Tause skrik (bokomtale)

Av Birger Thurn-Paulsen

Nr 4 2008

Farida Ahmadi: Tause skrik – minoritetskvinners behov for anerkjennelse, Pax Forlag, 2008

«Farida Ahmadi hevder at norsk innvandringspolitikk er kommet inn i et feilspor. Ved å knytte både våre forestillinger og de økonomiske midlene til faktorene etnisitet, religion og kultur, forsterkes problematiske maktrelasjoner. Bare ved å kombinere sosioøkonomiske tiltak med en universell rett til anerkjennelse, kan norsk innvandringspolitikk få en riktig retning. Først når de får oppleve likeverd, kan minoritetskvinner bli en del av fellesskapet.» Dette står å lese på omslaget, og gir en ganske god beskrivelseav innholdet.

Forfatterens utgangspunkt var hennes hovedoppgave i sosialantropologi fra 2006. Hun opplevde det som en gåte at så mange innvandrerkvinner i det sosialdemokratiske Norge kunne ha så store lidelser som statistikken faktisk viste. Statistikken fra en større helseundersøkelse for Oslo fra 2002 ga noen ledetråder, en undersøkelse publisert av Nasjonalt folkehelseinstitutt under navnet Helseprofil for Oslo, eller Hubroundersøkelsen. Den avslørte en hel del om forholdet mellom helse og de sosiale og økonomiske livsbetingelsene. Og, den opererte med begrepet «ikke-vestlige innvandrere ». Ahmadi kommenterer at en slik kategori vektlegger etnisk tilhørighet på en slik måte at det skjuler sosioøkonomiske forhold, blant annet klasseforskjeller blant innvandrere. Smerte var en kategori spørsmål som undersøkelsen søkte svar på. Boka forfølger dette grundig, konsentrert om minoritetskvinners opplevelser og situasjon. Ahmadi foretok omfattende intervjuer med kvinner fra Chile, Afghanistan, Somalia,Pakistan, Iran, Marokko og Sudan.

Historiene deres forteller om smerte og avmakt. Smerte som er fysisk og psykisk, som ikke faller innenfor enkle diagnoser. Avmakt som langt på vei gjør dem ute av stand til selv å kunne forandre livene sine. Ahmadi ser på, og drøfter sammenhengene. De sosioøkonomiske forholdene, traumatiske møter både med arbeidsliv og helsevesen, boligforholdene og innvandrergettoene, traumer fra krig og vold, dominans og kontroll fra menn og religion. Flere av kvinnene opplevde tilværelsen i sine egne land som bedre enn her i Norge. Bedre, inntil krig eller katastrofe tvang dem til å søke seg vekk. De traumatiske møtene med arbeidsliv og helsevesen her, handler gjennomgående om opplevelser av stigmatisering, ikke å bli sett som person, som menneske, men som innvandrer og muslim. De er i stor grad fanget i fattigdom, mangler kunnskap om det samfunnet de er kommet til.Ahmadi sier det slik:

«Dette øker følelsen av avmakt. De klarer ikke alltid å identifisere hvem som har både økonomisk og definitorisk makt over dem. Uten tilstrekkelig oversikt strever mange av disse kvinnene for å finne strategier som fungerer, for å ta kontroll over egen situasjon.»

Kultur og det kulturelle kan det sies mye om. Det finnes et helt knippe begreper. Det flerkulturelle, interkulturelle, fremmedkulturelle, multikulturelle og hva mer, og multikulturalismen. Ahmadi ser med skarpt blikk på det siste begrepet. Multikulturalisme kan virke som et besnærende uttrykk. Ahmadi ser det slik at det i virkeligheten fungerer som en nærmest konstant understreking av forskjeller, ulikheter, og inndelingen av «oss og de andre» – de hvite, de norske og innvandrerne. De ikkevestlige innvandrerne, for å si det medHelseundersøkelsen for Oslo.

Mediene er gjennomgående mest opptatt av ulikheter og problemer, enten det er nyhetsoppslag eller studiodebatter. Ahmadi spør, for eksempel, hvorfor religiøse autoriteter skal trekkes inn i løsningen av et samfunnsproblem, bare fordi man mener det handler om muslimer, i forhold til gjenger og kriminalitet. Og hvorfor religiøse autoriteter trekkes inn i programmer som handler om kvinnenes virkelighet, kropp og valgmuligheter. Stigmatiseringen og det sterke søkelyset på forskjeller som underliggende eller åpenlyst deler inn i «oss og de andre», gjør lett innvandrere, og særlig kvinner, til ofre for sin egen kultur. Eller som overskriften på ett av kapitlene sier: «Kvinnenes egne traumatiske erfaringer– hinsides medienes bilder».

Ahmadi mener også at hun kan trekke den slutningen at stigmatiseringen, som naturligvis også tjener til å forsterke bildene av hverandre begge veier, sammen med de mer eller mindre ghettopregede boligforholdene, og den sosiale og økonomiske situasjonen som helhet, fører til at religionen faktisk får et strammere grep her i Norge, blir mer sentral, dominerende og kontrollerende. Det merker ikkeminst kvinnene.

Ahmadi har en del tanker om hva som kan gjøres. La dette sitatet oppsummeredem:

«Om vi klarer å endre det strukturelle, de holdningene om oss og dem basert på kulturelle, religiøse og etniske forskjeller som skjuler sosioøkonomiske forskjeller og utfordringer, da kan vi for alvor åpne mange muligheter for individuelleendringsprosesser».

Det handler om å bli sett og anerkjent som individ, og menneske. Det er en klok ogmodig bok som bør leses.

Birger Thurn-Paulsen