Årets presidentvalg i Frankrike – et drømmevalg for storkapitalen

Av Daniel Ducrocq

2017-02A

Den europeiske unionen (EU) har satt mye av rammene for hele utviklingen i Frankrike. En rapport fra Røde Kors Internasjonal, publisert 10.10.13, sier at 43 millioner mennesker i EU ikke har råd til å ernære seg ordentlig. Dette er «den verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig», slår rapporten fast.1 Selv om Frankrike ikke er det EU-landet som er hardest rammet, finnes det der en sosial spenning som vi i Norge kan ha problem med å forstå omfanget av.

Daniel Ducrocq er pensjonert gartner, fylkesleder i Rødt Hordaland, fransk statsborger og har bodd i Norge siden 1976.
Foto: Lorie Shaull

«Det finnes intet demokratisk valg mot EUs traktater», sa EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, i januar 2015. Det viser grensene for de politiske valg regjeringene i medlemslandene kan ta. De nasjonale budsjettene skal godkjennes i Brussel. Slik har landene gitt fra seg den økonomiske styringen og de facto innskrenket det meste av nasjonalt politisk handlingsrom.

Valgets elleve kandidater og EU

Med dette som bakteppe kjempet elleve kandidater om presidentembetet ved to valgomganger i mai, og den 11. og 18. juni kommer valget til parlamentet.

Som vi har sett, er det meste av nasjonalt handlingsrom kraftig innskrenket av EU. Det er allikevel få av kandidatene som påpekte dette som en sentral sak. Med unntak av François Asselineau (Union Populaire Républicaine – 0,92 % av stemmene), hadde ingen av kandidatene utmeldelsen av EU på programmet. Noen av kandidatene som Benoît Hamon (Parti Socialiste – 6,36 %)2, Nicolas Dupont-Aignan (Debout la France – 4,70 %), Jean Lassale (Union pour la Démocratie Française –1,21’%), Jean-Luc Mélanchon (La France insoumise – 19,58 %) ville prioritere nasjonale interesser ved for eksempel å reservere en andel av offentlige anbud til franske bedrifter. Disse fire kandidatene påtok seg ikke å forklare velgerne hvordan de vil kunne prioritere nasjonale interesser innenfor EUs rammer som forbyr bruk av «statlige midler i enhver form som vrir eller truer å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.» (Romatraktaten, § 92)

Kandidater på venstresiden, Philippe Poutou (Nouveau Parti Anticapitaliste – 1,09 %), Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière – 0,64 %), som har gode samfunnsanalyser, legger tross det ikke vekt på Den europeiske unionen i sine programmer.

Det første punktet i programmet til Marine Le Pen (Front National –21,30 % av stemmene) tar opp Frankrikes forhold til EU:

«(…) Forhandlinger vil bli igangsatt med våre europeiske partnere etterfulgt av en folkeavstemning om Frankrikes medlemskap i EU. Målet er å få til et europeisk prosjekt som respekterer Frankrikes selvstendighet, de nasjonale suvereniteter og som tjener folkenes interesser.»

Le Pen gikk ikke tydelig til valg for å melde Frankrike ut av EU. Frexit er for Nasjonal Front kun ett alternativ. Under debatter har Le Pen (og Mélanchon) vist en tvetydig holdning til Brussel.

Allikevel er det Nasjonal Front som ble utpekt i det offentlige rom som det partiet som vil ødelegge «det vakreste prosjektet som finnes, det europeiske prosjektet’’ slik tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjon, Laurence Parisot, formulerte det. Siden februar har Le Monde publisert daglig to til tre analyser som advarte mot å stemme Le Pen. Kapitalen trengte den demoniserte Le Pen for å få valgt sin kandidat, Emmanuel Macron.

Da alt tydet på at Le Pen ville gå videre til annen valgomgang, rykket flere ut for å gi sin støtte til Macron. Av en lang liste kan disse nevnes:

  • Bernard Arnault (Frankrikes rikeste mann hovedaksjonær i gruppen som eier presse­organer Parisien, Aujourd’hui en France, ­Les Echos)

  • Patrick Drahi (femte rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i gruppen som eier presseorganer Libération og L’Express)

  • Pierre Bergé, Xavier Niel (niende rikeste mann i Frankrike), Matthieu Pigasse, (alle tre medeiere av Le Monde)

  • Vincent Bolloré (tiende rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i mediaselskapet Vivendi)

Støtten til Macron kom også fra utlandet, fra politikere som ikke nølte med å blande seg direkte i det franske valget: Jean-Claude Juncker (Kristeligdemokrat, EU-kommisjonens president, tidligere president i skatteparadiset Luxembourg), Angela Merkel, Wolfgang Schaüble (Tysklands finansminister), Barack Obama, Justin Trudeau (Canadas statsminister) og Alexis Tsipras.3

Djevelen, markeds­liberalistenes redning

Resultatet av annen valgomgang ble ingen overraskelse. En demonisert Le Pen var sjanseløs mot markedsliberalist og kapitalvenn Macron.
Macrons karriere åpner ikke for tvil om hans klassetilhørighet. Han var ansatt og senere partner i investeringsbanken Rotschild (2008) og så generalsekretær for Presidentgruppen (2012) hvor han fungerte som økonomisk rådgiver for François Hollande. I 2014 ble han finansminister, en stilling han forlot i 2016. I april 2016, mens han var statsråd i Hollandes regjering, dannet han sitt eget parti, En marche. Som finansminister er han husket for Loi Macron (Lex Macron) som er omhandlet tidligere i denne artikkelen.

Mindre enn en uke etter valget, oppfordret EU kommisæren Pierre Moscovici den nyvalgte presidenten om å foreta kutt i offentlige budsjettet. Macron er rett mann for oppgaven: Han har varslet et kutt på 60 milliarder euro og en reduksjon av 120 000 offentlige stillinger i løpet av fem år. Kapitaleierne har all grunn til å være tilfreds.

Men de bør også være engstelige for hva som kan skje i Frankrike de neste årene.

Referanser:

  1. Avisen Bastille, République, Nations, 29.10.13
  2. Kandidaten til De Grønne (Europe Ecologie-Les Verts) trakk sin kandidatur i februar til fordel for Sosialistpartiets Benoît Hamon. Det katastrofale resultatet, 6,36% av stemmene, er et nederlag både for sosialdemokrati og for De Grønne.
  3. Den komplette listen over støttespillere til Macron er å finne på: https://ruptures-presse.fr/actu/liste-soutiens-emmanuel-macron-pouvoir-argent-election-presidentielle/