Soria Moria – Ender alle eventyr godt?
Av Arne Byrkjeflot
Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem og bystyrepolitiker for Rødt. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot.
Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.
Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresantant og landsstyremedlem i Rødt.
«Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.» Ja, slik startet jeg artikkelen i Rødt! nr. 1 2006.
I dag hørte jeg på radio. NHO mente det kunne spares 720 millioner i sykehusene ved å sette ut tjenester på anbud, som vaskeri og renhold. Som motpart til NHO-direktøren hadde de funnet fram den sosialistiske minister Bjarne Håkon Hanssen. Han kunne berolige direktøren. Ikke hadde de satt noen stengsler mot anbud og utskilling, og ikke ville de gjøre det. Helseforetaket sto fritt til å gjøre som de ville. Noe de da også gjør. Et ekspansivt budsjett.
Det er noen uker siden jeg var på møter om statsbudsjettet, først med Gjedrem, så med Kristin Halvorsen. De sa det samme. Et statsbudsjett tilpasset krisa. Derifra går jeg rett over i budsjettdebatten i Trondheim kommune. Årets underskudd blir fra 120 til 150 millioner. Neste år skal Trondheim spare 300 millioner. I tillegg må Trondheim kommunale pensjonskasse tilføres 300 millioner. Den kommunen som bygde og rehabiliterte for en million om dagen, slår nå bremsene på. Rapportene fra landet ellers er likt Trondheim. Og dette er før krisa slår inn for fullt, sosialhjelpa øker og skatteinntektene raser. Hvis ikke ei regjering vet hva motkonjunkurpolitikk er, da er det ingen rød-grønn regjering.
I høst har hele fagbevegelsen I Trondheim og Sør-Trøndelag kjempet for å unngå anbud i kollektivtrafikken i Trondheim. Med rød-grønn regjering, rød-grønt fylkesting og rød-grønt kommunestyre så styres det mot anbud. Tross anbudspausen som ble varslet i Soria Moria.
AFP
I vår tapte vi AFP-kampen. Jeg er helt overbevist om at det ikke hadde vært mulig med ei blå regjering. Da kunne LO umulig ha godtatt en så usolidarisk løsning der de med dårligst helse plusser på pensjonen til de som kan jobbe til 67 og lenger.
Det er ikke så lett å omstille seg fra dette og vurdere valgkampen 2009. Et helt annet valg enn 2005. Da var det over flere år bygd opp en voldsom harme mot Bondevik-regjeringa. Høybråten foreslo en ny Arbeidslivslov som ville rasere Arbeidsmiljøloven. Det var gått et år siden utvidelsen av EU med 10 medlemsland og det hastet med å få på plass tiltak mot sosial dumping. Det var landsomfattende demonstrasjoner til forsvar for Arbeidsmiljøloven, krav til tiltak mot sosial dumping, nei til EUs tjenestedirektiv og mot forslag om å ødelegge pensjonssystemet vårt. Slik red vi på en bølge som ikke en gang lot seg stanse av LO-kongressens knefall på pensjon. Tross pensjonstapet, så hadde vi mye igjen å slåss for. AFP, offentlig pensjon og uførepensjon skulle forsvares, og vi visste at dette ikke var mulig uten å komme i konflikt med pensjonsforliket.
Nå har altså regjeringa lagt fram sitt siste statsbudsjett, og tida er inne for å oppsummere og stake ut kursen videre. Hva skal til for på nytt å sette i gang en samlet kamp for ei ny rød-grønn regjering? At den har holdt løftene sine? Om den bidrar til å mobilisere eller avvæpne fagbevegelsen? At utviklingen går i rett retning, fra markedsliberalisme? Eller rett og slett at alternativet er så mye verre?
58 krav
Fagbevegelsen stilte 58 krav og fikk ja på alt unntatt forsøk med 6-timersdagen. En gjennomgang gjort av LO i Trondheim sier at 32 er innfridd, 16 er ikke innfridd, og 10 krav kan en ikke si for sikkert. Det stanset litt opp etter den første bølgen, der regjeringa virkelig staket ut en ny kurs slik jeg har beskrevet i starten av artikkelen. For den rød-grønne regjering kan dagens manglende entusiasme blant deres egne virke urettferdig. Har vi glemt hvor ødeleggende Høybråthens arbeidsmiljølov og Clemets privatskoler ville vært? Eller forskjellen på den paddeflate holdningen til EU som Bondevik hadde og den mer offensive dagens regjering faktisk har vist. Den nye hjemfallsordninga har sine sider, men det aller viktigste sikret den: Nasjonal kontroll med vannkraftressursene, vår viktigste ressurs. Vi fikk på plass en ny ordning for arbeidsgiveravgiften, vårt i særklasse viktigste distriktspolitisk virkemiddel. Også her er det aller viktigste bevart, sjøl om distriktskommuner i sør og øst ikke får tilbake sin gamle status. Regjeringa bøyde seg ikke når ESA gikk til angrep på emballasjeavgiften, og tusener av bryggeriansatte trakk en lettelsens sukk.
