Ungdommens frammarsj

Av Andreas Lutro

Nr 2 2010

Flere og flere steder opprettes det demokratiske organer for ungdommen. I 2011 får 16-åringer i 20 kommuner stemmerett ved kommunevalget. Hvordan ser framtiden ut for ungdom i demokratiet?
Andreas Lutro er leder av Rød Ungdom i Rogaland og var stortingskandidat for Rødt Rogaland.

Det er ikke mange år siden ungdom ikke hadde andre enn voksne politikere og interesseorganisasjoner drevet av voksne til å representere deres syn i politiske spørsmål.

 

I løpet av det siste tiåret har idéen modnet nok til å settes ut i virkeligheten flere og flere steder.

 

Ungdommens posisjon i demokratiet

 

Et viktig prinsipp i demokratiet er at de som kan straffes etter loven, også må kunne påvirke den. Påvirkning i denne sammenhengen betyr selvsagt å kunne stemme ved valg, da de valgte demokratiske organene vedtar lovene vi alle må forholde oss til. Dette blir brukt som hovedargument for å gi 16-åringer stemmerett. En annen diskusjon er om myndighetsalderen da også må senkes, men den diskusjonen tar jeg ikke her og nå.

 

Prinsippet om at de som kan straffes etter lovene, må få være med å påvirke lovene, har jeg lyst til å strekke enda litt lenger: De som påvirkes av politikken, må ha mulighet til å påvirke politikken. Her er hele befolkningen som er 18 år eller eldre dekket, i og med at de har stemmerett. Det gjelder ikke de som er under 18 – og selv med 16-årig stemmerett, vil det fortsatt være barn og unge som ikke nødvendigvis har muligheter til å komme med sine meninger i politikken.

 

For mange er dette kanskje ikke et problem. Ungdom er ikke akkurat de som engasjerer seg mest i politiske spørsmål, og ofte  er det lett å si at de ikke vet best selv når det kommer til for eksempel utforming av skolesystemet eller utbygging av fritidstilbud.

 

Dette ville kanskje ikke vært et så stort problem hvis ungdom hadde flere politikere som kunne representere dem – men andelen politikere som kan kalles ungdom, er forsvinnende liten, og selv de er nødt til å passe inn i et politisk system som er laget for å være kjedelig, tungvindt og rett og slett «voksent». Du hører aldri et parti bruke ungdomssaker som valgkampsak – det brukes ofte saker som angår barn og unge, men da er det stort sett på foreldrenes premisser. Det er de som er velgere, tross alt.

 

Ungdommens bystyre

 

Det er her Ungdommens bystyre (UB) kommer inn, og er i sammenhengen et strålende tiltak: Det gir en stemme til de stemmeløse, formaliserer ungdommens påvirkningskraft i demokratiet og opphever på mange måter prinsippet om at voksne politikere vet best. UB fungerer (i det minste potensielt) som et talerør for all ungdom i kommunen, siden alle i aldersgruppen 13–18 år skal gå på skolen, og dermed er representert. UB i Bergen mener at ordningen fungerer bedre enn 16-årig stemmerett vil – et vedtak fattet 28. mai 2009 nevner blant annet at

«Ungdom har en sterkere innflytelse gjennom andre politiske arenaer, som for eks. UB, ungdomspartier og organisasjoner.»

 

Den vanligste måten å inkludere ungdom i demokratiet på, er gjennom det som kalles ungdommens bystyre (eller ungdommens kommunestyre – enkelte steder finnes det også ungdommens fylkesting). En eldre ordning er det som heter ungdomsråd, som har eksistert lengre, men baserer seg mer på å representere frivillig (og sikkert til en viss grad politisk) organiserte framfor å representere hele den unge befolkningen. Forskjellen er vag ettersom det ikke fins noen nasjonale retningslinjer. En oversikt over ungdomsråd og UB kan du finne på www.ung.no/database.

 

Måten UB er organisert på, varierer fra sted til sted, men det som begynner å bli normen er det som kalles Trondheimmodellen. Modellen får navnet sitt fra måten UB er organisert i Trondheim kommune, som kort fortalt går ut på at UB fungerer som høringsinstans i bystyresaker som angår ungdom, og kan også foreslå egne saker som skal behandles i bystyret. I tillegg er det vanlig at UB får en pott med penger som det står fritt til å fordele på tiltak og arrangementer som søker innen fristene som er satt. UB konstituerer seg og velger arbeids- og organiseringsmåte selv. I Trondheim-modellen består UB av en valgt representant fra hver ungdomsskole og videregående skole i kommunen. (www.trondheim.kommune.no/content. ap?thisId=111713150). Modellen er blant annet innført i Bergen og Stavanger (og Trondheim, selvsagt).

