av økonomien. Delvis skyldes det at cubanske kapitalister, særlig i den viktige sukkerindustrien, så det som nødvendig å beholde – eller øke – profitten for å møte konkurransen med utlandet. Det skjedde bl.a. ved å kutte arbeidernes lønninger og velferdsgoder.

Kampen mot kapitalen ble svært vanskelig ettersom fagbevegelsen var i hendene på CTC-lederen Eusebio Mujica og andre som samarbeidet med Batista, og etter hvert ble mottiltakene fra myndighetene svært voldelige og blodige. Senteret for arbeiderkampene fant sted særlig i Oriente- provinsen på den østlige delen av Cuba. Det er i denne klasse-kampsituasjonen at Fidel Castros 26. juli-bevegelse oppstår, og det er denne situasjonen som gjør at en viktig del av kampen i utgangspunktet var arbeiderklassens kamp for dagskravene og mot forverring. 26.juli-bevegelsen startet sin kamp den 26. juli 1953 med Moncada-angrepet, som ble en fiasko. Alle lederne som ikke ble drept, ble fengslet. De fleste av av dem ble gitt amnesti i 1955. På slutten av 1956 gikk sa Castros båt Granma i land i det sørøstlige Cuba. Deretter starter den væpnede kampen i Sierra Maestra-fjellene.

Kommunistpartiet PSP hadde i utgangspunktet betydelig innflytelse i arbeiderklassen i Oriente provinsen. Etter hvert fikk også 26. juli-bevegelsen mer innflytelse blant de kampvillige arbeidere, og deres linje om krigførende arbeidere slo rot. PSP sto for en linje om massekamp (lucha de masas) og kalte 26. juli-bevegelsen for småborgere i kampen mot Batista. Boka viser hvordan samarbeidet i de ulike kamparenaene og forskjellig kampformer lokalt, til slutt førte til enhet i kampen mot Batista. Dette gjaldt både i arbeidernes dagskamp, sabotasje, streiker og den militære kampen anført av 26. juli-bevegelsen. Først et halvt år før seieren går PSP inn for den væpnede kampen.

Mange års kontakt med cubansk fagbevegelse har vist meg at CTC også i dagens situasjon er klar over sin rolle i den cubanske revolusjonen historie.Tittelen på boka, Revolution within the revolution. Women and gender politics in Cuba, henspeiler på utsagnet om at kvinnenes frigjøring var en revolusjon i revolusjonen. Dvs. at kvinnenes frigjøring gikk gjennom endringer av samfunnet, slik at de ble kvitt undertrykking, ekskludering og fordommer. Tanken var at samfunnsendring var en tilstrekkelig betingelse for kvinnens frigjøring, og ikke bare en nødvendig betingelse som ga kvinnene mulighet til å kjempe for å nå sin frihet.

Et av hovedpoengene til Michelle Chase er å dokumenterer kvinnenes deltakelse i kampen mot Batista, ikke minst i den urbane kampen som kvinnene førte i form av demonstrasjoner, markeringer i begravelser, kinoer, kjøpesentre osv., som var viktige bidrag til å diskreditere Batistas styre. I tillegg deltok kvinner i den illegale urbane bevegelsen på lik linje med menn, og med de samme oppgavene. Boka viser også hvordan kvinnene etter den militære seieren i høyeste grad stilte egne krav som gjorde revolusjonsledelsen var nødt til å forholde seg til.

Denne boka byr altså på en interessant gjennomgang av kjønnspolitikken i kampen mot Batista. Kvinner ble framstilt som representanter for mødrene og familiene til de som var utsatt for regimets forfølgelse, og dannet grunnlaget for en bred front. Deltakerne i kampen mot Batista omfattet mer enn de geriljasoldatene som mest hat blitt synliggjort i historien. Folk fra arbeiderklassen deltok, som vi har sett i Cushions bok, men også småborgere i byene spilte en viktig rolle. Kvinnene kom fra alle klassene i samfunnet, og etter revolusjonen var det mange kvinnegrupper som tok opp den spesifikke kvinnekampen. Forfatteren mener at kvinnene utvidet den revolusjonære plattforma til å omfatte problemer i den private sfæren som mattilbud, husarbeid og barneoppdragelse. Derved ble kvinner strategisk viktige aktører i takt med at revolusjonen utviklet seg.

Michelle Chase viser hvordan kvinnenes situasjon endret seg og hvordan patriarkatfamilien fikk et skudd for baugen, ved at kvinner fikk mer makt og barna flere rettigheter. Undersøkelser blant cubanske menn som dro fra landet i denne perioden, viser at en felles grunn til å flykte var at var at kvinner fikk for mye makt, og at den gamle familiestrukturer ble ødelagt.

Disse to bøkene er ikke bare informative og perspektivrike, men også lettleste, til tross for at det er akademikere som har skrevet dem. Også akademikere kommer i ulike utgaver. Steve Cushion har ikke bare vært universitetslærer med doktorgrad i arbeiderhistoria i Kariba, men har bak seg tjue år som bussjåfør og fagforenings-aktivist i London. Michelle Chase er på sin side knyttet til det radikale solidaritetsnettverket North American Congress on Latin America (NACLA), som har mange spennende nyheter og analyser på nett-stedet www.nacla.org.

Olaf Svorstøl Sierraalta