USAs svanesang?
Av Arnljot Ask
Det har har nå i flere år vært opplest og vedtatt at «USA er på vei nedover», og at supermaktsperioden er i ferd med å avløses av en multipolar verdensordning med Kina som en potensiell ny supermakt i andre enden. dette bare knapt ti år etter at mennene rundt George W. Bush og prosjektet for et nytt amerikansk århundre boltret seg og produserte strategier og taktikk som stimulerte USA til å kasta seg ut i den ene krevende krigen etter den andre.
Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.
Krisa i verdensøkonomien, dramatisk anskueliggjort av problemene i USA- økonomien fra 2007 av, feide vekk det som måtte være igjen av «USA-optimisme». Påstander som at den svære militærindustrien og de kostbare krigene egentlig bidro til å styrke den amerikanske økonomien, som også flere på venstresidas har stått for, ble nå bestridt. Bunnlinja for krigen i Irak, som var prosjektert med å skulle gi stort overskudd allerede etter ett år, gjennom høy oljeproduksjon og bonanza for entreprenørselskaper som skulle gjenreise landet, viste seg å bli solid negativ. Afghanistan-krigen likeså. Men var det feilvurderinga med å sette i gang akkurat disse krigene som skapte problemet, ikke det å militarisere økonomien og føre kriger i seg sjøl? Tidligere erfaringer har jo vist at kriger også kan legge grunnlag for ny giv under kapitalismen. Og USA har fortsatt verdens desidert største militærmaskin. Kan fortsatt militarisering og mer lukrative kriger i framtida snu utviklinga for supermakta som nå er nede på knea? Det er verdt å koste på seg en allsidig, konkret analyse, når vi skal se på framtidsutsiktene for den siste gjenværende av kald-krigs tidens supermakter. USA har blitt spådd slutten på sin æra før, men kommet igjen. Som når John F. Kennedy i sin valgkamp i 1960 advarte mot at USA var i ferd med å tape sin styrke vis a vis Sovjet, eller når mange mot slutten av 1970-tallet, etter sammenbruddet for Bretton Woods-æraen, spådde at Japan ville ta over den økonomiske lederrollen. Massiv satsing på teknologi og romfart og stjernekrigsprosjekter på 1980-tallet satte Sovjet til veggs, mens Japans innenriksøkonomi stagnerte samtidig som de hadde gjort sin økonomi svært avhengig av USAs. Slik at da Sovjetimperiet brøt sammen rundt 1990, så himmelen svært blå ut for USA igjen. Det ble produsert tonnevis med analyser og spå- dommer om at nå hadde USA konsolidert sitt hegemoni, og hadde en lys framtid, sammen med EU-området. Egentlig var historien nå «slutt», og kom til å fortsette i det sporet den var i, i følge noen trendsettere. Så begynte det å snu igjen drøye ti år etterpå, og i dag kan denne trenden runde sitt tiårsmerke. Kan vi nå si at det går mot den definitive slutten med supermakta?
Allmenngyldige lærdommer?
Vi må skjelne mellom overflateanalyser, basert på dagsaktuelle trender, og mer langsiktige analyser basert på historiske erfaringer. I 1987 la Paul Kennedy i boka, The Rise and Fall of the Great Powers, fram tesen om at USA, lik tidligere hegemoniske stormakter, vil miste sin stormaktstatus. Han lanserte ikke noe bestemt tidspunkt for når dette skulle skje, men mente at flere ting tydet på at nedturen nærma seg, ved å sammenligne med andre imperier opp gjennom historia. Holder vi oss til regimeskiftene i vår historiske epoke, under kapitalismen, er det rimelig å kunne forutse utviklingstrekk, men samtidig være åpen for at historia ikke gjentar seg slavisk. Som generell tese gir Kennedys analyse også rom for den marxistiske analysen til V.I. Lenin om den ujevne utviklinga av imperialismen, at de dominerende imperialistmaktene ville bli utfordra av nye, mer dynamiske makter som krevde større innflytelse. Lenins imperialismeanalyse varsla også at stormakter gjerne løste rivaliseringen ved å gå til krig mot hverandre, dersom den framvoksende makta ikke ble gitt plass «ved bordet». De to verdenskrigene er slik historiske bekreftelser på dette. Er det trekk ved utviklinga av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene i dag som peker i retning av en slik «løsning»?