 

Organiseringen av UB varierer ofte fra sted til sted. For eksempel, i Stavanger pleide ungdomspartiene og forskjellige interesseorganisasjoner for ungdom å være representert – men som sagt er det Trondheim-modellen som begynner å bli standarden. Det er hovedsakelig den jeg vil ta utgangspunkt i når jeg diskuterer fordeler og ulemper rundt UB.

 

Elevrådenes rolle i samfunnet

 

For å bli valgt inn i UB, må du velges av elevene på skolen du representerer. Som oftest er det riktignok elevrådene som velger representanten, men elevene sitter selvsagt med makt nok til å overkjøre elevrådet hvis de går inn for det. På mange måter kan elevrådene i teorien sammenlignes med fagforeninger. Sånn sett kan UB ses på som en nyttig arena for å lære skoleungdom hvordan det representative demokratiet fungerer i praksis og stimulere til aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet.

 

Slik er det ikke nødvendigvis i praksis – kanskje lærer elevene i stedet at de fine demokratiske prinsippene de lærer om i samfunnsfagtimen, ikke står i stil med virkeligheten.

 

Ungdom er nemlig ikke dumme – de aller fleste ser på elevråd som supperåd uten reell makt som stort sett bryr seg om fillesaker (krav om brusautomat i kantinen er et eksempel som går igjen hos mange av dem jeg snakker med). Dette varierer selvsagt fra skole til skole, men inntrykket som går igjen er at elevrådene ikke akkurat er en viktig arena for elevene.

 

Dette har ikke nødvendigvis noe med selve organiseringen av elevrådene å gjøre. I forskjellige demokratiske organer er det ofte nok å skape en oppfatning om at organet er maktesløst, og medlemmene tilpasser seg denne oppfatningen. Jeg har hørt flere historier om at elever som faktisk har hatt lyst til å faktisk gjøre noe i elevrådet, har blitt nedstemt nettopp av den grunn. Motivene bak kan jeg bare spekulere i, men at det ligger en oppfatning om elevrådenes maktesløshet bak det hele, er jeg i liten tvil om.

 

Så kan en spørre seg selv: Hvis elevrådene oppfattes slik, og elevråd kan sammenlignes med fagforeninger, er det da rart at arbeideres rettigheter i Norge svekkes? Lærer vi den kommende generasjonen at å organisere seg stort sett handler om å kjempe for egoistiske krav?

 

Hva er uheldig med dagens organisering?

 

At det er disse elevrådene som igjen skal representeres i UB, er problematisk nok i seg selv. Samtidig har UB langt å gå før det når sitt fulle potensiale når det kommer til måten det er organisert på, isolert sett. Først og fremst eksisterer UB kun på de forskjellige bystyrenes godvilje og premisser, og kan legges ned når de voksne politikerne føler for det. Jeg har skrevet at UB er selvkonstituerende – det er en liten hvit løgn. Regelverket for UB godkjennes alltid i det vanlige kommunestyret. Det finnes heller ingen nasjonale retningslinjer eller lignende som sørger for at UB har lik makt overalt hvor det eksisterer, og det finnes ihvertfall ikke noen lover som sikrer ungdommen retten til å bli hørt i politikken.

 

Et annet problem er at UB ikke har noen reell makt i selve bystyret. Det fungerer som høringsinstans og kan fremme forslag, men har ingen stemmer i selve bystyret. Som nevnt tidligere, er det ikke mange politikere som går til valg på å høre på ungdommen. Ofte er resultatet at bystyret bare tar ungdommens meninger innover seg, når de stemmer med hva politikerne selv mener.

 

Det er neppe sånn de fleste stedene – men det er noe en bør være på vakt for. Om UB får gjennom forslag og/eller blir hørt i bystyret fordi det stemmer overens med politikernes meninger og ikke fordi politikerne vil høre på ungdom, har ungdommen mistet makten over UB. Denne problemstillingen er ikke så fjern, i og med at UB ofte blir veldig fjernt for elevene. Det er en del mellomledd i valgprosessen – elevene velger elevrådsrepresentant, elevråd velger elevrådsstyre, og ofte velger elevrådsstyret UB-representant (eller kommer med innstilling). Og elevrådet trenger som sagt ikke være representativt for elevene, i og med at mange anser elevrådet som en klubb for de spesielt interesserte, uten noen reell makt.

