Dødelig asylpolitikk
Av Brage Aronsen
Når verdens rikeste land bidrar til å sønderbombe og rasere et av verdens fattigste land, er det vanskelig å argumentere mot at man har et moralsk ansvar for menneskene som flykter fra krigen.
Brage Aronsen er butikkarbeider, medlem av AKP og aktiv i Støttenettverket for afghanske flyktninger
Tvangsreturneringen av afghanske asylsøkere var sommerens heiteste politiske sak. Det var et tydelig moralsk aspekt ved saka som gjorde det urettferdige i utkastelsene synlig for folk flest. Dette er vanskelig å underslå sjøl for dem som betrakter krigen mot Afghanistan som et nødvendig onde i det godes tjeneste.
Rundt atten hundre afghanske flyktninger hadde fått avslag på sine asylsøknader da Bondevik-regjeringa i august 2005 inngikk avtalen med den afghanske regjeringa og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om retur til Afghanistan. Denne trepartsavtalen legger sterk vekt på å tilstrebe høyest mulig grad av frivillighet ved retur og stiller krav til den afghanske regjeringa om tiltak for reintegrering av hjemvendte flyktninger. Avtalen åpner sjølsagt også for returnering ved tvang, men framstiller dette som en slags siste utvei. Trepartsavtalens politiske grunnlag ligger i forestillinga om en gradvis stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og at afghanske flyktninger verden over trygt kan vende hjem for å bidra til gjenreising av den raserte nasjonen.
Norske politikere trenger et trygt Afghanistan
Mens dramatikken utspilte seg på Domkirkeplassen, ble sikkerhetssituasjonen i Afghanistan grundig omtalt i de fleste norske aviser. Avisene meldte om stadige trefninger mellom koalisjonsstyrkene, lokale krigsherrer og ulike islamistiske grupper, og framla statistikk som vitna om økning i volds- og krigshandlinger. Norge forberedte seg på å intensivere den militære innsatsen i ISAF-styrkene. Utenriksdepartementet oppfordra alle norske borgere til å avstå fra å reise til eller oppholde seg i Afghanistan. For den jevne avisleser var det lett å se krigen i Afghanistan.
Den politiske eliten i Norge har imidlertid et politisk behov for å framstille Afghanistan på en annen måte. Norges militære innsats i Afghanistan må se vellykka ut. For å legitimere fortsatt norsk deltakelse i de såkalte sikkerhetsstyrkene ISAF, har politikerne hele tida jobba for ei framstilling av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som mangler rot i virkeligheta. Dette vrengebildet forsterkes av meldingene om at millioner av afghanere har vendt tilbake fra en tilværelse som flyktninger i nabolanda for å gjenoppbygge landet. Det er riktig at flyktningestrømmen fra Afghanistan har blitt snudd og at overveldende mange har vendt hjem, men dette skyldes først og fremst at de store flyktningeleirene i nabolanda har blitt stengt. Det er altså grunn til å sette spørsmålstegn ved frivilligheten ved denne tilbakevendelsen. Strømmen av hjemvendte flyktninger har for øvrig heller ikke bidratt til noen stabilisering. Resultatet har blitt ekstrem fattigdom, massearbeidsløshet og næring til den politiske uroen i landet.
Statssekretær Liebe Riber-Mohn ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet er en av dem som har bygd opp under den norske statens propagandainteresser gjennom sine uttalelser om de afghanske flyktningene. Rieber-Mohn deltok blant annet i samtaler med afghanerne midtveis i sultestreiken på vegne av departementet. På en pressekonferanse 15. juni uttalte hun at "De som har fått avslag er unge, enslige menn som kunne ha bidratt til å gjenoppbygge landet." Hun kunne også fortelle at myndighetene mente de hadde strukket seg svært, svært langt og tilbudt de afghanske flyktningene en veldig god avtale. Den veldig gode avtalen innebar en økning i utreisestøtta fra 5.000 til 15.000 kroner. Departementet viser gjennom slike uttalelser at de ikke tar afghanernes frykt for egen sikkerhet på alvor. De sultestreikendes uttalte motiv blir underslått. Tilbudet om økt økonomisk støtte tjener bare til å framstille afghanerne som lykkejegere uten noe reelt beskyttelsesbehov.
Regjeringa snur
Fra sultestreikens første dag slo arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen fast at regjeringa ikke ville la seg presse. Regjeringas mantra var at det ikke skulle være mulig å sulte seg til opphold i Norge. Også SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut i pressa og forsikra om at SV stilte seg bak regjeringas linje. Et stadig økende press mot regjeringa, afghanernes helsetilstand og økende motstand mot regjeringas politikk internt i SV førte til slutt til at regjeringa måtte bøye av. Flyktninger som sulter seg til døde i full offentlighet, ville blitt for mye å bære sjøl for en AP-statsråd som har satt seg fore å konkurrere med FrP i asylpolitikken. Et landsstyrevedtak i SV som kom som en kritikk av regjeringas harde linje, var viktig for å presse regjeringa til samtaler med de sultestreikende. Vedtaket var i seg sjøl ikke egna til å stanse tvangsreturneringen og de fleste punktene var bare påminnelser om premissene for tvangsretur, som allerede var fastlagt i trepartsavtalen. Et nytt moment var forslaget om at afghanerne skulle få anledning til å få saka si kikka på av uavhengige instanser som Flyktningehjelpen eller Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), med åpning for omgjøringsbegjæring.
På en pressekonferanse 19. juni kom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med det første av flere løfter som skulle bidra til at sultestreiken blei avslutta. "Vi har forsikret oss om at det vil være praksis ut året at ingen sendes tilbake i strid med UNHCRs anbefalinger. Ingen sendes til Kabul som ikke har tilknytning dit," var Hanssens krystallklare garanti. Dette letta stemninga på Domkirkeplassen. Neste dag greip regjeringa inn overfor Politiets utlendingsenhet (PU) og stanset en planlagt storutsendelse av afghanere. PU måtte kansellere et charterfly og tapte om lag en million kroner på regjeringas spill. Etter statsråd Hanssens forsikringer om at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes hjem, ville det vært politisk sjølmord å sende ut den gruppa PU hadde chartra flyet for. Offisielt ble avlysninga grunngitt med at hjelpeapparatet i Kabul ikke var klart til å ta imot den første bølgen av tvangsreturnerte flyktninger. VG anslo en halvering av antallet afghanere som kunne sendes ut med de nye løftene. Noen dager seinere blei sultestreiken avslutta med forsikringer om at afghanerne ville fortsette kampen mot tvangsretur med andre midler.
En politisk provokasjon
Under sultestreikens tjuesjette døgn førte forhandlinger mellom representanter for regjeringa og afghanerne endelig fram og sultetstreiken blei offisielt avslutta. SV-toppene Audun Lysbakken, Heikki Holmås og daværende SU-leder Audun Herning hadde gjennom timelange samtaler overbevist afghanerne om regjeringas retrett. Denne kvelden ble også garantiene fra statsråd Hanssen formidla overfor flyktningene. Løftene om at regjeringa i framtida ville følge FNs anbefalinger for retur, at alle afghanerne skulle få anledning til uavhengig gjennomgang av asylsøknadene sine og at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes ut før årsskiftet, blei det politiske resultatet av den dramatiske aksjonen. Denne delseiren blei feira og synliggjort ved en kraftfull demonstrasjon utafor Stortinget påfølgende dag.
Det skulle allikevel bare gå to dager etter sultestreiken blei avslutta, før den første deportasjonen blei iverksatt. Deportasjonen skapte stor fortvilelse og skuffelse blant afghanerne og deres støttespillere og mange reagerte med harme mot løftebruddet. "Det som skjer nå, med å sende to afghanere tilbake, er løftebrudd fra Regjeringen. Dette er uheldig, fordi det skaper mistillit mellom afghanere og Regjeringen," var internasjonal leder i SV Reza Rezaees kommentar til VG. Også Norsk organisasjon for asylsøkere, som tok på seg oppgaven å stå for den uavhengige gjennomgangen av asylsøknadene, protesterte mot deportasjonen. "Det skaper en helt unødvendig tillitskrise når norske myndigheter den ene dagen sier at alle kan få rettshjelp fra NOAS, og to dager senere vil uttransportere noen som ikke har fått den muligheten," mente fungerende generalsekretær Rune Berglund Steen. Støttenettverket for afghanske flyktninger reagerte med en sivil ulydighetsaksjon ved Trandum interneringsleir, som forsinka deportasjonen av de to afghanerne med noen timer. Da NOAS til slutt fikk gransket de to sakene, ble det klart at de to flyktningene kom fra henholdsvis Laghman- og Parwan-provinsen. NOAS mente det ikke forelå dokumentasjon på at de to hadde noe nettverk i Kabul, men på grunn av formaliteter blei det bare fremma omgjøringsbegjæring i den ene saken. Da denne begjæringa blei fremma, var de to imidlertid allerede deportert.