Vendepunktet passert?
Hva viser den konkrete analysen i dag? Vi kan i ettertid oppsummere at Sovjetimperiet allerede på 1970-tallet stagnerte, og ga USA en sjanse til å komme igjen. Japan var aldri en virkelig utfordrer, av grunner nevnt foran. Dagens hovedutfordrer, Kina, er imidlertid vanskeligere å hanskes med, først og fremst av økonomiske og demografiske grunner. Før krisa i 2008 anslo Goldman Sachs at Kina ville ta igjen USA som verdens største økonomi, i absolutt størrelse, innen 2027. Nå er anslaget at det vil skje 10 år tidligere. I tillegg er det slik at Kina utfordrer USA sin innflytelse over alt i verden, det være seg i Afrika, Latin Amerika, Asia og Europa. Før jeg går nærmere inn på dette, og trekker konklusjoner om Kina vil detronisere eller gå «i klinsj» med USA, vil jeg se på noen faktorer som har vært en styrke for USA til nå:
– Utdanning og teknologisk innovasjon
Fortsatt tiltrekker amerikanske universiteter seg talentfulle studenter verden over, og USA er åpen for og stimulerer den slags immigrasjon. Men for at dette skal vare ved og stimulere den amerikanske økonomien, krever det at det også må skapes jobber. Ellers vil de som utdannes, dra tilbake til fristende jobbtilbud i de nye framvoksende vekstsentraene. Trenden er nå en økende arbeidsledighet, også for høyt utdanna. Og mens USA i årtier lå som nr 1 på OECD statistikken over antall egne unge med college-utdanning, lå de i fjor på 12. plass. Blant 15-åringer rangerte de som nr 17 i kunnskapsnivå i naturvitenskap og nr 25 i matematikk. Infrastrukturnivået i landet lå på 23. plass.
– Store multinasjonale selskaper
Tidligere forsvarsminister, James Schlesinger, poengterte at «USA var over hele verden» for å framheve betydningen av at den amerikanske økonomien ikke bare berodde på virksomheten i sjølve USA, men også på alle de USA-dominerte multinasjonale selskapene som opererte verden over. Fortsatt har USA et sterkt kort her, men ser vi på Fortunes siste rangering av verdens største selskaper, har USA nå bare to av de ti største – nr 1 Walmart og nr 3 ExconMobil – mens Kina allerede har tre i «ti på topp»: Sinopec, State Grid og China National Petroleum. Med andre ord er USAs særstilling i ferd med å forsvinne her.
-USA militæres styrke
Den ligger fortsatt langt foran konkurrentene. og er en kilde til innovasjon og teknologiske gevinster. Fortsatt kan den også avskrekke utfordrere. Men som erfaringene med Afghanistan og Irak-krigene har vist, kan den ikke sikre kontroll over erobrede områder selv om den kan avsette uønska regimer og installere samarbeidsregjeringer. Kostnadene ved dette svære militærapparatet bli også mer og mer merkbart, når totaløkonomien stagnerer. I dag finansierer USA sin militære overmakt med lån, slik at vi kan si at Afghanistan-krigen delvis er betalt med kinesiske kredittkort. På sin side har Kina økt sine egne utgifter til militæret kraftig det siste tiåret. Snart har de sine første hangarship på vannet, og de utvikler ny rakett- og anti-satelitt teknologi som truer USAs overlegenhet til sjøs og i lufta. Dette kan bli utslagsgivende i det som nå framstår som det viktigste området for rivalisering mellom de to konkurrentene: Stillehavsområdet. Kommer tilbake til dette mot slutten.
