Byen og kapitalismen
Av Petter Næss
Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.
Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)
Kritisk byteori og kriseteori
Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.
Ulike teoretiske perspektiv
Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.
Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.
Postindustriell kunnskapsby
Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.
Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.
«Green fix»
Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.
Snevre miljøeksempel
Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.
Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.
Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.
Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.