Kvinnebanken i Venezuela
Av Bente Volder
«Mujeres al poder, mujeres al poder» – «kvinner til makten». Kvinnebankbrukerne i fattigkommunen Macanao står tett i en halvsirkel og roper at de vil ha makt. En mektig avslutning på en todagers konferanse i et lokalt samarbeidsprosjekt mellom FNs utviklingsfond og Kvinnebanken i Venezuela. Kvinnene jobber med å forandre egen hverdag, og de stiller krav til myndighetene.
Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.
Rosa Carmen på 72 år er deltaker i et kooperativ som produserer fiskefarse. Eudalis Marín på 26 venter utålmodig på at tekstilkooperativet hun er med på å danne, skal få lån slik at de kommer i gang med produksjonen. Antonia Marcano blir mishandlet og kjemper for et krisesenter i kommunen. De er alle kvinner som får økt sjølrespekt, organisasjonserfaring og muligheter til å komme seg ut av den ekstreme fattigdommen gjennom dette prosjektet.
Kvinnebanken
Kvinnebanken ble startet i år 2001 etter modell fra Bangladesh. Kvinnene får yrkesopplæring og opplæring i det å drive en liten bedrift. De organiserer seg i grupper på 5 personer. De hjelper og støtter hverandre og de er sammen solidarisk ansvarlig for lånene hver enkelt har fått. Lånegrensa til å begynne med var 2.500 kroner, nå er den økt til 5.000. Det er 12 % rente per år, det er månedlige avdrag, og lånet skal tilbakebetales i løpet av 18 måneder. (Markedsrenta er på 35–40 %.) De som har nedbetalt det første lånet, kan søke om lån nummer 2, og lånegrensa er på 4.700 kroner. Dette er store summer og et stort ansvar kvinnene tar på seg når de låner. Minstelønna er på 15.163 kroner per år. Det store flertallet jobber på det uformelle arbeidsmarkedet og tjener mindre. Det er altså ganske store lån som gis, sett i forhold til inntektsnivået.
Prosjektet ble satt i gang året før med utgangspunkt i nettverket til kvinnebankbrukere i Macanao, en ørkenliknende kommune på den karibiske øya Isla Margarita i Venezuela. Macanao ble valg ut fordi det er en av de fattigste kommunene på øya, med flest mennesker som lever i ekstrem fattigdom. I tillegg har Macanao den største andelen annengangs lånesøkere, dvs. kvinner som er i gang med bedriften sin, og som har nedbetalt det første lånet. Mange av kvinnebankbrukerne var også organisert i nettverk. Flere av dem deltok også i alfabetiseringsprogrammet til regjeringa og brukte kvelder og helger til å lære å lese og skrive. Prosjektet er del av et samarbeid mellom Kvinnebanken og FNs utviklingsfond og har som målsetting å få til en helhetlig utvikling til beste for kvinnene og lokalsamfunnet. Til sammen er det lignende prosjektet i 12 av Venezuelas 24 delstater. Prosjektet skal samordne kreftene og ressursene til kvinnebankbrukerne og samtidig få til et samarbeid med lokale myndigheter og organisasjoner. FN støtter arbeidet økonomisk, mens det er kvinnebanken som står for det praktiske arbeidet.
«Produksjonskjeder» og nettverk
Året har vært brukt til å organisere kvinnene og bygge opp nettverk av kvinnebankbrukere. De har jobbet med å bygge opp «produksjonskjeder», for å støtte hverandres småbedrifter. Det betyr for eksempel at kvinnene som lager arepa og empanada (gatekjøkkenmat av maismel), kjøper melet fra kvinnebankbrukeren som driver en liten matbutikk. På den måten kan hun kjøpe inn et større parti til en bedre pris og selge det billigere. Det fører til at kvinnene som selger arepa og empanada, kan sette ned prisen og selge mer. Slik kommer det både lokalsamfunnet og mikrobedriftene til gode. De som syr, kan for eksempel samordne innkjøp og spleise på transport når de skal selge varene sine i nabolandsbyen. Og de støtter hverandre i det daglige strevet.
Kvinnene har fått undervisning i rettighetene de har som samfunnsborgere, de har fått opplæring i regnskap og økonomi, det har vært sjøltillitskurs og de har jobbet med hvordan man kan forebygge vold mot kvinner og barn i familien. Ett år etter prosjektstarten skulle konferansen oppsummere arbeidet så langt, sette opp konkrete mål for utviklinga og klargjøre hvilke myndigheter og organisasjoner som har ansvar for å oppfylle målene.
