Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?

Av Bjørgulf Claussen

2010-04

M-l-politikken på 1970-tallet inneholdt et stort paradoks. På den ene siden fremmet vi m-l-ere en form for marxistisk analyse av verdenshistorien som sa at arbeiderklassen uungåelig måtte seire.På den andre siden ble denne politikken drevet av en mengde unge mennesker som frivillig gikk inn for å virkeliggjøre marxismen.

Bjørgulf Claussen er professor i sosialmedisin.

Analysen tilsa en forutbestemt utvikling, «historien gikk på skinner», nesten uansett hva vi enkeltpersoner gjorde. Samtidig drev vi en kjempeinnsats for å påvirke denne historien, og det uten særlig egennytte i en rolig tid i et velordnet Norge.

 

Jeg tror at dette paradokset var en av mange faktorer som fikk m-l-politikken til å blekne utover på 1980-tallet. Blant de mer groteske utslagene av paradokset var den u-marxistiske troen på en snarlig kommende verdenskrig. Slik skulle verdenshistorien knyttes til egeninteressen vår. Et annet utslag var AKP-ledelsens tendens til å se på medlemmer og sympatisører som brikker i deres spill.

 

I det siste har jeg lurt på om den dialektiske materialismen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre kunne ha gjort partilinja mer virkelighetsnær. Forsømte vi som kjente Sartres filosofi oss, når vi ikke lanserte ham i partidiskusjonene i AKPs aller tidligste år? Har Sartre noen betydning for marxismen i dag? Disse to spørsmålene skal diskuteres i denne artikkelen.

 

Eksistensialismen

 

Sartres filosofi ble godt kjent på Universitetet i Oslo på 1960-tallet gjennom innsatsen til sosiologen Dag Østerberg (som har skrevet en fremragende biografi om ham1) og psykologen Carl-Erik Grenness. De sto i spissen for kritikken av den positivistiske vitenskapsfilosofien som hersket den gang, og de vant. I dag er et «reduksjonistisk syn på menneske og samfunn» skjellsord i vitenskapskretser.

 

På 1950-tallet sto Sartre i spissen for den retningen som ble kalt eksistensialisme2. Datidens kommunister mente foraktelig at dette var småborgerlig idealisme.

 

Eksistensialismen ville gi en konkret analyse av verden slik den fremstår for hver enkelt av oss. Utgangspunktet var den tyske filosofen Husserls fenomenologi3. Begynner jeg å reflektere over meg selv, oppdager jeg min egen bevissthet. Da merker jeg at jeg alltid retter bevisstheten mot noe. Jeg kan rette den mot min egen bevissthet, men vanligvis er bevisstheten ute i verden, bevissthet om det som faktisk er i verden. Videre oppdager jeg at oppmerksomheten min alltid har en hensikt. Når jeg gjør noe, velger jeg alltid mellom flere muligheter. Det vil si at bevisstheten min alltid er fri. Å si at jeg gjorde sånn og sånn fordi jeg var sulten eller fordi jeg var fattig, er unnskyldinger. Det er å gjøre meg til en fastlåst ting, ikke å innse at jeg er et fritt menneske som må velge, hvert øyeblikk. Å se bort fra den tvingende nødvendigheten av valg er det som Sartre kaller å være i «ond tro». Det er å tro at jeg har et «vesen», en natur som bestemmer over meg. Til nød kan jeg si at mitt vesen, min «essens», er det jeg allerede har gjort. Sagt med den tyske filosofen Hegels ord: «Wesen ist was gewesen war». I øyeblikket og når jeg velger for framtida, er jeg «eksistens». En kjent sentens fra eksistensialismen er at «eksistens alltid går foran essens».

 

Sartres dialektiske materialisme

 

Denne eksistensialismen virker ikke særlig marxistisk. Men Sartre utviklet filosofien sin, og kalte den andre store filosofiboka si for Kritikk av den dialektiske fornuften4. Her slutter han seg til Marx sin dialektiske materialisme, og kritiserer kommunistpartiene for et tilstivnet menneskesyn og en diktatorisk politikk, ikke ulikt den store polemikken til Mao.

