Klasser i Norge 2008
Av Bjørn Tore Egeberg
Er alle i ferd med å bli middelklasse, slik at arbeiderklassens frigjøring bare angår et lite mindretall?
Eller er det sånn at det store flertallet i Norge fortsatt hører hjemme i arbeiderklassen, selv om klassebevisstheten er på vikende front?
Bjørn Tore Egeberg er faglig leder i Rødt
Jeg synes det er vanskelig å drøfte klasseanalyse uten sentrale begreper fra Marx. (Se boks)
|
Marx var ikke den første som oppdaget klassesamfunnet, men det er likevel naturlig å begynne med Marx når jeg skal finne et verktøy for å analysere klassene i vår tid. I sitt hovedverk Kapitalen avdekker han kapitalismens kjennetegn. Dag Østerberg presenterte Kapitalen i 1972. Han skriver at kapitalismen forutsetter på den ene side mennesker som ikke eier produksjonsmidler og heller ikke noe annet å livberge seg med, og som derfor prøver å selge sin eneste økonomiske verdi – arbeidskraften sin. På den annen side forutsettes mennesker som eier produksjonsmidler i et omfang, som gjør dem i stand til å kjøpe andre menneskers arbeidskraft, og bruke denne arbeidskraften til å anvende produksjonsmidlene til produksjon. Arbeiderklassen utfører lønnsarbeid for kapitalistklassen. |
|
Å beskrive kapitalismens utvikling fra Marx til i dag vil sprenge rammene for denne artikkelen. Jeg vil derimot si noe om utviklingen de siste 20–30 årene. Skarstein (2008) analyserer globaliseringens politiske økonomi. Ett av kjennetegnene er at finanskapitalen har økt sin makt på bekostning av industrikapitalen og handelskapitalen. Denne utviklingen skjøt fart etter at statlig valuta- og kapitalkontroll ble avskaffet. Industriselskapene har tilpasset seg den nye virkeligheten. Tidligere var deres fremste mål å øke merverdiproduksjonen, slik at de fikk store overskudd som kunne investeres i ny produksjon. Slik er det ikke lenger. Nå har selskapets børsnoterte verdi blitt det viktigste målet for framgang og suksess. Og paradoksalt nok må bedriftene ofte redusere merverdiproduksjonen for å oppnå at aksjekursene stiger. Veien til høyere børskurser går ofte gjennom slanking, lønnsnedslag, utskilling og sosial dumping.
En annen strategi for å lykkes på børsen, er internasjonalisering. Lysestøl og Eilertsen (2001) skriver om internasjonaliseringen av de norske industrikonsernene. De store norske industrikonsernene deltar i kampen om de store pengene på verdensmarkedet. Oljeproduksjonen har skapt en høy ekstraprofitt, som oljekapitalen med hell investerer i utlandet. I den internasjonale økonomien kan fortjenestekravet ligge mellom 15 og 20 %. Dette er forklaringen på de uforklarlige nedleggelsene av norske bedrifter som går med overskudd. Overskuddet er ikke stort nok.
Staten har tradisjonelt smurt maskineriet gjennom å legge forholdene til rette for kapitalistisk produksjon. Veier, sykehus og skoler er eksempler på dette. Men den moderne staten begrenser seg ikke til dette. Staten har blitt en av de største aksjeeierne i Norge. Det er mye debatt om hvordan staten bør opptre som aksjeeier. Lederne i de fleste statseide bedriftene handler som direktører i private bedrifter. De driver rett som det er både aggressiv konkurranse og aggressiv klassekamp. Til markedsliberalistenes store irritasjon. «Staten skal ikke være en aktiv eier», er et av deres slagord. De vil privatisere all statlig forretningsdrift så fort som mulig.
Dette er bakteppet når jeg beveger meg inn i en gjennomgang av klassene i Norge 2008. Her konsentrerer jeg meg om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Først mot slutten vil jeg si noe om andre klasser enn de to hovedklassene.
