Kampen om folkeretten (omtale)

Av Berit Jagmann

Bokomtaler Nr 3 2011

Berit Jagmann er advokat.

Kampen om folkeretten av Arne Overrein ble utgitt høsten 2005. Stadig nye internasjonale konflikter, og diskusjoner om hva som er tillatt etter folkeretten og FNs rolle, gjør at den imidlertid fortsatt er aktuell.
Boka framstår som en slags blanding mellom en fagbok og debattbok.
Overrein gir et klart forsvar for den internasjonale folkeretten, og er også preget av forfatterens USA-kritiske holdning.

Boka består av tre hoveddeler.

Kapitlene 1–4 er første hoveddel. I kapitlene 1 og 2 presenteres folkeretten som en særegen rettsorden i motsetning til den nasjonale retten, og forholdet mellom makt og rett/politikk. I kapitlene 3 og 4 legges vekt på å forstå folkeretten i sammenheng mellom reelle konflikter og ulikheter i verdenssamfunnet, særlig når det gjelder krig og opprustning.

Andre hoveddel er kapitel 5–8. De omhandler folkerettens historiske opprinnelse i Europa og overgangen til global folkerett.

Tredje hoveddel er kapitel 9–16. De tar for seg aktuelle konflikter sett i forhold til folkeretten og FNs rolle. Det er i hovedsak den siste delen som blir omtalt.

Bokas inndeling framstår ikke nødvendigvis logisk når den leses sammenhengende, men de ulike delene kan godt leses hver for seg. Den vanlig politisk interesserte leser vil sannsynligvis finne den tredje hoveddelen mest interessant, men kan også med fordel hente nyttig kunnskap i de andre hoveddelene.

Som nevnt innledningsvis er boka preget av forfatterens politiske ståsted. Dette er ikke nødvendigvis noe dårlig utgangspunkt for en debattbok, men det kan også bli bokas største svakhet. I kapitel 11 som omhandler krigen i det tidligere Jugoslavia, tilkjennegir forfatteren en proserbisk (ikke nødvendigvis til staten Serbia) holdning. Det i seg selv er selvsagt ikke galt, men undertegnede får et inntrykk av at han bagatelliserer og demper overgrep som er skjedd mot andre deler av befolkninga enn den serbiske, i alle fall i noen deler av det tidligere Jugoslavia.

Det er stor forskjell på omfanget av drap og overgrep i Bosnia-Herzegovina og Kosovo. Forfatteren har valgt å ikke omtale noe annet enn konflikten i Kosovo, til tross for at det i perioden 1992–1995 var over 4400 nordmenn stasjonert i UNPROFOR, United Nation Protection Force i Kroatia og Bosnia-Herzegovina. FN-styrkene klarte dessverre ikke å hindre alle overgrep mot befolkningen. Den internasjonale domstolen i Haag avsa i januar 2007 dom om at massedrapene i Srebenica (Bosnia- Herzegovina)i 1995 var et folkemord, og at bosnisk-serbiske ledere, var skyldige.

Den moderne folkeretten

Den moderne folkeretten slik vi kjenner den, oppsto som en følge av erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig. Utgangspunktet var: aldri mer krig.

I følge FN-paktens art. 2(4) er angrepskrig forbudt. FNs sikkerhetsråd kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, jfr. art. 42. Boka viser til flere angrepskriger, hvor sikkerhetsrådet ikke har gitt noen slik godkjenning før angrep. Det er særlig USA som har stått i spissen for å intervenere på egenhånd, og forholde seg til FN-systemet som det passer dem.

Humanitær intervensjon og forebyggende krig, har også i den tidligere folkerett vært brukt som grunn til å gå til krig mot en annen stat, som ikke har angrepet.

Kriger

I den første Irak-krigen i 1991 (etter invasjonen i Kuwait) fikk USA i mandat fra FN å lede en koalisjon fra 36 ulike land. Det var bred enighet om at Irak hadde angrepet Kuwait, og at det var rettmessig å drive Irak ut.

Når det gjaldt NATOs angrep på Kosovo/ Jugoslavia i 1999, fantes det derimot intet FN-mandat. I følge forfatteren var grunnlaget for krigen svakt, og framskyndet av USAs antiserbiske holdninger og støtte til de mest ekstreme kosovoalbanske nasjonalistene i Kosovos frigjøringshær (UCK). Kina og Russland truet med å nedlegge veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet om væpnet angrep på Jugoslavia. USA valgte da å ta med seg NATO, uten godkjenning fra FN. NATOs parlamentariske forsamling hadde vedtatt i november 1998 at begrepet sjølforsvar i FN-pakten måtte tolkes dit hen at det også omfattet «forsvar av felles interesser og verdier».

Grunnlaget som NATO påberopte seg, var at det forelå en humanitær krisesituasjon, som ga den nødvendige folkerettslige hjemmelen for et angrep. Noen slik hjemmel finnes imidlertid ikke i FN-pakten. Forfatteren hevder at det ikke forelå en situasjon, som gjorde at en i omfang eller konflikttype kunne snakket om et folkemord. Forfatteren karakteriserer situasjonen som en borgerkrig med tilhørende menneskerettsbrudd og drap/bortføring på begge sider. Mange er nok uenig med han i det siste, men selv om det var nødvendig å hindre overgrep mot kosovoalbanerne, gir dette ikke noen automatisk hjemmel for den bombingen som ble satt i gang av NATO. På Stortinget var det imidlertid også i forfatterens eget parti SV, flertall for NATOs bombing, uten FN mandat. Det er ingen tvil om at denne operasjonen svekket FN. Etter at bombingen var avsluttet fikk FN rollen med å «rydde opp». FN overtok myndigheten over Kosovo og innførte en sivil FN-administrasjon (UNMIC). Som i Bosnia, klarer ikke FN-styrker å hindre ulike overgrep mot deler av befolkningen. I alle fall ikke i starten.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig selvstendig stat. FNs domstol avgjorde i 2010 at uavhengighetserklæringen var i samsvar med folkeretten. Men Kosovo er fortsatt ikke godkjent som egen stat av FN.

