Libya og folkerettens krise

Av Arne Overrein

Nr 3 2011

Krigen i Libya, som ble startet av noen (ikke alle) Nato-makter den 19. mars i år, har i skrivende stund (august 2011) vart i fem måneder. Ifølge meldingene er oberst Gaddafis regime i full oppløsninger, og går nå mot sin kollaps. Men måten denne krigen blir avsluttet på, vil ikke berøre det mer prinsipielle spørsmålet om krigen var folkerettslig berettiget eller ikke.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved universitetet i Tromsø, med i redaksjonen av Vardøger, medlem av SV, og har skrevet boka Kampen om folkeretten (se bokomtale).

I likhet med andre kriger som NATO-land startet siden den kalde krigens avslutning, ble denne krigen startet ut fra forutsetninger som viste seg å være uholdbare. Man kan til og med stille spørsmål om dette var bevisst spill fra sentrale NATO-lands side. Krigen startet angivelig for å beskytte sivile, men den ble en krig med regimeendring som mål. Videre skulle krigen bli kortvarig, effektiv og billig. Under disse forutsetningene var det i mars 2011 mulig å mobilisere politisk støtte til krigen. Umiddelbart før krigens start var det sterke motforestillinger til å sette i gang en slik operasjon, her i Norge blant annet fra utenriksminister Støre. Men så snart krigen var vedtatt, sto politikerne på geledd. Her i Norge godtok samtlige partier på Stortinget krigen uten noen egentlig debatt. Sjøl et parti som SV, som i sitt arbeidsprogram ikke bare sier nei til NATO men også at partiet kun støtter «internasjonale operasjoner» dersom det har vært «åpen behandling i Stortinget», sa ja.

Både under krigen mot Jugoslavia i 1999, mot Afghanistan fra 2001 og i forbindelse med Irak-krigen som startet i mars 2003, var det store antikrigsdemonstrasjoner i mange land, især i Europa. Krigen mot Libya framkalte ikke de samme protestene. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor. Ingen av de regimene som ble angrepet i disse krigene, var særlig populære i verdensopinionen. Saddam Hussein må jo sies å ha vært betydelig verre enn Gaddafi. Når krigen mot Gaddafi likevel i større grad synes å ha blitt akseptert, henger det sammen med i alle fall to forhold. Det ene er at FNs Sikkerhetsråd denne gangen godkjente operasjonen (motstanderne Kina, Russland og Tyskland valgte å stemme avholdende). Det andre forholdet er at krigen i utgangspunktet og ifølge FN-vedtaket framsto som en begrenset operasjon, nemlig å etablere en flyforbudssone over deler av Libya, med kun den ene hensikt å beskytte sivilbefolkningen. Man så ikke det som i dag, fem måneder seinere, framstår som klart, nemlig at krigen når den først var i gang ble til en «vanlig» regimeendringskrig, der NATO-land i praksis opererer på opprørernes side som deres flyvåpen, inklusive avanserte kamphelikoptre som effektivt angrep Gaddafis bakkestyrker uansett om de truet sivile eller ikke. Opprørerne fikk også våpenforsyninger og annen støtte fra sentrale NATO-land, noe som var i strid med den våpenembargoen som var en del av Sikkerhetsrådets vedtak.

Vesten har gjennom denne krigen bundet seg til en samling av opprørere som ikke har noe klart program, som innbyrdes er splittet (blant annet ble deres militære leder, general Abdul Fattah Younes drept av sine egne med-opprørere), og som sjøl har begått menneskerettsbrudd i sin framferd. Kun for få dager siden (13. august) meldte avisa New York Times at opprørerne hadde fordrevet og plyndret sivilbefolkninga i fjellområder i det vestlige Libya og rundt byen Misrata «fordi deres stammer støttet oberst Gaddafi». Da er det altså ikke slik som enkelte vestlige pådrivere for krig påsto ved krigens begynnelse, nemlig at «dette er ingen borgerkrig».(Rosemary Righter i Newsweek 21. mars 2011). Hennes begrunnelse:

Opprørerne i Benghazi hadde bedyret, med sterke følelser (passionately), at alle libyere var samlet i ønsket om å kaste Gaddafi. Man vil ikke engang innrømme det elementære faktum at dette handler om en borgerkrig  – og det i et samfunn som tradisjonelt er splittet i en rekke ulike stammelojaliteter.

