Dispatches from the people’s war in Nepal (bokomtale)

Av Christian Sørgjerd

2005-01 Bokomtaler

"Et sted mellom 70 og 80 maoistopprørere drept." Det er gjennom slike avisnotiser fra VG og Dagbladet vi kjenner folkekrigen i Nepal. Tallene er alltid blåst opp, og kildene er alltid internasjonale nyhetsbyråer som igjen har fått dem fra regjeringsdominert media i Nepal.

Li Onesto: Dispatches from the people's war in Nepal

Li Onesto: Dispatches from the people’s war in Nepal
Pluto Press & Insight Press 2005
ISBN 0-7453-2340-5


Gjennom Li Onestos Dispatches from the people’s war in Nepal får vi se den andre sida. Dette er en av ytterst få, om ikke den eneste boka, som viser konflikten fra innsida. Onesto er til daglig journalist i Revolutionary Worker, avisa til amerikanske Revolutionary Communist Party. Hun var den første vestlige journalisten som fikk reise inn i områdene kontrollert av opprørerne, og det så tidlig som i 1999. Hun reiste rundt i tre måneder, og har skrivi en reiseskildring i tradisjonen fra forfattere/journalister som John Reed, George Orwell, for ikke å nevne vår egen Nordahl Grieg. Boka er ærlig, men tar samtidig stilling, og viser tydelig hvorfor det er riktig å gjøre det.

Men boka har også ei anna side. Den forsøker ikke bare å fortelle, men også å forklare hva bakgrunnen for CPN(m) – Communist Party of Nepal (maoist) – sin suksess er. Nepal har en historisk tradisjon for bondeopprør, og det er dette som skjer der også i dag. I et land hvor 90 % lever uten elektrisitet, hvor over 50 % ikke kan lese og skrive, hvor det råder føydale forhold i store deler av landet, hvor fattigdommen er blant den største i verden, og hvor landet styres av en korrupt og svak konge og sentralmakt, lå forholda til rette for opprør. Maoistene greip den muligheta i 1996.

Gjennom å vise oss de sær-nepalesiske sidene ved landet, og de korrekte sidene ved maoistenes strategi, søker Onesto å forklare hvorfor det er akkurat i Nepal en slik bevegelse vokser fram, og hvorfor den har styrka seg betraktelig sida hun var i landet. Hun analyserer også deres muligheter framover i lys av 11. september og «krigen mot terror», i en situasjon hvor de er stempla som terrorister av både USA, EU og Kina, og hvor USA har levert 5.000 M16-rifler til den nepalesiske staten, noe som utgjør en formidabel styrking av politiet og hærens ildkraft.

Samtidig lever millioner av vanlige nepalesere i områder kontrollert av opprørsbevegelsen, og deltar i oppbygningen av nye, folkelige maktorganer. Jord konfiskeres fra landeierne, omfordeles og drives til dels kollektivt, pengeutlånerne stenges ned, gamle føydale og patriarkalske strukturer brytes opp. I byene deltar hundretusener i «streiker» (bandh), som får sjøl hovedstaden Kathmandu til å stoppe opp. Det er også et gjennomgående fokus på kvinner og kvinnenes stilling i Nepal i boka. Ikke på den vanlige måten, hvor et eget kapittel dedikeres til «kvinnespørsmålet», for så å glemme det. I stedet gjennomsyres hele boka av dette. Den viser hvordan og hvorfor kvinnene slutter opp om revolusjonen, og hvordan den begynnende kvinnefrigjøringa arter seg. Det «gamle» kommunistpartiet i landet, CPN (uml) – Communist Party of Nepal (united marxist-leninist), stemples både av forfatteren og av en del intervjuobjekter, som reaksjonært. De oppnådde oppunder 25 % av stemmene ved sist parlamentsvalg, men har samtidig vendt seg mot maoistene og den pågående revolusjonen.

Det skal heller ikke legges skjul på at folkekrigen til tider er svært brutal, noe som underslåes i boka. Det kan ikke leses direkte, men vises litt mellom linjene. Bondeopprør er alltid brutale, det å bryte med føydalismen er alltid brutalt. Så også når det kommer til den nepalesiske maoistbevegelsen. Men når mer enn halvparten av drapene begått i Nepal i forbindelse med folkekrigen er drap på sivile, utført av regjeringssida, så sier det noe om forholdene, men også om at brutaliteten fra staten både er kvalitativt og kvantitativt i en annen klasse.

Boka gir en enestående skildring av folkekrigen i Nepal. Les den med et kritisk blikk, og bli klok.

Christian Sørgjerd