– Dollaren som verdensvalutaen
Uten dette ville USA vært detronisert som supermakt allerede. Sjøl etter sammenbruddet for den faste dollar-kursen i 1973 har dollar fortsatt rollen som verdens reservevaluta. Det har gjort at den amerikanske sentralbanken og amerikanske statsobligasjoner har kunnet «finansiere» de voksende amerikanske underskudda, gjennom å trykke opp dollar i fleng, og ved at overskuddsland har investert i amerikanske statsobligasjoner. Denne ordningen ser nå ut til å gå mot slutten, med potensielt dramatiske følger for USA.
USA er sjøl med å drive fram en endring gjennom å legge press på Kina for at de skal skrive opp sin valuta. Den kinesiske renminbi er absolutt for lavt kursfastsatt, og er en bakgrunn for det store kinesiske eksportoverskuddet. En oppskriving av renminbi vil derfor absolutt være til fordel for USA. Men hvis Kina i tillegg presser fram en sterkere internasjonalisering av egen valuta, vil det true dollarens særstilling. Det meldes nå (Financial Times 7.mars) at Kina den 29. mars vil undertegnede et memorandum i New Delhi sammen med de andre såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India og Sør Afrika) om gjensidige låneavtaler i deres egne valutaer. Dvs. dollaren skyves ut av transaksjonene, og målet er å utvikle handelen mellom de fem statene, og fremme renminbi innenfor internasjonal handel og lånevirksomhet. Også de andre BRICS-landa vil tilby lån i egne valutaer. Under 13 % av Kinas Asiahandel gjøres i dag med renminbi som betalingsmiddel. Storbanken HSBC anslår at dette vil stige til ca 50 % innen 2015, som følge av dette tiltaket. Kina og Japan har allerede omgått dollar i transaksjonene seg i mellom og med andre land i Asia.
Dollaren er sjølsagt ikke med dette ute som viktigste reservevaluta. Men dens dominerende stilling får nå alvorlige skudd for baugen. Det undergraver sterkt USAs mulighet til å fortsette med sin lånebaserte økonomi. Kommentatorer vitser allerede med at opptrykk av dollar kan få like lite virkning som masseproduksjon av Zimbawe-dollaren hadde fram til 2009, da den ble suspendert.
Selv om dette langt fra er sammenlignbart, er det allikevel et av de sterkeste tegnene på at USAs relative styrke er i ferd med å svekkes betydelig.
Pål Steigan har i boka, Sammenbruddet, en grundig, helhetlig analyse som bygger opp under at USA nå er på vei inn i en nedtur som det ikke tyder på at de kan komme ut av ved denne korsveien.
Konfrontasjon med Kina?
Før Obamas første besøk i Kina prøvde han å dempe konfliktnivået mellom USA og den framvoksende stormakten med frasen «makt behøver ikke være et nullnull spill, og nasjoner behøver ikke frykte suksessen til andre». Men de historiske erfaringene som er referert til, av Lenin til Paul Kennedy, peker på at slik er det ikke i virkeligheten. Spillet rundt valutaene og den økonomiske og militære styrkeoppbygginga peker heller ikke mot en vinn-vinn-løsning for de to argeste konkurrentene. Det siste året har også gjort det tydeligere at det går mot en konfrontasjon som nå også kommer til uttrykk politisk, som i uenighetene i FN rundt Libya-konflikten og nå i forbindelse med Syria og Iran.
Robert D Kaplan, ved «Senter for ny amerikansk sikkerhet», hadde i juni–juli 2010 en artikkel i Foreign Affairs Magazine: «The Geography of Chinese Power: How Far Can Beijing Reach on Land and at Sea?». Ifølge han ville den interne dynamikken i Kina skape eksterne ambisjoner: Imperier skapes sjelden på tegnebrettet, de gror fram organisk. Når statene blir sterkere, dyrker de fram nye behov. Han viste til framveksten av USA-imperiet fra slutten på 1800-tallet da de tok Filippinene som sin første koloni, til framveksten av Kina nå. Han peker på at Kina i dag konsoliderer sine grenser, og har startet å vende seg utover, basert på en indre «motor»: tilgang til ressurser for sin egen økonomiske utvikling. Han viser til den voksende tilstede-værelsen i Afrika, i land som er rike på mineraler og olje, og å sikre seg tilgang til havner rundt Det indiske havet og Sør Kina-havet som forbinder den hydrokarbon-rike arabisk-persiske verden med Kinas kyststripe.
Kaplan baserte sine analyser på det som allerede var i ferd med å skje. Kina satser på å bygge opp sin sjømilitære styrke, med sikte på å beskytte sine interesser i viktige havområder, inkludert rundt Det indiske havet. Og dette har allerede pågått siden 1990-tallet. I et hemmelig dokument fra 1995 fra direktøren i General Logistic Department of the PLA sies det rett ut:
Vi kan ikke lenger akseptere Det indiske havet bare som et havområde for India. Vi må ta i betrakting væpna konflikter i regionen. (Youssef Bodansky i en artikkel om kontrollen av bl.a. Malakka-stredet og Spratley-øyene i «Defense and Foreign Affairs Strategic Policy», Wash. DC, 30. september 1995, side 6–13).
Situasjonen i dag er at Kina har havnetilganger langs hele området fra Hainanhalvøya i Sør Kina til Gwandar i Pakistan, bare 400 km fra det strategiske Hormuzstredet. Det inkluderer kontainerhavn i Bangladesh, militæravtale med Kambodsja, avtaler med Thailand og etterretningsstasjon på øyer i Bengal-bukta. Avtalen om bygging av kontainerhavn i Hambantota på Sri Lanka er av spesiell interesse i forhold til den regionale rivaliseringa med India.
USA på sin side prøver å demme opp for at denne kinesiske ekspansjonen skal brukes til innflytelse i Stillehavsområdet. Den kinesiske marinen opererer med begrepet «første øy-kjeden» bestående av SørKorea, Kurilene, Japan, Taiwan, Indonesia og Filippinene, alle nære USA-allierte. I tillegg har nå Australia kommet på kartet med USA-baser, og Danang i Vietnam har fått sitt første flåtebesøk siden Vietnamkrigen. Mens USA bygger ned sitt militære nærvær i Europa og Midtøsten, satses det på en forsterkning i Sør Øst Asia og Stillehavsområdet, både politisk og militært.
Vi får alle håpe at dette ikke fører til direkte militær konfrontasjon mellom den nedadstigende og oppadstigende stormakten. Atomtrusselen vil vel også nå være en bremse. Når det gjelder Kina, så har de også fulgt en strategi med langsiktig økonomisk oppbygging og ekspansjon basert på de musklene de har utviklet her. USA har forstrukket seg både økonomisk og militært ved å prøve å holde på og utvide sin interessesfære, mens økonomien har stagnert. Men mye tyder nå på at de vil satse hardt på å bevare denne skansen, i regionen som grenser opp mot hovedkonkurrentens hjemtrakter. For USA er på en måte også ringen sluttet, da deres første koloni, Filippinene, ligger strategisk til midt i dette oppmarsjområdet. USA har festet grepet om landet det siste tiåret igjen, med permanent militært nærvær til tross for at baseavtalene ble sagt opp i starten av 1990-tallet. Men Kina bygger også opp sin innflytelse i dette strategisk viktige og symbolrike landet. Ikke bare gjennom økonomien, men også ved at den kinesiske marinen i april 2011 hadde et fem dagers sjarmbesøk på Filippinene. Det fulgte i kjølvannet av at kinesiske flåteskip hadde assistert seks filippinske handelsskip i området rundt Adenbukta.
Om det ikke blir noen direkte krig mellom de to hovedutfordrerne, er det sannsynlig at vi vil se flere såkalte proxy kriger i denne regionen, hvor de to er engasjert på hver sin side i lokale konflikter. Indiske analytikere ved Institute for Defense Studies and Analyses i Delhi trekker fram historiske paralleller, som sier at framvoksende imperier i første omgang pleier å komme i konflikt med sine regionale rivaler, for å bli dominerende der. De ser da på nye væpnede konflikter mellom Kina og India som mer sannsynlige, og peker på flere konfliktpunkter. Det kan bli ille nok, og vanskelig å avgrense. En analyse av hva som er «på gang» her, sprenger rammene for denne artikkelen.