Jeg velger å dele opp temaet i tre områder:
- Produksjon av varer og tjenester
- Varehandelen
- Offentlig forvaltning
Klasser innen produksjon av varer og tjenester
I tjenesteproduksjon er det mange som selger arbeidskraft til kapitalen. Stuepikene selger sin arbeidskraft til hotelleierne. Butikkselgerne selger sin arbeidskraft til butikkeieren. Postbudene selger sin arbeidskraft til eierne av Posten. Det er innen tjenesteyting at de store gruppene med lavtlønna arbeidere jobber. Jeg har tidligere skrevet at et av midlene for å få opp børskursen er utskilling. Industriselskapene har skilt ut reinhold og kantine i stor skala. Det som tidligere var kvinnearbeidsplasser med tariffavtaler og antydninger til en anstendig lønn, har nå falt ytterligere i status og inntekt. Hvis det er fare for at vi får store grupper arbeidere i Norge som ikke kan leve av lønna si (jfr. working poor i USA), vil denne utviklinga først vise seg i kvinneyrkene innenfor privat tjenesteproduksjon.
Arbeidere i moderne vareproduksjon
Bryggeriarbeiderne selger sin arbeidskraft til bryggeriets eiere. Arbeiderne på møbelfabrikken selger sin arbeidskraft til fabrikkeierne. Bygningsarbeiderne selger sin arbeidskraft til entreprenørene. Selv om lønna er høyere og arbeidstida kortere, skjer utbyttinga på samme måte som før.
Den moderne kapitalisten eier ikke en bedrift, men eier aksjer i mange aksjeselskap. Et eksempel er Periscopus, som er et investeringsselskap eid av Trygve Hegnar, som igjen står som eier av blant annet Hegnar Media, som igjen eier tidsskriftet Kapital og avisen Finansavisen. Periscopus eier også 29 prosent av aksjene i Gyldendalforlagets eiendommer (Kilde: Wikipedia). Samtidig har vi fått et direktørsjikt, som sammen med aksjeeierne utgjør en «totalkapitalist », med en arbeidsdeling der direktørene står for den daglige driften av bedriften, mens de egentlige eierne tar mer langsiktige avgjørelser.
Klasser i varehandelen
Kjøpesentrene spretter opp overalt, og det er mange som jobber i butikkene. Hva med dem?
Marx (1894) drøfter arbeiderne i varehandelen: «Arbeideren innen handel produserer ingen direkte merverdi. Men prisen på arbeidet han utfører avhenger av verdien av arbeidskraften, altså hvor mye det koster å reprodusere den, mens bruken av denne arbeidskraften, dens utøvelse, forbruk av krefter, og slitasje, er som hos alle andre lønnsarbeidere, uten begrensninger av arbeidskraftens verdi. Lønna er derfor ikke nødvendigvis proporsjonal med den profittmengden han hjelper kapitalisten å realisere. Hva han koster kapitalisten og hva han soper inn for han er to forskjellige ting. Han skaper ingen direkte merverdi, men øker kapitalistens inntekt gjennom å hjelpe han å redusere kostnadene med å realisere merverdi, siden deler av arbeidet han gjør er ulønnet.» (Kapitalen bind 3, kap. 17, oversatt av Bjørn Tore Egeberg).
Marx mente altså:
- Arbeidere i varehandelen blir utbyttet.
- Arbeidere i varehandelen skaper ikke merverdi.
I 2008 bør det ikke være rom for tvil. De fleste ansatte i varehandelen tilhører arbeiderklassen, med forbehold om elever og studenter i deltidsjobb. (Se kapitlet «Andre klasser»)
Det er litt mer rom for diskusjon om hvor grensa for kapitalistklassen går. Tidligere var det et stort antall små kjøpmenn som jobba lange dager for å klare en lav årslønn, og som ofte kunne ha en eller to ansatte som tjente uhyggelig dårlig. De store kjedene har utkonkurrert disse kjøpmennene. I stedet har vi fått et nytt fenomen, franchise. Franchise er svært vanlig i varehandelen. Stugu og Eilertsen (2007) skriver at det er minst 70 000 sysselsatte i franchisebedrifter, de fleste i varehandelen.
Franchise betyr at en enkelperson (franchisetaker) står som formell butikkeier og arbeidsgiver, mens det er butikkjeden (franchisegiver) som tar alle de viktige avgjørelsene. Blant annet bestemmer den kjedene innkjøpspris og utsalgspris. Kjeden setter rammer som gjør at franchisetaker tjener langt mindre enn den profittmengden han hjelper kjeden å realisere. Kjeden har enerett på å levere varer, og soper inn.
