Med makt i bagasjen

Av Bjørnar Moxnes

Nr 2 2011

 
Bjørnar Moxnes er bystyremedlem i Oslo og nestleder i Rødt.

Før gikk politikere flest tilbake til sin gamle jobb. Nå blir politisk makt solgt til høystbydende.

NRK var først ute med nyheten som definitivt spolerte sommerfreden for landets rødgrønne politikere i fjor: «PR-rådgiver Bjarne Håkon Hanssen jobber mot regjeringa han selv var en del av,» meldte Dagsrevyen 29. juli. Avsløringen av at Hanssen lobbet på vegne av barnehagefirmaet Espira mot regjeringas forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte, vakte sterke reaksjoner.

Politikerlauget har tildelt Bjarne Håkon Hanssen rollen som det ene sorte får. Spørsmålet er imidlertid om politikerne møter seg selv i døra den dagen politikerkarrieren tar slutt. Hanssen representerer i realiteten en ny trend blant norske topppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktens tjenere.

The 5 Percent Community

Et mindretall av etterkrigstidens politikere fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, da de forlot politikken. For dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige, noe som særlig gjaldt for tidligere statsråder. Datidens politikerelite vekslet med andre ord i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra de øvre posisjonene i statsforvaltningen.

Dagens politikere er av et annet kaliber. I en analyse jeg har gjort av politikereliten på 2000-tallet,1 framgår det at det store flertallet av dem som forlater politikken, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet.

De øverste fem prosentene av befolkningen, de med mest økonomisk og kulturell kapital, utgjør den norske eliten.2 En av fire politikere går til denne eksklusive 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater, direktører og administrerende direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet lønns-, nærings-, og kapitalinntekt på over en million kroner.

På nivået under eliten finner vi yrkesposisjonene i den øvre middelklassen, der 20 % av befolkningen befinner seg. Over 40 % av politikerne går hit, til yrker innen statsforvaltningen som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som assisterende og viseadministrerende direktører. Ikke minst er det mange som får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen, som spesialrådgivere, seniorrådgivere, PR-sjefer, informasjonssjefer, kommunikasjonsrådgivere og lignende.

Med andre ord går to av tre til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkningen innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp i slike posisjoner.

Politikkens retrett

Selv om personer med høyere utdanning og forholdsvis eksklusiv klassebakgrunn er overrepresentert i politikken,3 er det ikke disse egenskapene ved politikerne som statistisk sett avgjør om de havner i eliten og den øvre middelklassen. Verken høy klassebakgrunn eller utdanning påvirker i særlig grad om politikerne går til de øvre posisjonene i yrkeshierarkiet. Det som i større grad påvirker denne yrkesmobiliteten, er hvor mye politisk kapital de har.

I sosialdemokratier som Norge og Sverige har det politiske feltet stått i en relativt sterk og selvstendig stilling vis-à-vis øvrige samfunnsfelt, sammenliknet med andre land. De folkevalgte organene har hatt stor makt over samfunnet, derfor har verdien av sosial kapital akkumulert i politikken – politisk kapital4 – vært høy. Rekrutteringen til politiske eliteposisjoner har også vært relativt egalitær. Veien til topps har ikke gått gjennom høy utdanning eller store formuer, men snarere via organisasjonslivet og «partistigen», og i dette feltet akkumuleres den politiske kapitalen som har vært viktig i kampen om statsmakten.

Imidlertid akkumulerte ikke topppolitikerne noe mindre politisk kapital på 1960- og 70-tallet. Likevel gikk de stort sett tilbake til jobben de opprinnelig kom fra, da politikerkarrieren tok slutt. Politisk kapital alene forklarer derfor ikke utviklingen. Spørsmålet er hvorfor flere velger å – eller kan – veksle inn kapitalen i godt betalte stillinger i næringsliv, kommunikasjonsbransje og statsforvaltning. Makt- og demokratiutredningen gir oss en pekepinn:

Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.5

De siste tiårene har privatiseringen av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyringen er innført i offentlig sektor etter mønster av private bedrifter. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringen av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business, slik maktutrederne ser det.

I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makten er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Derfor framstår overgang til næringsliv eller kommunikasjons- og rådgivningsbransje som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød,6 er det et stykke opp til lederlønningene i næringslivet, noe som kan motivere mange til å forlate politikken.

I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene, må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet. I lederskapsundersøkelsen fant man at nærmere 70 % av personene i næringslivseliten hadde forsøkt å påvirke en politisk beslutning som var viktig for virksomheten deres året i forveien, og at kontakten mellom topplederne og Stortinget og partiene blir tettere.7

Det er også grunn til å tro at normene blant politikerne har endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til «den andre siden». Hadde Haakon Lie blitt konsernsjef eller Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. I Bjarne Håkon Hanssens tilfelle vakte for så vidt overgangen oppstyr, men vi så ikke noe liknende da Grete Faremo, Otto Gregussen, Hanne Harlem og Anne Kristin Sydnes gikk over til arbeidsgiversiden, eller da Tore Tønne og Grete Knudsen begynte i lobbybransjen.

En trussel mot demokratiet

Et viktig kjennetegn ved det politiske feltet er at ledernes makt hviler på en særegen form for symbolsk makt. Politikere får symbolsk makt i den grad de representerer noen. De er tillitsvalgte. De er individer, men skal representere og stå ansvarlig overfor et kollektiv, enten dette er kollektivet av partimedlemmer, LO-medlemmer eller velgere. Det er dette – den tillitsbaserte delegeringen av makt fra kollektivet – som særpreger det politiske feltet, og som gjør politikerne så sårbare for mistanker om å mele sin egen kake.

Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. Karrierepolitikere er ikke noe nytt fenomen i norsk politikk. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren, slik Bjarne Håkon Hanssen har gjort. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt. Like fullt styrker slike overganger mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker?

Jens Arup Seip polemiserte mot samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger:

Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen.

Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter, slik Ingjald Ørbeck Sørheim8 har påpekt. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.

Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktens innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt. Men hva skjer når forretningsverdenen rekrutterer stadig flere toppolitikere over på sitt lag? Hva skjer med innflytelsen til demokratiet, til folk flest, når deres toppfolk den ene dagen er folkemaktens ledere, for den neste dagen å dukke opp som pengemaktens tjenere?

Utviklingen reiser spørsmålet om hva som skal være demokratiets mottrekk. Ett mulig svar er lobbyregister og karantenebestemmelser, som kan regulere overgangene fra politikk til kommunikasjons- og rådgivningsbransje. Slike tiltak kan iverksettes straks. De vil skape et ryddigere forhold mellom politikk og lobbyisme. Imidlertid vil ikke dette forandre det grunnleggende problemet: Folkets makt svekkes når folkestyrets ledere er til salgs. Når den folkevalgte makten presses på defensiven, trengs det politiske reformer som endrer maktforholdet i folkestyrets favør.

Hvis partiene lar utviklingen fortsette, risikerer de å bli – og oppfattes av velgerne som – karrierestiger knyttet til maktfeltet og forretningslivet. Det kan svekke partienes legitimitet, og på sikt føre til synkende valgdeltakelse. Det politiske feltets, og dermed partienes, innflytelse i samfunnskampen vil i så fall bli ytterligere svekket, mens pengemakten styrker sine posisjoner.

Partiene burde derfor ha all interesse av å finne tydelige tiltak som setter grenser mot forretningsinteressenes invasjon av politikken og oppkjøp av politikere. Spørsmålet er om innsikten i denne langsiktige interessen er så tydelig i partiene at de våger å utfordre den enkelte karrieremakerens kortsiktige gevinst. Så langt tyder lite på at det politiske feltet vil utvikle noe effektivt selvforsvar – og kanskje skyldes sendrektigheten at ikke bare kapitaleiere, men også mange toppolitikere, kan bli vinnere i et maktfelt der aktører som First House marsjerer fram.

(Dennne artikkelen er en forkortet utgave av den som står på trykk i Samtiden nr. 1/2011.)

Litteratur:

  • Bourdieu, Pierre (1986): The Forms of Capital. I Richardson, J., Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. (1998): Practical Reason: On the Theory of Action. Stanford: Stanford University Press
  •  Engelstad, Fredrik m. fl. (2003): Næringslivet mellom marked og politikk. Oslo; Gyldendal Akademisk
  •  Gulbrandsen, Trygve m. fl. (2002): Norske Makteliter. Oslo: Gyldendal
  •  Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009): Oslo Register Data Class Scheme. Universitetet i Oslo
  •  Moxnes, Bjørnar (2010): Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.
  • Sørheim, Ingjald Ørbeck (2002): Makt til salgs. I Festskrift til Tor Erling Staff. Oslo: Kagge Forlag
  •  Østerud, Øyvind m. fl. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal

Noter:

  1.  Moxnes 2010
  2.  Inndelingen er basert på Oslo Register Data Class Scheme (Hansen m.fl. 2009), som er en klassemodell over norsk arbeidsliv, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om det sosiale rom. Modellen har en vertikal akse, som angir det totale volumet av økonomisk og kulturell kapital, og en horisontal akse som angir sammensetningen av kapitalen.
  3.  I Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse framgår det at utdanningsnivået i politikereliten er langt høyere enn i befolkningen på tilsvarende alder; 21 % har høyeste universitetsutdanning, mot 5 % i befolkningen. 33 % av toppolitikerne har utdanning fra ungdomsskole eller videregående, mot 77 % i befolkningen. I politikereliten kommer 35 % fra arbeiderklassen, 41 % fra middelklassen og 24 % fra overklassen, mens tilsvarende tall for befolkningen er 58 %, 32 % og 10 % (Gulbrandsen m.fl. 2002).
  4.  Sosiologen Pierre Bourdieu (1986; 1998) forsto politisk kapital som en form for sosial kapital, som er «det samlede settet av aktiverte eller potensielle ressurser som er knyttet til å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte forbindelser preget av gjensidig bekjentskap og anerkjennelse». I kampen om lederjobber i næringslivet åpner dørene seg hvis du tilhører «Gutteklubben Grei». I maktkampene innad i Arbeiderpartiet er det gjerne en fordel å hete «Stoltenberg» eller «Harlem». Sosial kapital er med andre ord medlemskap i grupper eller nettverk som gir eksklusiv tilgang til virksomme ressurser (andre «kapitalformer») som kan mobiliseres i maktkamper.
  5.  Aftenposten 7. mars 2002: Maktutredningen og det intellektuelle hegemoniet, av Øyvind Østerud
  6.  Årlig fast godtgjørelse for regjeringsmedlemmer er pr. 1.5.2010 kr. 1 071 600, og for stortingsrepresentanter kr 724 100. Statssekretærene ligger på nivå med stortingsrepresentantene. Full alderspensjon oppnås etter 12 års funksjonstid på Stortinget og utgjør 66 % av den gjeldende faste godtgjørelse, pr. 1.05.2009 kr 459 954. I tillegg kommer stortingsleiligheter, diettpenger, etterlønn etc.
  7.  Engelstad m.fl. 2003
  8.  2002