Vann, arbeid og voldsforebygging
I forkant av konferansen hadde kvinnenettverket flere arbeidsmøter. De prioriterte fire satsingsområder og jobbet i fire grupper der de utarbeidet krav om konkrete tiltak og satte opp hvilke instanser som er ansvarlige for å sette i gang tiltakene. De prioriterte:
- Godt helsestell
- Boliger og vann
- Produktivt arbeid og opplæring for kvinner
- Beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep, fysiske og psykisk
Det er stor boligmangel. Mange bor i pappskur, og på grunn av boligmangelen må barna bli boende hos foreldrene når de sjøl stifter egen familie. Vannproblemene er ekstreme. Mange landsbyer mangler tilknytning til vannforsyning og er avhengig av tankbiler som kommer med vann to ganger i uka, hvis de kommer. Andre landsbyer har tilknytning til ledningsnettet, men det er likevel sjelden at det kommer vann i springen. Vannsituasjonen legger store byrder på kvinnene. De må skaffe vann til matlaging, og de må klare klesvask, rengjøring og personlig hygiene for barna og seg sjøl, nesten uten vann. I tillegg til krisesenter og voldsforebyggende arbeid, etterlyser kvinnene tiltak for å forebygge tenåringssvangerskap. Mange jenter får barn svært tidlig. Det gir dem mye ansvar, det blir vanskelig å ta utdanning og å komme seg i arbeid. Det blir en ond sirkel, og de kommer seg ikke ut av fattigdommen.
Alliansebygging
Ordføreren i kommunen møtte ikke på konferansen, men ellers møtte ulike myndigheter og organisasjoner. De ble bedt om å svare på kravene og si fra hva de kunne bidra med. Det haglet spørsmål og kommentarer til hun som representerte delstaten når det gjaldt vannforsyning, det samme gjaldt kvinnen som representerte det lokale politiet og politiets manglende innsats når det gjaldt kvinnemishandling. Likevel var hensikten å bygge allianser i arbeidet framover. Alle representantene for ulike organisasjoner og myndigheter skrev under en avtaletekst sammen med de kvinnebankbrukerne som hadde presentert satsingsområdene. Politikvinnen fortalte etterpå at konferansen var hennes første møte med prosjektet og kvinnebankbrukerne. Hun ville støtte dem gjennom jobben, men ønsket også å delta sjøl i nettverket: «Jeg er også kvinne, og dette arbeidet er svært bra og det er viktig.»
Styrket sjøltillit og handlekraft
Kvinnebankledelsen hadde ikke regissert hva som skulle skje videre – og det hang i løse lufta hva kvinnene i Macanao skulle gjøre med avtaleteksten. Og som Luisana Rodríguez, leder for Kvinnebanken i delstaten, sa da prosjektet ble startet året før: «Det er opp til dere om det skal skje noe her lokalt – hvis dere ikke gjør noe, skjer det ingen ting.» En av de fire som representerte arbeidsgruppene, sa hun ville levere avtaleteksten til ordføreren og fremme kravene for han. Andre foreslo at alle underskriverne skulle være med, de ble spurt en etter en og sa ja. Så ble de enige om at alle kvinnebankbrukerne skulle bli med i tillegg. På venezuelansk måte ble de etter hvert enig om dag og klokkeslett – ikke bare «en gang på formiddagen». Og det ble en annen stemning – «kvinner til makten» – de hadde bestemt hvordan de ville gå fram, og de skulle fremme kravene sine sjøl. Bare det at disse kvinnene fra slummen bestemte seg for å gå til ordføreren, en myndighetsperson med høy rang, er en stor bragd i seg sjøl og viser at arbeidet med å bygge sjøltillit gir resultater.
Krisesenter og innsats for vannforsyninga
To dager etter konferansen troppet kvinnene opp hos ordføreren, som forøvrig kaller seg chavist. Han var ikke spesielt imøtekommende i utgangspunktet, men kvinnene ga seg ikke og argumenterte og argumenterte. Det endte med at ordføreren ba om unnskyldning for at han ikke hadde møtt opp på konferansen, og han skrev under avtaleteksten som ble vedtatt.
I tillegg ga han dem et hus i en av landsbyene, det skal brukes som krisesenter. Kommunen er i ferd med å bygge et helsesenter i et av slumområdene. Han lovet å bygge en grunnskole i et slumområde i den største byen i kommunen. Han informerte dem om at han denne uka ville han reise til Caracas for å skaffe penger for å gjøre noe med den katastrofale vannforsyninga i kommunen. Ordføreren lovte også å sette i gang planlegging for å sikre tomter til boligbygging. Boligbygging er et av satsingsområdene til president Chávez framover. Så sjøl om ikke alt det positive kan tilskrives press fra kvinnene, var møtet med ordføreren en seier og en bra erfaring i hva som kan oppnås, når man organiserer seg og står på.