Størrelsen på franchisetakerens andel av profitten avhenger av omsetningen i butikken/ kiosken. Franchisetakere i butikker med høy omsetning er kapitalister. I følge Stugu og Eilertsen (ibid) må en franchisetaker som bare har én kiosk, ofte jobbe lange dager for å komme opp i en årslønn på 350 000. Jeg vil hevde at disse ikke er kapitalister. Det er derimot ingen tvil om at mange av dem er en arbeidsgiver fra Helvete, og det er selve franchisesystemet som oppmuntrer til det.
Klasser i offentlig forvaltning
Innen offentlig forvaltning er det også klasseskiller, selv om det ikke foregår verdiproduksjon. (Om verdi, se boksen i begynnelsen av artikkelen.) Det finnes en stor arbeiderklasse av underordnede funksjonærer og et lite sjefsskikt. I offentlig forvaltning er det samsvar mellom lønn og makt, så ofte kan man ut fra lønna alene slå fast hvilken klasse man tilhører. Det er diskutabelt å plassere sjefene i offentlig forvaltning i kapitalistklassen, men jeg velger å gjøre det.
Oppsummering
Kapitalistklassen
Sosiologen Magne Flemmen (2008) har gjort en undersøkelse av «den økonomiske overklassen». Han skriver at den økonomiske overklassen består av de som har en privilegert posisjon i eiendomsrelasjonen, og toppskiktet av lønnede ledere og ulike ansatte på høyere nivå. Gjennom å koble statistiske opplysninger om arbeidsforhold med likningsdata har han utviklet en operasjonalisering av de teoretiske prinsippene sine, og beregnet den økonomiske overklassen til å utgjøre om 1,4 % av befolkningen. Ved utprøving med deskriptiv statistikk viser det seg at disse 1,4 % er i besittelse av inntekt og formue som er høyt hevet over alle andre klasser.
Jeg synes kapitalistklassen er et bedre begrep enn «den økonomiske overklassen». Det er ikke først og fremst rikdommen som er interessant med denne klassen, men at de får sin makt og sin rikdom gjennom kapitalistisk utbytting. Flemmens masteroppgave (ibid) gir likevel et verdifullt materiale for å kunne si noe om størrelsen på kapitalistklassen. Med utgangspunkt i Flemmen er det dekning for å si at kapitalistklassen utgjør maksimum 3 % av befolkningen.
Foruten de klassiske kapitalistene (for eksempel skipsredere og eiere av store aksjeposter i industriselskapene) består denne klassen av ansatte ledere i industri, bygg- og anlegg, offentlig og privat tjenesteproduksjon (disse fanges opp av Flemmens undersøkelse). I tillegg kommer sykehusdirektører, ledere i de andre statseide selskap og toppledere i offentlig forvaltning.
Arbeiderklassen
For uten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.
Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2 500 000 sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.
Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt topplansdominert. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.
Andre klasser
Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.
Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.
Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen.
Konklusjon
Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser. Jeg vil vise påstandene og anslagene mine i Figur 1.
Det er forstemmende at kapitalistklassen, som utgjør et lite mindretall, utøver så sterk politisk og økonomisk makt som de gjør. Arbeiderklassen har tallmessig styrke til å gjøre noe med det. Men mangler dessverre organisering og styrke til å gjennomføre grunnleggende endringer.
Referanser:
Flemmen, Magne (2008). Den økonomiske overklassen – fra teoretiske til praktiske perspektiv. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Tilgjengelig: http://www. duo.uio.no/sok/work.html?WOR KID =70412&fid=360 87 [06.09.08]
Lysestøl, Peder Martin og Eilertsen, Roar (2001). Den nyliberale revolusjonen. De Facto.
Marx, Karl (1867 –1894 ). Kapitalen. Tilgjengelig: http://www.marxists.org/archive/marx/works/date/ index.htm [28.09.08]
Skarstein, Rune (2008). Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag. Statistisk sentralbyrå (2008). Diverse statistikk. Tilgjengelig: www.ssb.no [06.09.08]
Stugu, Stein og Eilertsen, Roar (2007). Franchise i varehandelen. De Facto.
Wikipedia. Tilgjengelig: http://no.wikipedia.org [31.10.08]
Østerberg, Dag (1972). Et forord til Kapitalen. Pax forlag.