Antikommunisten Breivik
Av Jorun Gulbrandsen
Massemorderen som kom inn – fra hva?
Forlaget Rødt! 2015, 95 s.
Løp og kjøp! Boka er spennende, forfatteren skriver klart og logisk og stiller mange uventa spørsmål, den er virkelig interessant. Jeg leste den igjennom uten å legge den nevneverdig fra meg. Boka har godt med kilder og forklaringer, enda den er lita: 95 sider i pocket. Jeg har sitert forfatteren i denne teksten, i håp om at det vil få mange til å lese boka, som handler om de politiske reaksjonene på massemorderen Anders Behring Breivik. Enerstvedt fulgte rettssaka svært nøye og var ekspertkommentator for NRK. Han viser til at den dominerende diskusjonen handla om hvorvidt Breivik var gal eller ikke.
Rettssaken førte derfor ikke til noen erkjennelse av de politiske sammenhengene, til noen forståelse av massemordene på Utøya som det de var: Et politisk attentat mot det drapsmannen oppfattet som marxister.
Ett forhold måtte framfor alt skjules. Det var at massemorderen ikke først og fremst var anti-islamist, men antikommunist. Hvorfor skulle det skjules? Det har en ganske enkel forklaring: Denne antikommunismen deles av antakelig 90 prosent av befolkningen i Norge.
Enig? Uenig?
Enerstvedt viser til Gjørv-kommisjonen, nedsatt av regjeringa, som skulle granske og lage rapport, og kommisjonen utnevnte en terrorekspert. Ikke på høyreekstrem terror, men på islamsk terror. Kommisjonen konkluderte med å kritisere regjeringa for at den ikke hadde god nok beredskap. Enerstvedt:
Det utrolige skjer at den formelle avslutningen på et politisk attentat rettet mot marxister, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet (Ap) ender med vedtak foreslått av en såkalt rødgrønn regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et vedtak med kritikk av seg selv.»
Kritikken ble rettet mot offeret selv.
En manglende stengning av en gate kritiseres, mens kritikken av den ideologi og politikk som lå til grunn for attentatet er fullstendig fraværende … Det politiske maktspillet som ligger bak dette vedtaket, er ikke bare sjokkerende, men farlig.
Så sier Enerstvedt at det ikke kunne ende på noen annen måte.
Kunne det ikke? Hvorfor? En grunn fra Enerstvedt:
Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen. Så bet den til slutt – 22. juli 2011.
Og han spør: Hvilken virkning har det på fascister at ens egen regjering viser stor vilje til å bruke vold og krig?
Enerstvedt drøfter også ganske grundig det dialektiske forholdet mellom individ og samfunn, og skriver blant annet:
Forklaringer på det psykologiske nivået står ikke i motsetning til forklaringer på det samfunnsmessige.
Han går også kritisk gjennom flere bøker som ble gitt ut i kjølvannet av rettssaka, hvor Breiviks mor, far og barndom i stor grad ble årsaksforklaringer, ikke politikk og samfunnssyn.
Hva sier Breivik sjøl om hvor han står politisk nå? Enerstvedt referer at Breivik sjøl sier han er fascist, med en «tredje-generasjon nord-europeisk fascisme». Målet er at den «nordiske rase» skal overleve, men den er trua av immigrasjon fra Sør-Europa, av en beleiring fra islam. Enerstvedt:
Men Breiviks hovedfiende de neste 50 årene er ikke muslimene, det er kommunister, marxister, sosialister og alle dem som er en slags skjulte marxister og kommunister, nemlig kulturmarxister og multikulturalister. Antikommunismen er Breiviks politiske grunnlag.
Breivik kaller AUF-erne for ekstreme marxister. Enerstvedt:
Først skal marxistene, kommunistene, drepes, deretter skal muslimene deporteres.
Når dette skrives, har det nettopp vært markeringer for å minnes det forferdelige terrorangrepet 22. juli 2011, der Breivik drepte 77 mennesker og skada 158. Det ble holdt mange taler. Med gode tanker om å se barn som faller utenfor i skole og barne-hage, styrking av barnevern og nettverk. Og vi ser hvordan myndighetene får murt stolper og staur foran kontorene sine. Jens Stoltenberg, NATO-sjefen, sier i et intervju i Aftenposten 22. juli 2015 at han som tidligere statsminister manet til «mer demokrati og mer åpenhet» etter terrorangrepet. Han sier at Norge har vist styrke.
Det handler om at vi sto opp for noen verdier, at vi er et samfunn preget av tillit og åpenhet. Det er vi fortsatt.
Hm. Det er noe usagt som gjaller i veggene: Hvor er det blitt av Breiviks – ikke mistillit og lukkethet – men Breiviks kampvilje og nazistiske og fascistiske åpenhet? Massemorderen som kom inn fra – hva? Ja, hva? Hvor mange er politisk enig med ham?
Har Enerstvedt rett? Han skriver:
Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet og de andre stortingspartiene i overskuelig framtid vil gjøre opp med masse-morderens viktigste ideologiske grunnlag. Likner ikke antikommunismen deres egen?