Disse opprørerne ønsket ikke å forhandle med Gaddafi men stilte ultimate krav om at forhandlinger om Libyas framtid først kan begynne etter at Gaddafi er borte. NATOflyenes forsøk på å drepe Gaddafi må sees i denne sammenhengen. Vesten fungerer på opprørernes premisser, med den antatte gevinsten for øye at et Libya styrt av opprørerne, vil være et Libya som fungerer på Vestens premisser. Et slikt regnestykke er imidlertid høyst usikkert, fordi – som nevnt – opprørerne er splittet i ulike grupper, og ingen vet hva som vil skje etter Gaddafis fall. NATO og Vesten kan derfor kun få kontroll over den langsiktige utviklinga i Libya ved å plassere egne bakkestyrker der, med alle de kostnader og risikoer det innebærer. Tatt i betraktning erfaringene fra Kosovo, Afghanistan og Irak vil nok dette bli en vanskelig avgjørelse for NATO.

Et annet aspekt ved Libyakrigen har vært at USA knapt har vært noen pådriver for å vikle seg inn i enda en krig. Forsvarsminister Gates og mange andre frarådet krigen, både av militære og økonomiske grunner. Obamaadministrasjonen ønsket dessuten å trekke Europa sterkere inn som ansvarlig for sikkerheten i Middelhavsområdet. Derfor ble det de ytterliggående høyrepolitikerne Cameron og Sarkozy som gikk i bresjen for denne krigen.

Strengt tatt kan vi jo i dette tilfellet ikke snakke om NATOs krig, sjøl om denne krigen bare kunne gjennomføres med deltakelse av NATO-medlemmer og deres avanserte luftstyrker. (Det er bare NATO som har den militære slagkraft til å gjennomføre «humanitære intervensjoner» av denne typen.) NATO ble i realiteten delt i tre i denne krigen. Noen land, i alt 7 land anført av Storbritannia og Frankrike, har ført full bombekrig mot Libya, inklusive forsøk på å drepe Gaddafi og skjulte våpenleveranser til opprørerne (uttrykkelig forbudt ifølge sikkerhetsrådsvedtaket). Andre NATO-land, som Nederland, Spania og Tyrkia, nektet å bombe Libya, men nøyde seg med å patruljere libysk luftrom med sine fly i den hensikt å kontrollere flyforbudssonen. NATO-landene Polen og Tyskland er imot operasjonen som sådan og Tyskland stemte avholdende i Sikkerhetsrådet. Beklageligvis finner vi Norge og den rødgrønne regjeringa i den første gruppa. Det viktigste av alle NATOland, USA, avsluttet få dager inn i krigen sine bombeangrep. I den amerikanske kongressen er det stor motstand mot krigen både på høyre og venstre side, og Obama anklages for å ha overkjørt kongressens rettigheter ifølge War Powers Act vedtatt i etterkant av Vietnamkrigen i 1973, og som bestemmer at kongressen må godkjenne enhver væpnet operasjon utenlands som varer mer enn 60 dager. Den 20. mai var det 60 dager siden Libyiakrigen startet uten noen slik godkjennelse.

Kunne Vesten, FN og verdenssamfunnet ha valgt en annen linje enn den som ble valgt? Ja, uten tvil. Man kunne for eksempel tatt Gaddafi på ordet og akseptert hans invitt til forhandlinger og demokratiske valg. Det var dette den Afrikanske Union forsøkte. Man kunne ha tvunget partene til våpenhvile og til forhandlingsbordet og dermed sluppet noen av de lidelsene det libyske folket har vært utsatt for. Valg kunne vært gjennomført under kontroll av internasjonale observatører. Dersom det var så entydig som opprørerne hevder, nemlig at de har hele Libya bak seg, måtte jo slike valg ha resultert i slutten på Gaddafi-regimet. Jeg sier ikke at denne veien ville vært lett eller at Gaddafi ikke ville forsøkt å sabotere prosessen. Poenget er at dette ikke ble prøvd. Vesten valgte å støtte den ene parten i det som var og er en borgerkrig, med det resultat at borgerkrigen eskalerte og hatet på begge sider vokste. I så måte har denne krigen likheter med krigen mot Jugoslavia der USA valgte å støtte de mest uforsonlige kosovoalbanerne, med det resultat at disse fikk et frirom til å begå forbrytelser mot serberne (og mot kosovoalbanere som viste forsonlige holdninger overfor serberne) som ikke står tilbake for de menneskerettsbrudd som serberne begikk mot kosovarene.1 La oss håpe at opprørerne i Libya ikke har begått menneskerettsbrudd i samme omfang. Men uansett er det ingen grunn til å akseptere deres sjølframstilling som sannheten rett og slett. I 1999 hauset vestlige media opp de kosovoalbanske «frigjøringsheltene ». I dag burde det være all grunn til å gå litt mer kritisk til verks. Man har alt nå en rapport fra FNs menneskerettsråd (UN Human Rights Council) som konkluderer med at begge sider i konflikten har begått menneskerettsbrudd, inklusive forbrytelser mot menneskeheten.2