Bløff om FN-godkjenning
Gjennom uttalelsene som leda til avslutninga på sultestreiken og flere tidligere pressemeldinger fra departementet, ga statsråd Hanssen og hans sekretær Liebe Rieber-Mohn inntrykk av å legge sterk vekt på FNs råd i den enkelte afghaners sak. "Hver gang vi skal returnere en person, må vi fylle ut et omfattende papir som så blir behandlet av Høykommissærens kontor i Kabul. Der kan de si om den enkelte kommer fra et trygt eller usikkert område, og det rådet følger vi," fortalte Rieber-Mohn NTB. Skuffelsen var derfor stor når Klassekampen avslørte at et slikt system ikke eksisterer i virkeligheten. Gjennom henholdvis UNHCR og PU fikk avisa bekrefta at det ved tvangsretur ikke finnes noen rutine for kommunikasjon mellom UNHCRs Kabul-kontor og norske utlendingsmyndigheter, langt mindre noen rutine for "godkjenning", sånn som departementet hadde gitt inntrykk av. "Dette med informasjon til UNHCR er ein del av avtalen for frivillig retur, men det står ingenting om slik informasjon når det gjeld tvangsretur," forklarte politimester Arne Jørgen Olafsen, sjef for PU til Klassekampen 20. juni. Klassekampen kunne også fortelle at sjøl de opplysningene som faktisk når fram til UNHCR, ikke er nok for noen individuell vurdering av tryggheten for den enkelte returnerte. De har ikke noe apparat for slike vurderinger.
Skillet mellom uttalt og vedtatt
I 2006 blei over søtti afghanere sendt hjem med tvang. I en rekke av sakene mener Støttenettverket for afghanske flyktninger og Afghan refugee committe at regjeringas løfter er kaldt ignorert. I noen av sakene er dette blitt gjort synlig for den norske almenheten uten at det har ført til noen endring i utlendingsmyndighetenes praksis. Et hjerteskjærende eksempel er skjebnen til den førtiseks år gamle flyktningen Abdul Hussein Shukri. Shukri blei spora opp av journalister fra Dagbladet ni dager etter at han blei tvangsutsendt fra Norge. Dagbladet møtte en fortvila mann fullstendig ribba for håp om ei levelig framtid. Shukri fortalte at foreldrene hans er døde, kona og sønnen forsvunnet. Han fortalte om frykten for å bli drept eller bortført, at han antagelig måtte bo på gata. Hos International Organization for Migration, FN og den norske ambassaden var svarene de samme. Ingen kunne hjelpe. Shukri var et levende eksempel på det UNHCR hele tida har advart mot, nemlig at returprogrammet vil føre til at de deporterte afghanerne blir internflyktninger i sitt eget land. Apparatet for reintegrering i Afghanistan som blir beskrevet i trepartsavtalen finnes ikke. Historia om Shukri slår beina under de norske politikernes glansbilde av Afghanistan.
Hvordan er denne formen for systematisk løftebrudd mulig? Hvordan kan norske myndigheter si en ting og så gjøre noe helt annet? For de afghanske flyktningene som var blitt fortalt at Norge er en demokratisk rettsstat, var dette logiske spørsmål. Det formelle ansvaret ligger hos Utlendningsnemda (UNE) og dens sjef Terje Sjeggestad. Han hadde gitt klart uttrykk for å ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller andre politiske signaler som kommer fram i media. Han vil utelukkende praktisere utifra de til en hver tid gjeldende lover og forskrifter. Sjeggestad fikk støtte for denne linja av tidligere kommunalminister Erna Solberg. "En regjering kan ikke bare sende pressemeldinger. Den må foreta de nødvendige formelle grep dersom den vil overprøve Utlendingsnemndas vurderinger i afghaner-saken. Utlendingsnemndas selvstendige rolle er enda sterkere enn UDIs. Det er anledning til å gi UDI en instruks gjennom brev, men overfor Utlendingsnemnda (UNE) må det en forskrift til," fastslo Solberg i VG 18. juni. Sjeggestads avfeiing av regjeringas uttalte politikk kom fram, mens sultestreiken enda pågikk. Den naturlige konsekvensen av disse uttalelsene, samt det faktum at UNE hele tida har opprettholdt en praksis som er i strid med både regjeringas løfter og FNs anbefalinger, burde danna grunnlaget for nye forskrifter som forplikta UNE til å følge regjeringas politikk. Noe slikt forslag kom aldri. Statsråd Hanssen har latt utkastelsesløpet gå sin gang, stikk i strid med sine egne løfter. Sjøl ikke i SVs rekker har noen hatt mot til å foreslå slike forskrifter. Med det har de rødgrønne overlatt afghanernes skjebne til en mann aleine – nemndsjef Terje Sjeggestad.