Regjeringen har også kommet med to tiltakspakker mot sosial dumping. ILOkonvensjon 94 er blitt norsk lov, det betyr at stat og kommuner skal kreve tarifflønn i alle anbud. Arbeidstilsynet har fått rett til å gi bøter, det er innført en autorisasjonsordning for bemanningsbyrå. ID-kort er innført på byggeplassene. Derimot er det ingen glede over at innsynsretten er belagt med taushetsplikt, da er det nesten bedre uten innsynsrett. Nå kommer tiltakspakke 2. Fagbevegelsen er svært fornøyd med at vi får på plass regionale verneombud også i hotell og restaurant og renhold, det er bra at regjeringa vil utrede solidaransvar og en enklere måte å allmenngjøre tariffavtaler på. Derimot er det ganske gjerrig å styrke Arbeidstilsynet med 10 millioner, det står på ingen måte i forhold til det problemet sosial dumping er, og den rollen arbeidstilsynet er tiltenkt i kampen mot utnyttelse av utenlandske arbeidere.
Industripolitikk
Men de viktigste løftene har de ikke holdt, iallfall ikke enda. Nytt industrikraftregime er ikke på plass. Industri Energi, som representerer mye av Aps bastioner, sier at det er helt uaktuelt med en valgkamp for de rødgrønne uten at dette kommer på plass. De fikk heller ikke på plass en ny og forsterket ervervslov. Den gamle ervervsloven som Bondevik fjernet, ga fagbevegelsen mulighet å påvirke oppkjøp og regjeringa til å pålegge tvangssalg når lønnsomme bedrifter ble slaktet. Som Union ble. Vi ser ingen industripolitikk fra denne regjeringa.
Soria Moria lovte å legge ned veto mot direktiv som truer faglige rettigheter. Hvem andre skal avgjøre hva som truer faglige rettigheter, enn fagbevegelsen? Nå er flertallet for veto mot EUs tjenestedirektiv så stort i fagbevegelsen at selveste LOs sekretariat måtte be regjeringen reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. For entusiasmen i fagbevegelsen er det ganske avgjørende hva regjeringen gjør. Husk at sosial dumping handler om selve grunnpilaren vår, muligheten til å opprette og håndheve tariffavtaler. Taper vi her, så forvitrer også fagbevegelsen politiske innflytelse, og veien står åpen for de som vil ødelegge velferdsstaten.
Vi har fått oss et tidsvindu der det er mulig å presse regjeringa til tiltak mot sosial dumping. Slik jeg ser det, vedtar regjeringa nå flere tiltak som i neste omgang vil bli kjent ulovlig av ESA. Dette gjør de for å få EUs tjenestedirektiv gjennom. Deretter kan de gjøre som de har gjort med EØS-avtalen ellers, toe sine hender når ESA slår til.
Rundt om i det ganske land blir det avgjørende hva som skjer med sykehusene. Her har riktignok regjeringen ikke lovt annet enn evaluering og nei til nedlegging av lokalsykehus. Evaluering uten tiltak kan holde bra det, men ikke på sykehus. Her i Trondheim delte fagbevegelsen ut løpeseddel utenfor St. Olav. En side i farger med rød-grønne løfter og en side i svart hvitt med de blå. Siden har sykehusene gått fra krise til krise. Lokalsykehus er ikke lagt ned, men de blir undergravd ved at akuttkirurgi og fødetilbud kuttes. Til slutt tør ikke befolkningen velge lokalsykehus og nedleggelsene kommer. I Helse Sør-Øst (Helse Størst) er nå nedleggelsene i gang, stikk i strid med løftene.
Hanssen har nå forlatt NAV (som er på vei utenfor stupet), og satser på at en opprettingspakke til nord, midt og vest og den oppsiktsvekkende oppdagelsen at det er lurt å samordne kommunal helsetjeneste med sykehusene, skal berge dem over valget. Men jeg tror ikke det holder. Det aller minste som må til, er å fjerne økonomistyringsreformen. I Trondheim betyr den at bygging av nytt sykehus er en katastrofe for pasientene. Rett og slett fordi nybygg må avskrives og de tas krone for krone fra driftsbudsjettet.
Rett før valget kommer siste runde i pensjonskampen. Den hardeste og viktigste. Før jul kommer stortingsproposisjonen om ny uførepensjon. Og siden 42 % av alle nordmenn er uføre den dagen de blir alderspensjonister, så er det her en verdig alderdom avgjøres for de fleste vanlige folk. Uførepensjonsutvalgets forslag er en katastrofe. Det er slutt på å bli uførepensjonist, du får uførestønad. Da skatter du som lønnstaker. De vil ta fra uførepensjonister med lav pensjon barnetillegget på 1600 kroner i måneden for hvert barn. Og de vil at uføre også skal rammes av levealdersjustering. Overfor andre sier de at det er jo bare å jobbe et år ekstra, så tar du igjen det du taper på levealdersjustering. Det er et argument som ikke kan brukes overfor uføre.