Når en krig startes, lukkes en hel rekke andre handlingsmuligheter. Krigen øker hatet, muligheten for å kunne samarbeide seinere undergraves. Krigen låser de vestlige krigførende land inn i en prestisjelogikk: krigen kan ikke tapes, den må føres fram til «seier». Dermed får krigen en lang rekke destruktive følger, uten at den fører til det som den ifølge FN skulle føre til: en bedre beskyttelse av sivilbefolkninga. Etter mitt syn er ikke dette en krig hvor det er riktig å støtte én side, slik det for eksempel var da USA førte en de facto invasjonskrig mot Vietnam. I tilfellet Libya handler det om å skape betingelsene for at Libyas folk i frie valg kan stake ut veien videre for landet. Dette kan bare skje gjennom våpenhvile, mekling og forhandlinger. Forhandlinger og forsoningsarbeid vil også være nødvendig etter Gaddafis fall – mellom alle de ulike grupper og stammer som det libyske samfunnet består av. Det å støtte ensidig en part i en borgerkrig av denne typen betyr å oppmuntre denne parten til uforsonlighet og dermed det motsatte av mekling og forhandlinger. Opprørerne arbeidet bevisst for å involvere NATO i en «humanitær intervensjon» i dagene før FN-vedtaket. Da kan det godt hende at de valgte å overdrive påstandene om massakre og andre forbrytelser som truet sivilbefolkninga, og som en intervensjon skulle forhindre. Liksom det også må forventes at Gaddafi holdt eventuelle overgrep skjult. Opprørerne synes heller ikke å ha gjort noe tydelig skille mellom væpnede opprørere som falt og drepte sivile. Folkerettslig er det et viktig skille mellom de to kategoriene. En opprører er å regne som en soldat, og er som sådan et legitimt mål for motparten i en væpnet konflikt, mens en sivilperson etter folkeretten ikke kan være mål i en væpnet konflikt. I etterkant har det så vidt jeg kjenner til, ikke vært dokumentert omfattende massakre på sivile fra Gaddafi-styrkenes side. I så fall ville det ha vært slått bredt opp i de mange pro- NATO media. Vi har heller ikke hørt om massakre på sivile i de byene som Gaddafistyrkene gjenerobret i løpet av krigen.

I så måte ligner dette på situasjonen før angrepet mot Jugoslavia våren 1999. Media var den gang ensidig fylt av påstander om serbiske overgrep. Visse politikere som ønsket en militær løsning, påsto alt høsten 1998 at det foregikk folkemord i Kosovoprovinsen. Den samme lemfeldige omgangen med sannheten var vi også vitne til da denne krigen skulle begrunnes.

Folkerettens kjerne

Kjernen i folkeretten har alltid vært hva slags regler som skal gjelde for bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn. Mens det å føre krig mot et annet land ikke var uttrykkelig forbudt før 2. verdenskrig, måtte alle land som ble medlemmer av FN etter 1945, avholde seg fra angrepskrig og trussel om sådan. Hitler-Tysklands massive angrepskriger skapte en forståelse av at enhver angrepskrig som sådan måtte fordømmes av folkeretten. Dette ble fastslått i FN-pakten som ble vedtatt samtidig som FN ble opprettet i 1945. Det er dette som fortsatt er gjeldende folkerett. Ifølge gjeldende folkerett kan imidlertid et land anvende væpnet makt i et tilfelle, nemlig i en forsvarskrig mot en angriper. Da bestemmer FN-pakten at andre land bør komme dette landet til unnsetning. Slike tiltak skal besluttes av Sikkerhetsrådet.

Dersom disse bestemmelsene ikke fantes, ville de mange små lands uavhengighet vært mer truet, og prinsippet om en verden av likeverdige stater og folkeslag ville blitt undergravet. Folkeretten beskytter særlig de mange små land i verdenssamfunnet. Folkeretten utgjør en rettslig ramme for et verdenssamfunn som består av et mangfold av uavhengige stater.