 

Sartre tok nå utgangspunkt i uenigheten mellom de to store filosofene på tidlig 1800- tall, Hegel og Kierkegaard4. Hegel beskrev de menneskelige livsforholdene i et storslått system av motsetninger og sprangvise forandringer. Mest opptatt var han av menneskehetens utvikling i fortid og framtid, «verdenshistorien til hest», som en kritiker ironisk kalte filosofien hans.

 

Kierkegaard kritiserte Hegel for å glemme det enkelte mennesket. Den danske filosofen beskrev den individuelle siden ved Hegels dialektikk, opplevelsen av mitt eget liv, mine valgmuligheter og min angst når jeg innser ansvaret for livet mitt. Han interesserte seg ikke for verdenshistorien, heller ikke mye for den sosiale konteksten vi lever i. Men han skrev mye om den subjektivistiske eksistensialismen sin, og var en fantastisk polemiker, så han ville nok gjerne ha innflytelse på samfunnet.

 

Den andre kjente Hegel-eleven, Marx, sin kritikk av læremesteren er sikkert vel kjent for leserne av Rødt!. Sartre mente at Marx støttet både Hegels og Kierkegaards syn. Kierkegaard hadde rett i at det er noe spesifikt ved den menneskelige eksistens, mens Hegel hadde rett i at det konkrete mennesket måtte forstås i den objektive realiteten5.

 

Selv beskrev Marx både utviklingen i de ytre forholdene til livene våre, de samfunnsmessige betingelsene vi lever under, og våre individuelle livsbetingelser. Men Marx omtalte bare løselig det individuelle perspektivet i ungdomnsskriftene sine. Senere fulgte han i hovedsak læremester Hegel i å analysere den verdenshistoriske utviklingen. Den individuelle siden ved den dialektiske materialismen til Marx ville Sartre utvikle videre med sin eksistensialisme, uten å bli subjektivist som Kierkegaard.

 

Den Andres blikk

 

Sartre ble også kjent for noe vi kan kalle en småskala-sosiologi, betydningen av «den Andre» for meg. Når jeg reflekterer over mitt eget liv, ser jeg for det første at jeg eksisterer her og nå, som allerede nevnt. Jeg ser også at jeg kan velge mellom flere muligheter i framtida. Samtidig ser jeg trekk av hvem jeg er i det jeg allerede har gjort. Denne min essens, mitt vesen, utdypes av hvordan jeg erfarer at andre har reagert på meg.

 

Forhåpentligvis har de andre reagert på mine handlinger ut fra at jeg, liksom de selv, er et individ som handler fritt. Men her er Sartre pessimist. Han beskriver mest levende konkurransen mellom menneskene, gjerne ved «den Andres blikk». Jeg erfarer ofte at den Andre ser på meg som om jeg er en gjenstand, jeg reduseres til en ting med bestemte egenskaper. Dette er den stadige kampen mellom mennesker. Den Andre vil plassere seg over meg, selv kunne velge og samtidig få makt over mine valg. Da gjelder det for meg å stå imot, å beholde min frihet, men samtidig ikke gjøre meg ensom i det sosiale livet. Sartre skildrer seg selv som en ensom type i selvbiografien Ordene. Han var heller ikke bare noen god kjæreste for Simone de Beauvoir.

 

Respekt for likeverdighet og andres frihet er idealet som Sartre diskuterte i en rekke skuespill og romaner. De organiserte franske kommunistene opptrådte langt fra dette idealet.

 

AKPs dialektiske materialisme

 

I starten var vi m-l-ere sterkt opptatt av Maos skrifter, for eksempel Om liberalismen, Om praksis, Om den rette behandlingen av motsigelser i folket. Her tar Mao opp enkeltpersonenes valg. Samtidig handlet kulturrevolusjonen i Kina mye om de enkeltes valg, om å ta parti, om klassestandpunkt.