Offentlig ansatte har i dag 66 % av brutto lønn fra 65 år ved 30 års opptjening. Regjeringens logikk er at du skal ha mer jo lengre du står i jobb. For fall står da både retten for AFP-pensjonister til å gå over på full tjenestepensjon fra 65 år og retten til full pensjon etter «bare» 30 års ansettelse i offentlig sektor. Det er trygghet for jobb og alderdom blandet med troen på fellesskapsløsninger som har gjort det mulig å få alle de nødvendige hender og hjerner til å velge jobb i det offentlige og forbli der. Kampen om offentlige pensjoner er en kamp for velferdsstaten.
Neste år blir et kriseår. Med et statsbudsjett som forsterker krisa. Trolig vil regjeringa komme med ei krisepakke i revidert nasjonalbudsjett og satse på å vinne valget på det. Men da er allerede titusener av bygningsarbeidere oppsagt, velferdstilbudet i kommunen er allerede kuttet, planlagte nybygg og rehabilitering lagt på is. Da er mye for seint, og det trengs langt større summer for å snu det hele.
For meg og det er mange som tenker som meg, er det avgjørende hva som skjer med, krisepakke, EUs tjenestedirektiv, sykehus, industrikraft uførepensjon og offentlig pensjon. Det er ikke mulig å inspirere andre om en sjøl føler seg sviktet. Og om jeg likevel biter tennene sammen, legger vekk selvaktelse og sier at alternativet er mye verre, her må vi samle oss i bunnen. Ville det ha noen klangbunn, ville det være ei valgkampanje med mulighet til å lykkes? Det ville det ikke. Det minste onde skaper ingen entusiasme. Entusiasme krever et prosjekt som er et alternativ til nyliberalismen, ikke nyliberalisme light.
Det jeg sier er altså følgende: Skal det være noen sjanse til å unngå en blå eller mørkeblå regjering neste år må regjeringen levere. Krisepakke, industrikraft, hel eller delvis reversering av helsereformen, bevare uførepensjon og offentlig pensjon og reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. Det er disse sakene som vil avgjøre entusiasmen eller manglende entusiasme i fagbevegelsen. I tillegg trenger regjeringen et prosjekt. Mitt forslag er å gjenreise den sosiale boligpolitikken. Regjeringen vil øke bostøtten med 1 milliard, 300 millioner i 2009. Dersom de i stedet hadde utstyrt Husbanken med 50 milliarder og subsidiert renta med 2 % så ville det også koste 1 milliard. Men da kunne du bygd 25 000 boliger årlig med lang avdragstid og lav rente. Enten utleieboliger etter selvkostprinsippet eller eierboliger med klausul for videresalg. Over noen år ville vi fått gjenopprettet et eget marked for folk flest som også ville holdt det øvrige boligmarkedet nede. Bolig kunne igjen blitt en rettighet på linje med skole og helsevesen. Og vi kunne hatt en valgkampsak som kunne truffet folk.
SV
SV vant kampen om Soria Moria erklæringen, den mest radikale regjeringsplattform i Europa. I en klasse for seg. Men det er makta som rår og SV ble disiplinert. SV spiller sammen med SP en viktig rolle i kampen om EUs tjenestedirektiv. Etter sviket på pensjonsforliket sa Karin Andersen at de skulle stå vakt om de uføre. Det har vi ikke sett mye til. Jeg tror ikke SV vil være noen kraft i å forsvare offentlige pensjoner. De godtar jo arbeidslinja og AFP-katastrofen ville ikke vært mulig uten SVs aktive medvirkning. Hvordan kan SV stå i front i kampen for krisepakke med en finansminister som synes statsbudsjettet er tilstrekkelig, ja supert. Hvordan kan SV stå i front for sykehusene når finansministeren skryter sykehusbudsjettet opp i skyene? Realistisk sett ser jeg ikke at SV vil bidra så mye til å presse fram de saker jeg mener er avgjørende fram til valget. Unntaket er EUs tjenestedirektiv, men det er til gjengjeld den viktigste saken.
Rødt
Dette merkelige lille partiet som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen.
Rødt har fra første stund krevd krisepakke, stått i front i sykehuskampen, står i front på pensjonskampen og er viktig i kampen mot EUs tjenestedirektiv og sosial dumping. I tillegg er vi det eneste partiet som er i mot norsk krigføring i Afghanistan. Vi jobber vår vante tro lite som parti, desto mer i fagforeninger, sykehusaksjoner, foreldreaksjoner og fronter.
Det merkelige er at dersom vi lykkes, så tjener ikke det Rødt. Da berger vi oppslutningen om de rød-grønne partiene. Og dersom vi mislykkes, så tjener det heller ikke Rødt. Misnøyen går til FrP.
Men det er en økende opposisjon på tvers av parti som tenker mer og mer likt uten å få partimessig uttrykk. Det er denne opposisjonen som har kraft i seg til å forandre verden og partibildet med.
Så om ikke Rødt ikke opplever å få vekslet inn all innsatsen i stemmer, så får vi en bølge til venstre mer enn sterk nok til å skylle pariet inn på Stortinget. Faktisk kan alt skje i tider som vi nå går inn i.