Dette betyr ikke at folkeretten er perfekt. Heller ikke er den noen oppskrift på en kommende ideell, pasifistisk verden. Den er mer å betrakte som et fornuftig og realpolitisk kompromiss og et sivilisatorisk framskritt. Dette kompromisset avspeiler maktforholdene i verden etter 2. verdenskrig, både mellom seierherrene i denne krigen (USA, Storbritannia og Sovjetunionen) og mellom de nasjonale frigjøringsbevegelsene, som ble kraftig stimulert som følge av den 2. verdenskrig på den ene sida og de vestlige kolonimaktene på den andre. Folkeretten ble også preget av de sterke fredsbevegelsene som vokste fram i det 20. århundret som reaksjon særlig mot de to verdenskrigene og som reaksjon mot at sivile etter hvert utgjorde et flertall av de drepte i krig. Folkeretten inneholder regler imot okkupasjon, imot at sivile kan være krigsmål og regler om human fangebehandling og etter hvert også imot ulike former for masseødeleggelsesvåpen. Verdensopinionen etter 1945 var preget av de grusomheter som i denne sammenheng hadde skjedd særlig i områdene okkupert av Japan og Tyskland under annen verdenskrigen. Eksempelvis ble Genévekonvensjonene, som ble forhandlet fram i 1949, utformet under hensyntaken av denne masseopinionen. De var ikke kun et toppstyrt kompromiss mellom stater.3 Folkeretten er vokst fram ut fra en bestemt historisk bakgrunn. Det er all grunn til å forsvare den som et viktig, sivilisatorisk framskritt.

De grunnleggende prinsippene i dagens folkerett finnes i FN-pakten. Siden praktisk talt alle land er medlemmer av FN og medlemskap i FN er betinget av ratifisering av FN-pakten, er hele verdenssamfunnet bundet av folkerettens bestemmelser. Hovedregelen er FN-paktens artikkel 2 punkt 4 som lyder:

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.

Vi skal også merke oss at FN-paktens artikkel 103 bestemmer at dersom forpliktelsene et medlemsland har overfor FN-pakten skulle komme i konflikt med forpliktelsene et land måtte ha som medlem av en annen internasjonal organisasjon, har forpliktelsene overfor FN-pakten forrang. Et land som Norge, som for øvrig ønsker å framheve seg som en varm forsvarer av FN, er altså primært forpliktet av FN-pakten dersom det skulle oppstå en konflikt mellom reglene i FN-pakten og de vedtak som gjøres innad i NATO.

Global maktforskyvning – folkeretten i krise

Det globale kompromisset som kom ut av den andre verdenskrigen, varte ikke evig. Den mest markante endring av maktforholdene i verdenssamfunnet etter denne krigen var bortfallet av Sovjetunionen og Østblokken som skjedde i åra 1989–91. Det oppsto et maktvakum, og USA og det liberal-kapitalistiske verdenssystemet ekspanderte etter hvert inn i dette vakumet. NATO ble utvidet til Russlands grense. I den stemning av vestlig triumfalisme som hersket på 1990-tallet , ga NATO seg sjøl nye rettigheter. Dette skjedde ved endring av NATO-pakten i 1999 som åpnet for at NATO kunne gå til krig «out of area», dvs. utafor medlemsstatenes område, for å fremme de samfunnsverdiene som NATO mener er de «riktige». (Ifølge NATO sjøl: demokrati, menneskerettigheter og frie kapitalistiske markedsforhold.) Dermed hadde NATO uttrykkelig vedtatt at NATO ikke lenger kun var en forsvarsorganisasjon, men også en organisasjon som kunne gå til angrepskrig når den fant det i samsvar med sine «verdier ». Nettopp dette skjedde da NATO i mars 1999 kollektivt besluttet å gå til krig mot Jugoslavia som reaksjon mot menneskerettsovergrep innad i dette landet (påstandene om overgrep ble, som nevnt, overdrevet ogensidig rettet mot den serbiske sida).

Alt dette – og i tillegg det som har fulgt seinere i Afghanistan, Irak og til sist i Libya – var et forsøk på å tvinge gjennom nye folkerettslige prinsipper. Nemlig at et land kan bruke krig som middel for å spre sine egne samfunnsverdier til andre land. Og i tillegg prinsippet om at et land kan gå til forebyggende krig mot et land man tror kan bli en militær trussel i framtida. (USA anvendtedette prinsippet mot Irak i 2003.)

