Arbeidets filosofi (omtale)

Av Taran Anne Sæther

Bokomtaler Nr 1 2012

Lars Fr. H. Svendsen:
Arbeidets filosofi
Universitetsforlaget, 2011
167 sider

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther