Utvikling for hvem? (India)

Av Arnljot Ask

Nr 2 2008

Hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag, og hva kan vi si om dets framtidige rolle?

Hva skjer innad i det som framtilles som «verdens største demokrati» ?

Hvem drar nytte av den sterke makroøkonomiske veksten – tjener den alle, eller er det også tapere?

 

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.


skemorgen (23. mars) meldte nyhetssendingene om en vellykket oppskyting av den indiske kortdistanseraketten Agni I fra prøvefeltet i Orissa, nabostaten til Vest Bengal, som det er lettere for oss nordmenn å orientere oss i forhold til. Det ble også opplyst at denne raketten kunne bringe med seg
atomvåpen. Rekkevidden var riktignok bare 7– 900 km, så det måtte sees på som et reint sjølforsvarsvåpen, også av nærliggende Pakistan … Men alle som følger med denne bisnissen, veit jo at den foreløpige storebroren i denne serien, Agni III, som hadde en vellykket test rett etter påska i fjor, kan nå helt fram til Beijing. Agni IV, som ennå ikke er ferdig utviklet, skal rekke over 6000 km. At atombomba er klar, om nødvendig, veit jo alle. Det er allerede 10 år siden Indias daværende statsminister Vajpayee, med klare sjåvinistiske miner, gjorde rede for de vellykkede atomprøvesprengningene under det talende døpenavnet «Operasjon Styrke».

Årets påskebudskap fra New Delhi kan tas som en bekreftelse på at India virkelig seiler opp som en ny «Global Champ», som India Today med dårlig skjult stolthet omtalte fremmadstormende indiske selskaper og forretningsmenn i sitt 1. desembernummer i 2003 (1). Oppslaget da hadde sin bakgrunn i de euforiske vyene som ble spunnet rundt den sterke økonomiske veksten i India, som allerede da ble lovprist. De siste årene har vekstraten vært like høy og antas å holde seg på 7–8 % per år også i årene som kommer. Tatt i betrakting av at vi her har å gjøre med en stat med over 1,1 milliarder mennesker, like i hælene på Kina når det gjelder menneskelige ressurser, er det ikke så merkelig at flere spør om vi her har å gjøre med en kommende stormakt på verdensarenaen, både i økonomisk, politisk og militær forstand? Når dagens dominerende verdensmakt USA ser ut til å gå inn en økonomisk nedgangsperiode, og truer med å dra hele verdensøkonomien med seg, er det også nok av dem som setter sitt håp til at land som India og Kina skal kunne motvirke dette med sin sterke vekst.

Det indiske forskningsinstituttet «Research Unit for Political Economy» (RUPE) sin studie av forholdet mellom India og USA i Aspects of India’s Economy nr 41 (2) er noe av bakgrunnsmaterialet for analysa av hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag. I tillegg kommer diverse tidsskrifter og publikasjoner det er gitt henvisninger til i teksten. Når det gjelder drøftingen av den indiske økonomien, henvises det også til bakgrunnsstoff i Røde Fane
1A/2004 (3). Jeg starter med å følge opp dette.

Økonomisk stormakt?

En Goldman Sachs-analyse for noen år tilbake sa at India og Kina ville ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg.

Siden da har India fortsatt å ha en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen sakker akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke først og fremst er forankra i det indiske fellesskapet og at en fortsatt vekst snarere er avhengig av drahjelp fra verdensøkonomien, enn at India kan bidra til å dra den «over kneika». Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere. Men ettersom dette landet også integreres mer og mer i verdensøkonomien, vil den videre utviklinga der også avhenge mer av ytre faktorer.

Sammenligner vi USA og India i dag stiller de i to forskjellige divisjoner. Totaløkonomien i USA er 13–14 ganger større enn Indias målt i BNP-verdiene for 2007. (4) I tillegg hører det til at USA er en virkelig «global makt», med økonomisk virksomhet over alt gjennom sine multinasjonale giganter – også gjennom storselskaper med utspring i India.

At det i India i 2007 hadde rundt 100 bedrifter med en markedsverdi på over 1 milliard dollar, og at utlendinger hadde investert i mer enn 1000 indiske selskaper, rikker ikke ved dette styrkeforholdet. (5) Snarere er det slik at det massive inntoget av såkalt FII (Foreign Institutional Investors) gjør den indiske økonomien mer sårbar overfor angrep fra spekulanter, til skade for landet og vanlige folk hevder Dr. Gupta i Peoples March. (6) Jeg kommer tilbake til denne påstanden senere. Også den entusiastiske kommentatoren i Newsweek (5) må innrømme at fortsettelsen av den indiske «drømmen» nok vil avhenge av de globale konjunkturene. Samtidig som han påpeker at gevinstene til det han kaller «en del av India» skjer, mens mange indere fortsatt
mangler rent vann, elektrisitet og lider under «byråkratisk utmatting og lovløshet».

Forestillingen om India som økonomisk stormakt blekner dersom vi tar utgangspunkt i FNs HDI (Human Development Index), som måler en sammensetning av ulike faktorer som helse- , utdannings- og inntektsforhold. Her rangerer India som nummer 128 av 177 land i 2007/2008. Ett av elleve barn dør før de er fem år og antallet som dør under fødselen er ca 50 % høyere enn i Kina.

Offisiell statistikk hevder at fattigdommen minker i India. RUPE (2) hevder at dette er konstruert. De peker på at fattigdom defineres slik at det ikke lengre tas hensyn til hvor mange kalorier folk minimum trenger. Den offisielle nasjonale undersøkelsen (National Sample Survey) i 2000 avdekket at ¾ av befolkningen på landsbygda i Indias og halvparten av bybefolkningen ikke fikk minimumskvoten kalorier. Dette er bekreftet av helseundersøkelser som avdekker av mer enn 2/5 av den voksne befolkningen lider av kronisk utmattelse, halvparten av Indias kvinner er anemiske, og halvparten av barna er feilernærte.

De kritiserer at NSS’ fattigdomskriterier er i forhold til forbruk uten vurdering av kaloriinntaket. Samtidig viser de at NSS sin egen statistikk over arbeidsledigheten taler mot at fattigdommen skulle minske. Hvordan kan det rime at fattigdommen kunne minske mellom tellingene i 1993/94 og 1999/2000, når arbeidsledigheten steg kraftig i samme periode spør de.

Statistikken over arbeidsledigheten i India er for øvrig et kapittel for seg. Offisielt er det bare 7–8 % arbeidsledige av en arbeidsstyrke på 516 millioner (2007). 60 % er knytta til jordbruket og en stor del av disse har bare deltidsjobber og flere og flere blir helt uten jobb. Se ellers Røde Fane-artikkelen
«Indias arbeidere –flere fattige og hardere utbytta» . (3)

Den ekspanderende data- og «outsourcing»-sektoren, som brukes som sannhetsbevis for at India er på vei til å bli en økonomisk stormakt, teller under en halv prosent av arbeidsstyrken. I tillegg har industrisektoren alltid vært liten i India. I 2003 sysselsatte den bare 12 % av arbeidsstyrken og bidro med ca ¼ av BNP (2007). Dette skiller India både historisk og idag fra land som Kina, Sør Korea, Taiwan, Malaysia, Indonesia og Thailand. I de landene bidrar
industrien bidrar med mesteparten av verdiproduksjonen og sysselsetter langt flere. I Kina vel 49 % av BNP og 25 % av arbeidsstyrken (2007).

«Global champs»

Det er ikke bare India Today-artikkelen (1) som henger seg opp i og tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere og ekspanderende storselskaper, når de utmaler Indias framtidsutsikter.

Det er riktig at Mukesh Ambani, sjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, har tatt over plassen til Bill Gates som verdens rikeste mann. Hans familieselskap er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India. (7) De holder fortsatt den samme posisjonen i 2007 og ruver godt i det indiske landskapet. Men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som ett av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor å vurderes som et indisk storselskap med internasjonal virksomhet. Dette sjøl om selskapet har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Mukesh Ambani og hans bror Anil er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (8).

Mange av selskapene i Reliance-konsernet er joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale
storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project, innenfor bioteknologisektoren, er basert på 50–50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av britisk innflytelse. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT&T som ble innledet i 2000.

Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT&T hele 63 milliarder i omsetning. I tillegg til den styrkeoverlegenheten dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole steroider» i Røde Fane 1A/2004.)

Sjøl om India Today (1) kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint-venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien, og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (nye 80 milliarder dollar i 2007). Indias andel av verdenseksporten er knapt større enn før 1990, vel 1 %, omtrent som Norges!, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer; varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Newsweek har 5. januar 2008 (9) et oppslag med forhåpninger om et gjennombrudd for indisk industriproduksjon. Tata Motors ville lansere den indiske
«Folkebilen» den 10. januar. Det dreier seg om en 4 seters bil til 2500 dollar, «verdens billigste hjul» , som Newsweek kaller det. Det satses på at dette skal skape masseproduksjon i India og ambisjonene om eksport er også store. Siden produksjonen er høyteknologisk, gjenstår det å se hvor mange av de arbeidsledige dette kan sysselsette. Eksporten vil konkurrere med både europeiske og amerikanske produsenters satsing på tilsvarende småbiler for utviklingsland. Og når vi bedømmer prisen, må vi ikke glemme at den må ganges med ca 20 for å sammenlignes med norske forhold, målt i forhold til kjøpekraftdyktig nasjonalprodukt per kapita.

Den storstilte satsingen på spesielle eksportrettede økonomiske soner (SEZ) som det nå satses på, er et annet forsøk på å skape en indisk industrisektor som kan ta opp i seg en større del av arbeidsstyrken og bidra til økt verdiskaping i denne sektoren. (Se egen artikkel og reportasjer om dette, som viser hvordan dette prosjektet skaper flere arbeidsløse blant befolkningen på landsbygda som tvangsfordrives.)

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Samtidig er analfabetismen blant voksne 39 %, nr 146 av 177 land på FNs HDI-liste. Egne folketellinger viser at det går smått med å endre på dette. Drop-outs allerede i barneskolen er høyt. 43,5 % av barn mellom 5 og 9 år går ikke på skole. (2) Kvaliteten på den offentlige skolen er også lav. Mer og mer av høyere utdanning går over til privatskoler. Men siden India har så stor befolkning, gir de 2,5 millionene som hvert år fullfører høyere utdanning et betydelig arbeidskraftpotensiale for IT- og BPO(Bussines Process Outsourcing)-industrien. Men ikke til bredde-utvikling av denne sektoren i det indiske samfunnet. Den er den mest imperialistavhengige av alle – først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware». (7) Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det siste tiåret har selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskilt deler av virksomheten sin til blant annet India, og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?» i Røde Fane 1A/2004). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeidet med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «Topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til at de er avhengige av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Det at de store indiske selskapene nå sjøl også driver outsourcing i andre land, også i konkurranse med store IT-multinasjonaler, tas som tegn på en ny styrke for den indiske økonomien. Men det kan også argumenteres for at denne sektoren bare er i ferd med å bli enda mer vevd inn i den globale økonomien, dominert av de som er større enn dem sjøl. Som for eksempel når det største «outcourcing» -firmaet relanserte seg i september 2005, under navnet Genpact, med vyer om å ha en omsetning på 1 milliard dollar i 2008, og delvis prøvde å dekke over at det var det indiske bak-kontoret til General Electric. (10)

Tilsvarende taler det meste for at det som Newsweek 18. oktober 2007 (11) kaller «den nye generasjonen» av indiske selskaper, også vil forsterke avhengigheten av verdensøkonomien og være til enda mindre nytte for flertallet av Indias befolkning. Eksemplet som Newsweek bruker her, er det tilsynelatende beskjedne firmaet Acme Tele Power Ltd. Det har vokst opp på å lage energieffektiv beskyttelse av reléstasjoner for mobiltelefoner og har økt sin omsetning med 3000 % de siste fire åra. Den dynamiske gründeren, Manoj Uphadhyay, sverger imidlertid på at det avgjørende er stadig å pløye overskuddet inn i nye patenter og satse på at noen av dem «tar av» . Disse selskapene bygger seg opp rundt allerede etablerte selskaper, og selger tjenester og produkter til dem. I gjennomsnitt har overskuddet vært høyere hos disse enn landsgjennomsnittet for totaløkonomien. Men siden de selskapene de betjener jo i stor grad opererer internasjonalt, følger de med «på lasset» . Og de går uansett dit profitten er størst, og føler ikke spesiell binding til India. Uphadhyay sier at hans ambisjoner er «å forandre verden».

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den gjennomgangen av Indias økonomi jeg har gjort her, peker ikke ut India som noen framtidig økonomisk stormakt. Snarere som en økonomi som blir mer og mer avhengig av de multinasjonale selskapene og dagens økonomiske stormakter, i sær USA. Jeg vil i neste del av artikkelen se nærmere på Indias forhold til USA, på det politiske og militære planet.

Arvind (7) går kanskje lengre enn meg i å slå fast underordninga av den indiske økonomien til de som styrer verdensøkonomien. Han sier at den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, ikke vil føre til en utvikling av landet som tjener folket. Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv.

Men det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verdenen. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge Arvinds bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:
– Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
– Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
– Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.
– Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi-bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140–143 (7), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare å hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. Året etter fulgte også Economist (10) opp med at et av de viktigste hindrene for fortsatt framgang for India, var å bli kvitt de «rigide arbeidslivslovene» – i tillegg til å bygge ut infrastrukturen i landet. De samme tingene gjentas av økonomitidsskriftet Forbes sommeren 2006. (12)

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjene i Røde Fane 1A/2004 (3) viste, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Den befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Kampen framover for å styrke fagorganiseringa blir tøff. Trenden har vært negativ i snart 25 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28 000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode. (7)

Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere, hvis den indiske samfunnsstrukturen ikke endres radikalt.

Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene. Når de borgerlige kommentatorene peker på storstilt utbygging av infrastruktur og industrialisering som en nødvendighet for framgang, så har de rett i det! Sjøl om det som de har i tankene er å gjøre landet åpnere for ran av ressursene. Borgerskapets storstilte satsing på utbygging av SEZene fører derfor til den råe forflytningspolitikken av titalls millioner som i åra framover nå vil sette sitt preg på den indiske klassekampen.

Skal den indiske arbeiderklassen, og også størsteparten av middelklassen, få levelige kår, trengs det et brudd med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Både på det økonomiske og politiske planet.

Noter:

 

1. India Today 1. desember 2003.
2. R.U.P.E., Aspects of Indian Economy nr 41 (2005)
3. Røde Fane 1A/2004
4. CI A-The World Factbook
5. Newsweek 15.10.2007. “Taking it easy» av Ruchir Sharma
6. Peoples March , desember 2007, Dr. Gupta.
7. «Globalisation – an attack on Indias sovereignty», av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
8. Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.
9. Newsweek, 5.januar 2008, «The Worlds cheapest wheels»
10. The Economist, 29.10.2005, «Democracy’s drawbacks»
11. Newsweek, 18.10.2007, «The New Generation»
12. Forbes, 13.07.2006 «India As A Global Power»