Folkeretten etter 1945 forutsatte at land med ulike samfunnssystemer og «verdier» kunne leve side om side, og løse konfliktene seg imellom med fredelige midler. Noen høyreekstreme politikere i USA ønsket på 1950-tallet at kommunismen skulle ødelegges ved at USA gikk til forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, med den begrunnelsen at dette ville være å frigjøre verden fra diktatur og undertrykkelse. Denne linja ble aldri USAs politikk – heldigvis. Men om noe slikt hadde skjedd, ville det sjølsagt betydd slutten på den gjeldende folkerett. Gjeldende folkerett bygger på at et land har rett til å forsvare seg sjøl, og dermed sitt samfunnssystem, mot angrep utenfra. Og omvendt: et land har ikke ved hjelp av overlegen militærmakt rett til å spre sitt samfunnssystem eller sine idealer til andre land. Moderne folkerett aksepterer ikke prinsippet om at en overlegen makt skaper ny rett. En grunnleggende samfunnsendring kan med andre ord ikke skje ved inngrep utafra, men kun ved at folket sjøl, gjennom valg eller gjennom revolusjon, skaper nye samfunnsforhold. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om at ethvert land har suverenitet til å bestemme sin egen politiskeutvikling. (Sjølbestemmelsesrett.)

NATOs endring av sine prinsipper i 1999 var på denne bakgrunnen i strid med gjeldende folkerett. Helt tydelig ble dette under krigen mot Jugoslavia fordi NATO der satte FN til side og gikk til krig uten FN-godkjennelse. Men prinsippet om å gå til krig for å endre de indre forholdene i et land eller for å avverge et folkemord som man tror vil komme, ville etter min mening vært uriktig også i det tilfellet at et sikkerhetsrådsvedtak godkjenner slike begrunnelser for krig. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 17. mars 2011 ble prinsippet om å hindre en antatt massakre av sivile og påstanden om at sivile var «truet av angrep», benyttet som begrunnelse for å bruke militær makt mot Libya. Vedtaket var uklart formulert, og det ble i praksis overlatt til det enkelte land som stilte opp med militære styrker å tolke vedtaket etter eget forgodbefinnende. Dette resulterte i tolkninger hvor vedtaket ble tøyd ut i det ekstreme, blant annet at man hadde rett til å foreta regimeendring iLibya, til å drepe Gaddafi osv.

Ifølge FN-paktens artikkel 24 må ethvert vedtak være i samsvar med FN-paktens «formål og prinsipper», altså i samsvar med de grunnleggende folkerettsreglene som er nedlagt i den samme FN-pakten. Sikkerhetsrådet kan altså ikke vedta hva som helst. Problemet er imidlertid at Sikkerhetsrådet er suverent i sine beslutninger. Ingen kontrollinstans overvåker Sikkerhetsrådets gjerninger. Og dersom en krigføring overlates til en gruppe land, for eksempel NATO, kan ingen, heller ikke FNs generalsekretær eller FNs generalforsamling, hindre disse land i å føre krigen på sin måte. Sikkerhetsrådet kan velge å vedta krig eller straffetiltak mot et land, mens man unnlater å gjøre det overfor et annet land. Ingen unntatt Sikkerhetsrådets egne medlemmer kan hindre rådet fra å opptre ensidig og selektiv, for eksempel ved å intervenere pga menneskerettsundertrykkelse i Libya, mens man aldri vil gjøre noe lignende overfor Israels menneskerettsbrudd. Det finnes ingen parlamentarisk kontroll med Sikkerhetsrådet, for eksempel utøvd av FNs Generalforsamling. FN-systemet gir Sikkerhetsrådet og særlig de fem vetomaktene en enorm makt. Her atskiller folkeretten seg radikalt fra en nasjonal rettsordning der det vanligvis finnes parlamentariske kontrollmuligheter i tillegg til at også domstoleneofte utøver en kontrollfunksjon.

Humanitær intervensjon – for og imot

I tida etter sovjetsystemets sammenbrudd har sterke krefter, med NATO i spissen, ivret for at såkalte «humanitære intervensjoner » skal være folkerettslig tillatt. Når et land begår grove menneskerettsovergrep mot egen befolkning, må «verdenssamfunnet » ha et ansvar for å beskytte, «responsibility to protect». NATO har som nevnt praktisert dette – til og med uten FN-godkjenning i 1999. Det er sjølsagt riktig at menneskerettsovergrep er et stort problem – og noe som forekommer i nesten alle land, inklusive i de land som sitter med veto i Sikkerhetsrådet. Særlig under borgerkriger – som i Libya – er sannsynligheten for at det skjer, stor. De aller fleste krigene etter 2. verdenskrig har vært borgerkriger. En undersøkelse viser at kun 17 % av krigene mellom 1945 og 2000 var mellomstatlige kriger, 6 % var koloniale frigjøringskriger, mens de resterende 77 % var borgerkriger.4 Menneskerettsovergrep i interne konflikter er ikke noe nytt. Det har vært et mønsterfor hele epoken etter andre verdenskrig.

