Brasil: Kjempen våkner

Av Celina Sørbøe

2014-02A Bokomtaler

leira-brasilTorkjell Leira:
Brasil: Kjempen våkner
Aschehoug, 2014, 323 s.

13. juni braket Fotball-VM løs, og interessen for vertslandet er enorm. Hele tre norske bøker om Brasil har blitt utgitt de siste månedene. «Brasil: Kjempen våkner» er en av disse, og ønsker å forstå og formidle endringsprosessene landet har gått gjennom det siste tiåret.

Forfatter Torkjell Leira har gjennom 25 år hatt et nært forhold til Brasil. Som solidaritetsarbeider, miljøverner, capoeira-trener og foredragsholder har han bodd, jobbet og studert i landet. Denne diversiteten gjenspeiler seg i boka, et ambisiøst prosjekt som favner politikk, økonomi, miljø, religion og kultur. Resultatet har blitt en pageturner av en bok som veksler fint mellom personlige anekdoter og faktabaserte analyser. Til tross for en del gjentakelser og til tider langdryge seksjoner er det blitt en høyst leseverdig bok. Den etterlater både Brasil-kjennere og andre interesserte med en bedre forståelse av den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten i Brasil.

Brasil på 2000-tallet: Vekst og fordeling

Få land i verden har forandret seg raskere og mer grunnleggende enn Brasil det siste tiåret. Fra å framstå som en nokså irrelevant koloss i Sør-Amerika mest kjent for samba, fotball og karneval har landet plassert seg på verdenskartet som en økonomisk, politisk og kulturell stormakt. Massive oljefunn, sterk økonomisk vekst, halvering av fattigdommen og rekordlav avskoging i Amazonas har skapt internasjonal oppmerksomhet. Som om ikke dette var nok, skal Brasil arrangere både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016.

Et raskt blikk kan gi en oppfatning av at Brasil har vært på en sammenhengende opptur det siste tiåret. De massive demonstrasjonene som preget landet i juni i fjor, viste derimot tydelig at noe har ulmet under overflaten. Millioner av brasilianere tok til gatene og protesterte mot korrupsjon, sløsing av penger på fotball-VM og OL og prekære offentlige tjenester. Både politikere og media ble tilsynelatende tatt på senga av «kjempen som våknet», som er én av betydningene tittelen på boka henspiller til. Det organiserte sivilsamfunnet vil derimot hevde at de aldri har sovet. Lærere, leger, bevegelser for jordløse og husløse, nabolagsassosiasjoner fra favelaene og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har demonstrert i årevis. Juni-protestene begynte med små demonstrasjoner mot dyrere offentlig transport i São Paulo. Politiets massive represjon ble katalysatoren som gjorde at landet eksploderte i demonstrasjoner over alle typer sosiale, politiske og økonomiske problemer Brasil strever med.

Boka er delt inn i tre deler. Den første delen har et historisk perspektiv på de underliggende strukturene som har formet det Brasil vi kjenner i dag. Del to ser på de raske og omfattende endringene i Brasil siden årtusenskiftet. Bokas siste del handler om brasiliansk kultur, og ønsker å komme bak stereotypiene om fotball, karneval og samba. Leira innleder hvert av de forskjellige underkapitlene med en anekdote eller skildring av et personlig møte han har hatt med tematikken. Slik blir leseren dratt med på en reise til forfatterens Brasil – som er et mangfoldig og til tider paradoksalt univers.

500 år brasiliansk miks

Portugiserne kom til Brasil i år 1500. Syk-dom, flukt, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer, tok livet av nærmere nitti prosent av urbefolkningen i løpet av det neste århundret. Kolonistene begynte derfor å importere afrikanske slaver som arbeidskraft. Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver – fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede.

Mangfoldet og «raseblandingen» er en del av den nasjonale fortellingen om Brasil. Til tross for framskritt, spesielt i lovverket, er Brasil langt ifra det «rasemessige demokratiet» mange hevder kjennetegner landet. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå.

