Reformen som produserer minstepensjonister
Av Arne Byrkjeflot
Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. I virkeligheten gjør de folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Regjeringen løser dette problemet ved rett og slett å senke minstepensjonen.
Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresentant i Trondheim for RV og medlem av AKP
Regjeringens pensjonsreform er nå lagt fram. De framstiller den som en pensjonsreform ingen taper på, og det blir nesten ingen minstepensjonister lenger. Nå har riktignok mange kommentatorer påpekt at det virker litt rart at alle skal få mer, når bakgrunnen faktisk er å spare penger. Så hvordan slår faktisk denne reformen ut for meg og deg.
Pensjonist i 2050
La oss si at du er sykepleieren Lise. Du begynte som sykepleier 25 år gammel og har hatt 10 år med 270.000 kroner i lønn, 2 års svangerskapspermisjon, 15 år med 300.000 kroner, 1 års tilleggsutdanning og ender opp som spesialsykepleier med 320.000 kroner. I dagens folketrygd ville hun fått 168.000 kroner. I det nye systemet vil hun få nesten det samme, 165.000 kroner.
Men så kommer levealdersjusteringa. I 2050 regner en med at levealderen blir 4 år lengre, om du først er blitt 67 år. Da må din opptjente pensjon deles ut på 4 flere år, og pensjonen senkes med 18 prosent, 30.000 kroner til 135.000. I tillegg skal ikke pensjonen følge lønnsstiginga ellers i samfunnet, den skal reguleres med gjennomsnittet mellom lønns- og prisstigning. Hvert år taper du 0,75 %, i gjennomsnitt blir pensjonen din 8 prosent mindre verdt, 10.000 kroner mindre i året, og Lise er nede på 125.000. Hun taper 3.400 kroner hver eneste måned til hun dør. Hun blir ganske så fattig, 1.000 kroner over dagens minstepensjon på 9.400 kroner i måneden for enslige.
Glem førtidspensjon
Dersom sykepleier Lise jobber på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleie, slik det er i dag med stadige kutt, stadig effektivisering, stadig dårlig samvittighet, så er det all mulig grunn til å tro at hun tenker på å gå av ved fylte 62 år. Da møter hun regjeringens førtidspensjon for alle. Det er bare å gå av, men da må pensjonen din deles ut på flere år og du mister fem opptjeningsår. Som førtidspensjonist fra 62 år taper du en tredjedel av pensjonen din. For Lise er dette en ren katastrofe, hun havner på 83.000 kroner i året, 7.000 kroner i måneden. Og Lise hadde jo faktisk ei månedslønn på 27.000 kroner i måneden, før hun gikk av med pensjon.
Slutt på minstepensjonistene?
Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. Og det er for så vidt sant, sjøl om du bare har hatt noen sommerjobber og bare tjent 100.000 kroner i et helt arbeidsliv, så vil du i det nye systemet få 300 kroner mer enn minstepensjon årlig. Men det de ikke sier, er at de nye reglene med levealdersjustering og manglende regulering betyr at du må ha tjent over 276.000 kroner i 40 år for å oppnå en gjennomsnittspensjon over minstepensjon. Og må du gå av ved 62 år, må du ha tjent over 400.000 kroner for ikke å bli minstepensjonist. I virkeligheten produserer reformen minstepensjonister, den gjør folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Nå løser regjeringen også dette problemet på en fiffig måte, de rett og slett senker minstepensjonen. Den skal også justeres ned etter hvert som levealderen øker. I 2050 er ikke minstepensjonen 112.784 kroner, den er satt ned til 92.600 kroner. Slik løste de det problemet.
Kan avtalefestet pensjon ordne problemene?
AFP-ordningen skal jo videreføres. Det står i pensjonsforliket, i Soria Moria og det var en absolutt forutsetning for at LO-kongressen med knapt flertall vedtok å støtte pensjonsreformen. Fordelen med AFP er jo at den er avtalefestet. Vi har brukt tre tariffoppgjør på å få den på plass, og den kan ikke oppheves med et vedtak i Stortinget.
Vi kan slå fast at regjeringens forslag til videreføring av AFP ikke løser noe som helst. De foreslår at en skal ta de pengene som brukes til AFP-ordningen i dag, og dele på antallet som i dag er mellom 62 og 67 i bedrifter med rett til AFP. Lise får sin AFP-pott, som hun kan velge å ta ut når hun vil og fordele på de årene hun har igjen. Aftenposten har beregnet denne potten til 400.000 kroner på hver. Fordelt på 21 gjenstående år etter fylte 62 år blir det 1.600 i måneden. Som førtidspensjonist fra 62 år taper Lise fortsatt 2.500 kroner i måneden, dersom hun fyller 62 år i 2010 – og over 5.000 kroner om hun fyller i 2050. Lise er en fattig 62-åring også med regjeringens AFP-pott, 2.000 kroner i måneden over minstepensjonen i 2010 og 700 under i 2050.
Regjeringens løsning med en lik pott til alle er jo den verst tenkelige løsning. Dersom en hadde fordelt pengene på den halvparten som faktisk benytter seg av AFP, så vil jo summen dobles. Men sjøl da er Lise langt fra å få dekket opp gapet mellom dagens folketrygd og den regjeringa vil ha. I tillegg skal en være ganske blåøyd for ikke å tro at en mye større andel går av med AFP, når alternativet er å jobbe til du er 70. Innerst inne tror vel ikke en gang Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen på den Kardemommeby-visjonen de la fram på pressekonferansen. Etter min mening må fagbevegelsen forberede seg på et hardt lønnsoppgjør i 2008 med et sentralt krav: AFP skal bestå. Det betyr at opptjeninga av alderspensjon må fortsette mens Lise er AFP-pensjonist. Det er bare da Lise slipper å velge mellom helse og penger. Det er bare da Lise har en virkelig valgfrihet. Det er bare da formålet med avtalefestet pensjon videreføres.
Lise er jo offentlig ansatt
Ja, de fleste sykepleiere er ansatt i offentlig sektor og er i første omgang beskyttet mot pensjonsreformen. Bruttopensjonen på 66 % av lønn skal bestå. Men allerede fra 2010 rammes også de offentlig ansatte av levealdersjustering og manglende regulering med lønnsøkningen ellers i samfunnet. I 2020 vil en gjennomsnittspensjon være 12,5 % lavere, i 2050 25 % lavere enn i dag.
I dag er det 30 års opptjening i stat og kommune, både av pensjon og AFP. I dag er AFP-pensjonen for 65- og 66-åringer en bruttopensjon, mens ordningen for 62- til 64-åringer er en tilleggspensjon, de får et tillegg til folketrygda. Jeg tror de vil prøve seg på å fjerne 30-årsregelen og la 62- til 65-åringene få smake samme medisin som i privat sektor. Så går det noen få år. Etter hvert som alle i privat sektor oppdager hvor ille pensjonsreformen faktisk er, så vil det være fritt fram for politikere å angripe de "gullkantede" avtalene i offentlig sektor. I lengda vil de være umulig å forsvare.
Pensjonseksemplene over kan lastes ned som pdf-fil.