Libya er ett av en lang rekke eksempler på land i borgerkrig. Folkerettslig sett er en borgerkrig et internt anliggende som fremmede makter ikke bør blande seg inn i. I praksis har imidlertid sterke makter ofte blandet seg inn i borgerkriger i svakere stater. Folkeretten tar resultatet av en borgerkrig – hvem som vinner – til etterretning. Vanligvis får det nye regimet, dersom det greier å stabilisere situasjonen, diplomatisk anerkjennelse. Og kriteriet på diplomatisk anerkjennelse er ikke at man sympatiserer med det nye regimet, men vanligvis det realpolitiske faktum at et nytt regime har erobret makta gjennom borgerkrigen. I tilfellet Libya så vi derimot at opprørerne fikk anerkjennelse av en rekke land lenge før dehadde erobret makta.

Når derimot styret i et land endres ved at landet blir okkupert av en fremmed makt, blir dette klart fordømt av folkeretten. Det nye styret blir ikke anerkjent som rettmessig av de øvrige land. Heller ikke her er det slik at makt skaper rett. Derfor anerkjenner ikke verdenssamfunnet at Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gir Israel noen rett til å bestemme over disse områdene, og i særdeleshet ingen rett til å gjøre disse områdene til en varig del av Israel, slik Israel faktisk har gjort når det gjelder Øst-Jerusalem. I tilfellet Libya har ytre makter, NATO etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet, blandet seg inn i en borgerkrig på én av partenes side. Dette har ingen dekning i gjeldende folkerett. I 1986 ble USA dømt av Haag-domstolen (International Court of Justice) for å ha blandet seg inn i Nicaraguas indre forhold ved å støtte og ruste opp Contras-styrkene. Denne dommen, den er på over 500 sider, representerer en viktig juridisk grenseoppgang for når en stat kan blande seg inn i en indre konflikt i en annen stat.5 USA godtokaldri denne dommen.

Det lengste det er mulig å strekke seg når det gjelder intervensjon for å sikre menneskerettigheter, er at en absolutt nøytral styrke, vedtatt og ledet av FN-organer og ikke av en eller flere stormakter, sikrer bestemte områder hvor sivile kan søke tilflukt. For øvrig må man benytte de vanlige fredelige midler, diplomati, handelsboikott, politisk isolasjon, i kampen mot menneskerettsundertrykking, noe som ikke reelt ble forsøkt i Libya. Doktrinen om humanitær intervensjon lyder nok vakkert i manges ører, men her må vi – i tillegg til de folkerettslige motargumentene – også tenke realistisk. Det er kun stormakter, i dag praktisk talt kun NATO-alliansen, som har styrke til å gjennomføre humanitære intervensjoner. FN har ikke, slik det opprinnelig var planlagt, egne militære styrker under sin kommando. Verken USA eller noen av de andre vetomaktene vil vedta en humanitær intervensjon eller annen FN-inngripen mot seg sjøl eller mot noen av sine allierte. Dersom USA, Kina eller Russland eller noen av deres nære venner skulle begå grove menneskerettsbrudd mot egne eller fremmede borgere, ville med andre ord FN aldri kunne gripe inn. (En vetomakt blokkerer med sin stemme ethvert vedtak i Sikkerhetsrådet.) En slik eventuell inngripen ville dermed skje uten FN-mandat og ville bety slutten på den nåværende folkerettenog at verden beveget seg mot krig og anarki.

Storbritannias utenriksdepartement laget på 1980-tallet – under Margareth Thatchers regjeringstid – en utredning med tittelen Is intervention ever justified? Her ble det påpekt at «det overveldende flertallet av juridisk ekspertise er imot eksistensen av en rett til humanitær intervensjon», og at FN-pakten ikke inneholdt noen slik rett. Videre ble følgende realistiske argument anført mot humanitærintervensjon:

Utsiktene til at en slik rett vil bli misbrukt, er et sterkt argument mot å etablere en slik rett … dens tvilsomme nytte blir langt mer enn oppveid ved dens kostnader når det gjelder respekt for folkeretten.6

Dessverre har dagens britiske regjering ikke hørt på disse argumentene, men de blir ikke mindre gyldige av den grunn. For her blir den åpenbare faren for misbruk av denne retten påpekt. Og misbruk kan her være at en sterk militærallianse som NATO bruker en slik rett til å dominere verden og å undergrave små lands uavhengighet. Erfaringene med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og til slutt i Libya kan ikke sies å motsiadvarselen mot misbruk.