 

Mange steder er det ikke slik. Noen skoler har måttet avholde valg blant alle elevene fordi det var for mange som ville stille til valg – men i løpet av min tid som UB-representant i Stavanger, var denne typen personer i mindretall, de ønsket å stille til arbeidsutvalget (noen steder kalt formannskapet, som i det ordentlige bystyret), og de ønsket å styre debatten og dagsorden mest mulig. De aller fleste var ikke særlig engasjerte, de følte seg vel ikke erfarne nok, og lot seg gledelig styre. En slik situasjon bør ikke UB være i.

 

Holder skolens struktur ungdommens bystyres makt tilbake?

 

Så er spørsmålet, hvordan kan vi sørge for at UB er en arena for ungdom flest, som virkelig representerer barn og unge? Jeg tror ikke nødvendigvis løsningen ligger å endre måten UB fungerer eller er organisert på. Jeg tror heller at problemet ligger i skolen.

 

Slik den er i dag, er skolen for veldig mange ikke annet enn en læringsarena. Man går på skolen for å få seg en utdanning slik at man kan få seg en jobb når man er voksen, og det er alt. Om de ikke er så bevisste på det selv, vet foreldrene og lærerne det, og forteller dem gjerne det hvis de spør. Under kapitalismen kan man forenkle utdanningssystemets funksjon til noe så enkelt som å skape kompetent arbeidskraft. Riktignok er skolen er samlingspunkt hvor man treffer venner og sosialiserer, men det er ikke akkurat en kjernefunksjon. Man hører veldig lite om politikere som mener at elever er for lite sosiale på skolen.

 

Når skolens funksjon er så snever, er det heller ikke så rart at elevrådene (og, som en forlengelse av elevrådene, UB) anses som uviktige og maktesløse. Skolen er en arena for utdanning, ikke en arena for samfunnsdebatt og deltakelse i demokratiet – da virker det litt absurd for mange at skolenes representanter (UB) plutselig skal fungere som høringsinstans for bystyret. Det er en unaturlig forlengelse av skolens funksjon i samfunnet.

 

Teorien min er: Kanskje må skolen bygges opp fra bunnen av hvis ungdommens makt i demokratiet virkelig skal kunne slå gjennom. Vi trenger en skole hvor UB er en naturlig forlengelse. Se for deg skolen som et slags kollektiv for læring, deling av erfaringer og senere diskusjon om kultur og samfunn, i stedet for en plass hvor du skal gjøre som læreren sier for å få en karakter og en utdanning.

 

Jeg tror det står i stil med den sosialistiske skolevisjonen – en arena for personlig utfoldelse, som ikke bare lærer deg hvordan du skal tjene penger til livets brød når du blir voksen, men at meningene dine faktisk har noe å si, og at du bør forlange å bli hørt. Med en slik skole er jeg overbevist om at det ville vært mye lettere å engasjere ungdom i politiske spørsmål, og å skape et miljø for aktiv deltakelse i demokratiske organer som UB.

 

Demokratiets framtid – noe mer enn stemmeretten?

 

Ordningene med UB rundt omkring i landet er forhåpentligvis en god start på å stadfeste ungdommens økte medvirking i demokratiet. Den retten kan bli lovfestet i framtiden hvis det jobbes aktivt – samfunnet kan ha mye å tjene på det. Nå som idéene og organiseringen rundt UB har brukt det første tiåret av 2000-tallet på å modnes, er tiden inne for å stille nye krav.

 

Men først og fremst handler ungdommens medvirkning i samfunnet om ungdommens eget engasjement. Det kommer ikke av seg selv hos alle – det er lett å falle i apati når man gang på gang blir minnet på at samfunnet drives av store menn med store formuer og mange mektige venner. Man trenger ikke være ungdom for å føle deg, og man trenger ikke være sosialist for å skjønne det.

 

Det bør skapes miljø for deltakelse fra ungdom i politikken framover. Ungdommens bystyrer kan være en god måte å gjøre det på, men «grasrota» til UB vil alltid ligge på skolene – hos elevene. UB kan lett bli noe fjernt som ikke har noen reell makt i samfunnsutviklingen, noe for de litt for selvopptatte og pampete elevene – eller det kan bli et organ som tar alle elevers innspill og meninger på alvor, og som all ungdom føler en viss tilhørighet til.

 

På mange måter kan Ungdommens bystyre og «voksendemokratiet» sammenlignes. Det står overfor de samme utfordringene – fremmedgjøring, likegyldighet overfor samfunnsutviklingen, stadig økende avstand mellom folk og politikere. Ungdommens bystyre er på den andre siden noe ganske nytt, og i det ligger en mulighet til å utvide demokratiet utover stemmeretten, skape et mer inkluderende samfunn og å forsikre oss om at ungdommen blir hørt.