Om situasjonen har utviklet seg i Kosovo etter at boka kom ut (i 2005), har det ikke skjedd så mye når det gjelder Afghanistan.

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble USA møtt med mye sympati og støtte. FNs resolusjon 1368 av 12. september tjente som rettsgrunnlag for USAs antiterrorkrig. USA hevder at de har en rett til å forsvare seg mot terror når de blir angrepet selv. I følge forfatteren anså USAs ledelse at de hadde rett til å forsvare seg mot aggresjon. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september ble enhver form for internasjonal terrorisme definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen nevnte ingen land.

FN paktens art. 39 gir Sikkerhetsrådet myndighet til å fastslå om det foreligger en slik trussel og om hvilke tiltak som skal treffes for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slik myndighet tillegger ikke den enkelte stat.

Jakten på Osama Bin Laden var startet. Taliban-regimet i Afghanistan tok avstand fra terrorhandlingene, men krevde bevis for at det var en klar sammenheng mellom Bin Laden og terrorhandlingene. Noen slike bevis ble ikke framlagt, og Bin Laden ble ikke utlevert til USA. Den 8. oktober 2001 startet USA sin bombekrig mot Afghanistan. Men Bin Laden var ikke lett å fakke. Først våren 2011, ble han skutt og drept i en villa i en militærleir i Pakistan.

Da USA startet sin bombekrig mot Afghanistan, skrev USA i et brev til Sikkerhetsrådet at landet også forbeholdt seg retten til «sjølforsvar» i «forhold til andre organisasjoner (Al-Qaida) og andre stater». Dette innebar at USA kunne slå til militært mot enhver stat hvis de mente seg truet av terrorisme. Det er ikke rimelig å hevde at Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september 2001 åpner for dette.

Da USA i løpet av kort tid høsten 2001 fikk styrtet Taliban-regimet, ønsket USA å trekke inn FN igjen. Den NATO-ledede ISAF-styrken fikk et klart FN-mandat i form av en resolusjon i Sikkerhetsrådet 20.12.2001. Meningen med styrken var at den skulle gi sikkerhet til det nye USAinnsatte regimet.

20. mars 2003 startet USA og England krigen mot Irak, uten noe FN-vedtak. Det var i forkant store konflikter og uenighet innad i Sikkerhetsrådet. USA ga opp å få et vedtak i Sikkerhetsrådet tidlig i mars 2003. Det var sannsynlig at de ville få et vedtak med mindre enn ni ja-stemmer og med bare støtte fra to vetomakter.

Krigen var derfor, i følge forfatteren, illegal i dobbelt forstand. Det var en angrepskrig med sikte på regimeskifte og avvæpning av Irak når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen, som det ikke var bevist at de hadde.

I ettertid har det også vist seg at det grunnlaget for krigen som USA presenterte i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, masseødeleggelsesvåpnene, ikke bare var slik at det ikke kunne føres bevis for det, men det har tvert imot viste seg å være direkte usant.

I en studie gjort av irakiske og amerikanske forskere presentert, omtalt i Aftenposten 11. oktober 2006, ble det hevdet at krigen til da hadde tatt livet av hele 600 000 sivile irakere. Selv om dette tallet skulle være noe for høyt, forteller det mye om de lidelser krigen har utsatt det irakiske folket for.

Boka omtaler ingen av de fire krigene (Irak 1991, Kosovo/Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 og Irak 2003) som suksesshistorier. Det er de fortsatt ikke blitt, 6 år etter at boka kom ut.

Det har skjedd endringer i USA etter boka ble skrevet. Barak Obama har tatt over som president, og USA har satset litt mer på kommunikasjon med omverden, uten at USA har skiftet karakter.

Dagens «aktuelle» krig i Libya med FN-mandat og Norges aktive deltakelse, reiser de samme spørsmål som blir reist i boka. Bombinga var begrunnet ut fra å beskytte sivilbefolkningen og spare liv – en såkalt humanitær intervensjon. Det må være lov å stille spørsmål om FN-paktens vilkår for resolusjonen som åpnet for militært angrep, var oppfylt, og om dette betyr dette at FN er på gli i forhold til militære aksjoner uten et forestående angrep. Ville det vært bedre for FNs framtid om dette angrepet hadde skjedd uten en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet?

Vi vil aldri få vite hvor mange liv som ville gått tapt uten denne intervensjonen, og om det hadde vært realistisk med andre løsninger. Det eneste vi sikkert kan vite noe om til slutt er krigens kostnader.

Kampen om folkeretten er en interessant bok, som gir mye kunnskap. Bøker som dette blir imidlertid fort uaktuelle i vår stadig omskiftende virkelighet. Det er dermed lett å overse at de fortsatt kan gi verdifull viten om aktuelle spørsmål. Kanskje hadde det vært en god løsning å lage mindre debatthefter som kunne oppdateres og selges separat om en del av disse spørsmålene. Alle kommentarer om ting som har skjedd etter 2005 står utelukkende for undertegnedes regning.