Endelig argumenteres det i våre dager med at verden har forandret seg. Holdninga til humanitær intervensjon har blitt mer positiv både blant stater og enkeltpersoner, og folkeretten må derfor justeres. For det første har det ikke skjedd noen global holdningsendring til humanitære intervensjoner, men det er riktig at de utenrikspolitiske elitene i mange NATO-land i dag er blitt tilhengere av dette prinsippet. For det andre: Dersom det var et sterkt ønske i verdenssamfunnet om at humanitær intervensjon skulle tillates, burde vi forvente forslag om endringer av FN-pakten slik at denne retten ble en del av den. Slike forslag har aldri kommet, heller ikke da hele FN-systemet ble gjenstand for bred behandling i forbindelse med FNs 60-årsjubileum i 2005. Da bekreftet alle medlemmer gjennom et enstemmig vedtak sin forpliktelse overfor FN-pakten. Riktignok ble det i tillegg vedtatt en resolusjon som også innholdt formuleringa om at statenes har en «responsibility to protect», men vedtaket var holdt i vage ordelag, og kan ikke sies å bety noen radikal endring av folkeretten. Sannheten er at de aller fleste land er imot en slik rettighet som de betrakter som en mulighet fra sterke makters side til å blande seg inn og foreta regimeendringer i svake stater. Det er ingen tilfeldighet at NATO, den varmeste forsvarer av bruk av militær makt uten forutgående angrep, herunder humanitær intervensjon, er verdens suverent sterkeste militærallianse som står for ca2/3 av alle militærutgiftene i verden.

Ser vi på vedtaket i Sikkerhetsrådet som ga adgang til intervensjonen mot Libya (vedtatt 17. mars 2011 som sikkerhetsrådsvedtak nr 1973), så sa dette vedtaket at enhver stat som melder ifra til FN kan iverksette en flyforbudssone og «ta alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya. Men unntatt fra disse tiltak er «en utenlands okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium». Resolusjonen hindrer dermed bruk av bakkestyrker i Libya. Vi kan anta at dersom dette ikke var kommet med, ville Kina og muligens andre land stemt imot, noe som ville stoppet resolusjonen. Videre bestemmer resolusjonen at våpenembargo skal gjelde for Libya, dvs at ingen av partene i borgerkrigen kan få våpenforsyninger fra fremmede makter. Dette punktet har NATO-landene brutt i og med at de har forsynt opprørerne med våpen og drevet opplæring av opprørerne. Videre bestemte resolusjonen at finansmidler tilhørende Libya i utenlandske banker skulle sperres. Men de intervenerende maktene gikk lenger. De overførte store midler av disse fryste pengene til opprørerne, slik at de kunne finansiere sitt opprør. Den tyske utenriksministeren kom med følgende relevante kommentar: «Spørsmålet er: er dette lovlig?»7 Dersom dette skulle være lovlig, står vi i den situasjon at et land kan bli rammet av «humanitær intervensjon», og få sine pengemidler beslaglagt og overført til en gruppe opprørere som intervensjonistensympatiserer med.

Resolusjon 1973 oppfordrer til våpenhvile og til dialog for en varig og fredelig løsning av konflikten. I dette ligger en indirekte stadfesting av at det pågår en borgerkrig. Men vedtaket sier ingenting direkte om at det er en borgerkrig (eller væpnet intern konflikt) i Libya. Den sier heller intet om at regimeendring eller drapsforsøk mot Gaddafi skulle være tillatt, slik enkelte NATO-politikere klart tok til orde for. Resolusjon 1973 har preg av et kompromiss mellom ulike stater, og kunne bare bli vedtatt i den uklare formen den fikk. Når først intervensjonen kom i gang, kunne NATOlandene temmelig fritt tolke vedtaket på sin måte, i praksis slik at NATOs militærehandlingsrom ble utvidet i forhold til vedtakets ordlyd.

Etter Libya

Hva sitter vi så igjen med etter Gaddafis fall? Kan vi nå slå oss til ro med at hans brutale regime tilhører historia og for øvrigglemme både Libya og folkeretten?