Slaveriet var mer omfattende og varte lenger i Brasil enn i noe annet land på den vestlige halvkule. Dette har bidratt til mange av dagens sosiale konflikter. Slaveriet konsoliderte en sterkt hierarkisk samfunnsstruktur med den éne, sterke mann på toppen. Politikken i dag preges fremdeles av klientilistiske forhold, hvor stormenn dominerer sine områder gjennom en kombinasjon av trusler, vennetjenester og valgfusk. Skjev jordfordeling er et annet resultat. Én prosent av jordeierne sitter i dag på nær halvparten av all dyrkbar jord. Det har ført til at fire av fem brasilianere bor i byer og at De jordløses bevegelse (MST) har vokst til å bli Latin-Amerikas største sosiale bevegelse.

Samtidig er mye av det positive og gledelige i dagens Brasil konsekvenser av slavehistorien. Det meste nordmenn vet om brasiliansk kultur hører til den folkelige populærkulturen, med sterke bånd til den fattigste, svarteste delen av befolkningen. Det gjelder samba, fotball og karneval, men også kulturuttrykk som er i ferd med å bli kjent i dag, som capoeira, caipirinha havaianas og funk. Boka vil forbi kjisjeene og vise opphavet til disse kulturelle utrykkene.

I skyggen av diktaturet

Størstedelen av boka handler om endringsprosessene det siste tiåret. Leira kaller valget av Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT) til president i 2002 det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene, har vært så store og raske at forfatteren hevder et nytt Brasil er i ferd med å vokse frem. Et nytt Brasil som for første gang systematisk har angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Leira insisterer på begrepet «etterdiktatur-generasjon» for å forklare endringsprosessene på 1990- og 2000-tallet for et norsk publikum. De tre siste presidentene i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, Lula og Dilma Rousseff, var alle deler av en bred, systematisk og utholdende motstand mot diktaturet. Cardoso som akademiker og etter hvert sentral i det lovlige opposisjonspartiet MDB, Lula som fagforeningsleder og grunnlegger av Arbeiderpartiet PT, Dilma som medlem av studentbevegelsen og senere bygeriljaen. Denne etterdiktaturgenerasjonen brakte med seg andre idealer og verdier enn det diktaturet sto for.

Etterdiktaturgenerasjonen ønsket et samfunn som tok mer hensyn til fattige, minoriteter og andre marginaliserte grupper. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Prinsipper som at loven skal være lik for alle og at alle skal ha lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. Tidligere var også alle sosiale programmer sett på som gaver eller veldedighet. Konstitusjonen fra 1988 anerkjenner dette som rettigheter i et velferdssamfunn. Under PT-administrasjonene til Lula og Silva har statlige fordelingsprogrammer som Bolsa Família (familiestipend) oversatt dette til praksis.

Samtidig var overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil ingen omveltning, men heller en åpning – apertura på portugisisk. Overgangen var like mye preget av kontinuitet som brudd. Reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet har fremdeles tentakler langt inn i maktens korridorer. PT har måttet svelge mange kameler på veien til regjeringsposisjon, og har alliert seg med den gamle makteliten fra diktaturet. Uten deres støtte, intet flertall i Kongressen.

Etter ti år ved makta har avstanden til den organisert grasrota i partiet og resten av venstresida derfor vokst seg stor. PT har ikke lenger monopol som stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under Juni-protestene i fjor. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de sittet i regjering sammenhengende i over ti år, og er selv blitt den styrende eliten de alltid har demonstrert mot.

Lula og PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Sterk økonomisk vekst har blitt fôret av en umettelig etterspørsel etter brasilianske råvarer på verdensmarkedet på den ene siden, og et raskt økende hjemmemarked som resultat av utjevningspolitikken på den andre. Til tross for at flere har blitt del av den såkalte middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvorvidt et snevert fokus på rask økonomisk vekst er bærekraftig. Myndighetene har ønsket en så rask utvinning av naturressurser som mulig, og i en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte avskogingen i Amazonas også å øke igjen. Omstridte prosjekter som vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas har møtt massiv kritikk for store miljøødeleggelser og for at de berørte urfolkene i området ikke er blitt hørt. Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse har kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager.

Det nye og vellykkede Brasil har på 2000-tallet skygget for det gamle og reaksjonære. Men landets janusansikt er i ferd med å tre fram. Et land der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Et land der korrupsjonen fortsatt gjennomsyrer politikk og økonomi, og der offentlige tjenester som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. Et land hvor det fortsatt er en avgrunn mellom fattig og rik.

Celina Sørbøe