Byråkratiet tar støyten for regjeringas løftebrudd
Utlendingsnemda er mektig organ i det norske asylbyråkratiet. De er ikke demokratisk valgt og ikke underlagt politisk kontroll i enkeltsaker. Som siste innstans for de fleste asylsøkere, er det UNE som bestemmer om du får bli i Norge eller ikke. Nemnda blei oppretta for fem år sia som Utlendingsdirektoratets ankeinnstans. UNE var en del av en rettssikkerhetsreform, som skulle sikre en grundigere og mer rettferdig behandling av asylsøknader. Reformen innebar blant annet at nemndmøtene skulle inkludere legfolk og at klageren sjøl skulle gis anledning til å møte. Fordi nemnda ikke er underlagt departementet, står de relativt fritt i tolkninga av forskriftene som gjelder for behandlinga av ankene. Dette har blant annet ført til at nemnda avgjør de aller fleste sakene ved såkalt forenkla behandling. Slik behandling innebærer som regel avslag, uten at det avholdes et nemndmøte hvor legmedlemmene deltar og klageren får møte. Det stortingsflertallet som gikk inn for opprettelsen av UNE, la vekt på personlig fremmøte som avgjørende for nemndas legitimitet som et domstolslignende organ.
UNE har demonstrert handlekraft i andre saker, som stiller Sjeggestads argumentasjon i forhold til afghanerne i et merkelig lys. Den 2. november bestemte UNE seg for å stoppe tvangsreturneringa av somaliske flyktninger. Sjeggestad mente den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet gjorde det uforsvarlig å fortsette deportasjonene av de somaliske flyktningene. Denne avgjørelsen viste at UNE har anledning til å fatte beslutninger som omfatter hele folkegrupper, ikke bare individuelle søkere. En liknende avgjørelse kunne vært truffet i afghanernes sak. Dette gir grunn til å spørre om afghanerne har blitt en politisk presitisjesak. Er det Norges krigføring i Afghanistan som gjorde det umulig for UNE å la de afghanske flyktningene bli? At korreksen av UNE uteblir er et tegn på at nemndas praksis, har regjeringas velsignelse. Ingen av regjeringspartiene har vist noen vilje til å endre på dagens praksis, men det er hos regjeringa det politiske ansvaret ligger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har løst floken ved å skyve byråkraten Sjeggestad foran seg. På denne måten kan han framstå som om han vil at Norge skal følge FNs anbefalinger i asylpolitikken og la byråkratiet ta støyten når praksisen blir en annen.
Norsk asylpolitikk har aldri vært mer restriktiv enn dagens regime. På kort sikt synes kravet om nye midlertidige forskrifter til UNE å være den eneste åpninga for ei kollektiv løsning for afghanerne. Å slåss for den enkeltes skjebne er både vanskelig og en fåfengt strategi. På lang sikt må vi slåss for et helt nytt opplegg for behandling av asylsaker i Norge. Den nye utlendingslova som ventes vedtatt i 2008 blir viktig for retninga på norsk asyl- og flyktningpolitikk de kommende åra. Dersom lovnadene i Soria Moria-erklæringa om en mindre restriktiv asyl- og flyktningpolitikk skal innfris, må UNE gjennomgå omfattende reformer. Det er nødvendig med en ny, uavhengig evaluering av nemnda og hvorvidt nemnda i virkeligheten har oppfylt intensjonene bak opprettelsen. Regjeringa må avklare Norges forpliktelser overfor UNHCR. Slike endringer har imidlertid ikke de afghanske flyktningene tid til å vente på.