Ingen har noensinne tvilt på at NATOs slagkraft ville føre til «seier» for NATO og opprørerne. Men en slik seier er ikke noe bevis for at krigen var riktig, like lite som at Bush sin seier over Saddam Hussein beviser at krigen mot Irak i 2003 var riktig. Libyas problemer er ikke løst, kanskje er heller nye problemer og nytt hat kommet til som følge av krigen. Opprørerne er kommet til makta ved hjelp av NATOs militærmakt og det nye regimet vil være preget av dette. I tillegg er opprørerne splittet. Hvem skal stabilisere situasjonen på bakken i Libya? Må NATO inn med bakkestyrker, og hvor lenge skal de stå der? Det beste som kan skje er sjølsagt at libyerne overvinner denne situasjonen og utvikler en politisk kultur basert på forsoning og fredelig mekling. I verste fall beveger Libya seg inn i en situasjonsom den vi i mange år har hatt i Irak.

Libya-krigen gir en farlig presedens for kommende tider og kommende konflikter. Sikkerhetsrådet og FN-systemet risikerer å bli et instrument for USA og NATO fordi Russland, Kina og andre makter ikke motsetter seg vedtak de egentlig er uenig i. (De stemte avholdende.) Heller ikke var det noen kraftfull fredsbevegelse innad i NATO-landene som kunne fungere som motmakt mot NATO-militarismen. Maktbalansen som kan holde USA og NATO noenlunde i sjakk, manglet. Russland og Kina setter åpenbart samarbeidet med USA foran egne utenrikspolitiske prinsipperså lenge deres egne vitale interesserikke blir truet (noe de ikke var i Libyakrigen).

Libya-krigen viser også hvor vi ender når de krigførende makter sjøl tolker Sikkerhetsrådets mandat. Systemet slik det nå fungerer, går ut på at stater «melder» seg til innsats, og får en blankofullmakt til å føre krig på egne premisser og ut fra egne politiske preferanser. FN har verken egne styrker eller noen effektiv kontroll over operasjoner som foregår i FN og folkerettens navn. Dette er en situasjon som passer verdens eneste supermakt og verdens sterkeste militærallianse glimrende. NATO er, slik ledende NATO-politikere lenge har gått inn for, i ferd med å erstatte FN som den organisasjon som faktisk rår over bruken avvæpnet makt i verdenssamfunnet.

Noter:

  1. Et virkelig oppgjør med UCK-ledernes forbrytelser under og etter krigen i 1999 har ikke funnet sted. Disse hører i dag med til Kosovos politiske elite, og har en rekke anklager imot seg. Europarådet blant annet laget en rapport hvor det framgår at deler av den tidligere UCK-ledelsen ikke bare har begått drap og tortur mot serbiske fanger, men også tatt organer ut av deres døde kropper og solgt dem på det illegale organmarkedet. USA og andre vestlige makter blokkerer for tida et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å nedsette en kommisjon for å undersøke saken. Se Neue Zürcher Zeitung 20.05.2011. De norske politiske myndigheter tviholder på at det de var med på, under og etter Jugoslaviakrigen i 1999, var etisk riktig og politisk konstruktivt. Kun noen modige enkeltpersoner som sjøl deltok, har våget å stå fram med et annet syn. Se den tidligere KFOR-offiseren Kristian Kahrs: «En Nato-offiser beklager». Klassekampen 09.04.2011
  2. Se The Statesman (New Dehli, India) 03.06.2011: «Both Sides Guilty of War Crimes». Denne komisjonen har anslått antallet døde i denne konflikten til mellom 10 og 15 tusen. Dette er et meget høyt estimat, kanskje for høyt. Antallet drepte lå ved krigens begynnelse på mellom 1000 og 2000. I Jugoslavia ble det i løpet av 11 ukers krig i 1999 drept mellom 1500 og 2000 personer, i Gaza ble det i løpet av 3 uker rundt årsskiftet 2008/09 drept ca 1400 personer, nesten utelukkende palestinere. Tapstallene etter de intense bombekrigene mot Irak i 1991 og 2003 var mye høyere, et anslag for 6 ukers krig i Irak våren 1991 er at mellom 30 og 70 tusen ble drept.
  3. Frede Castberg, som vel er den fremste norske folkerettsjurist gjennom tidene, deltok sjøl i disse forhandlingene, og beretter om dette i sine memoarer. Se hans Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo 1970 s. 171–183
  4. Se min bok Kampen om folkeretten 2. opplag Oslo 2007, s. 84–85.
  5. Se «Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua», opptrykt i International Legal Materials vol XXV nr 5, september 1986.
  6. Se The British Yearbook of International Law vol. 157, 1986, s. 619
  7. Den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelles spørsmål står i Petroleum Economist (London), mai 2011.