 

Likevel ble vårt verdenssyn først og fremst preget av de gamle Komintern-tekstene fra 1930-årene. Her gikk verdenshistorien på skinner. Den proletariske revolusjonen måtte komme på grunn av lovmessighetene i historien. Marxismen-leninismen kjente sannheten, og med denne kunnskapen skulle vi sette historiens lover ut i livet. En slik mekanisk materialisme var likevel ikke hele teorien vår, for da hadde ikke m-lprosjektet gått. Maos individuelle valg var med, likeledes diskusjoner av motsetninger i livene til hver enkelt av oss. Vi hadde også den fine parolen om å gjøre konkrete analyser av konkrete prosesser. Men de tilstivnete doktrinene tiltok i betydning utover på 1970-tallet, for å bruke Sartres ord om de gamle kommunistpartiene. Ideene om at Marx og Lenin og partiledelsen kjente sannheten tiltok i betydning for partiets praksis. Maos polemikk mot de russiske kommunistene var ikke klar nok til å unngå dogmatikk. Den kinesiske kommunismen døde da også snart bort og synes ikke i dag. Her ville Sartres analyse av sovjet-kommunismen kunne ha bidratt til større klarhet om vi hadde satt oss inn i den.

 

AKPs praksis

 

Jeg mener at det fortsatt er svært mye å lære av praksisen til m-l-erne. De konkrete analysene var ofte langt forut for sin tid, for eksempel av Israel, og ofte politisk riktige, for eksempel av streikebevegelsene. Frontpolitikken til AKP bør Rødt følge mye mer intenst enn partiet gjør i dag, for her oppnådde AKP og de folkelige kampene mye, for eksempel i abortkampen og i mange anti-imperialistiske aksjoner. Motsatsen til AKP er SV, som ikke støtter folkelige fronter. Alle de SVerne jeg kjenner, er snille og gode mennesker, men noen som helst innflytelse på praktisk politikk har de aldri hatt.

 

Kanskje gjorde alle seirene AKP-ledelsen hysterisk. Alt ble så enormt viktig, alt skulle være så effektivt. Ledelsen grep til «blikket» overfor medlemmer og symp’er. Med blikket skulle ledelsen styre alt, folk og fronter, som ble redusert til brikker i verdenshistoriens fremmarsj.

 

Kunne det blitt anderledes?

 

Hadde vi aktivt brukt Sartres dialektiske materialisme, kunne antakelig m-l-ernes politikk på 1970- og 80-tallet gått bedre, i hvertfall hyggeligere og mer sympatisk. Hvis ledelsen hadde hatt klart for seg at alle medlemmer og sympatisører er frie individer som tar selvstendige valg, kunne vi kanskje ha bevart partidemokratiet fra starten? Hadde diskusjonene vært reelle hele tiden, kunne den demokratiske sentralismen fungert mye bedre enn den etter hvert gjorde. Som sagt mener jeg at det skjedde mye bra i sentralismens navn. AKP var slagkraftig, gjorde mye bra og oppnådde mye. Men når altfor mange av direktivene kom før diskusjonene, ble stemningen i partilagene ofte dyster. Hadde blikkene til ledelsen vært mindre skarpe, kunne den politiske effektiviteten forblitt bedre enn den var på slutten av 1970-tallet.

 

Samtidig virket det ikke den gang realistisk å bringe Sartre inn i partidiskusjonene. Jeg tenkte aldri på det, og det gjorde kanskje heller ikke andre som kjente ham fra Blindern på 1960-tallet. Selv ble jeg grepet av det handlekraftige i maoismen, og tenkte at maoistene rundt meg var i stand til å oppnå politiske resultater, noe intellektuelle pratmakere som meg ikke var.

 

Sartres nitidige gransking av individets selvbevissthet og valg virket tutlete i forhold. Men det var nok feil. Alle maoister framsto jo som ekstreme individualister i det sosiale bildet. Vi var langt fra de samlede kolonnene av arbeidere på mars mot en bedre framtid som Komintern avbildet i mellomkrigstida. Tvert i mot valgte vi en politisk aktivitet som virket uforståelig på de fleste rundt oss, fordi politikken ikke hang sammen med leveforholdene våre der og da. Vi burde vært mer opptatt av våre egne valg, og stimulert hverandre til å forklare de politiske valgene våre mye bedre overfor venner og kjente. Og fremfor alt, vi burde tatt bedre vare på hverandre.

 

Litteratur

  1. Østerberg D. Jean-Paul Sartre. Oslo: Gyldendal, 1993. Anbefales.
  2. Sartre JP. Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen, 1948. Anbefales, kort og klar.
  3. Sartre JP. Being and nothingness. Oxon: Routledge, 2003, side 6–12.
  4. Sartre JP. Critique de la raison dialectique. Paris: Gallimard, 1960, side 17–18.
  5. Ibid. side 19–21