«Kvinnesakskvinne!»

Av Jenny Dahl Bakken

2014-01

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder av AKP(ml) fra 1984 til 1988. Hun regnes som en av lederne av «kvinneopprøret» i AKP(ml) på 80-tallet. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner, faglitteratur, politiske skrifter mv. på norsk, engelsk, tysk og spansk. Søstre Kamerater! og Den Flerstemmige revolusjonen er hennes best kjente politiske bøker. Begge er i nyopptrykk fra Forlaget Rødt!.

«I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris «for sin konsistente og bevisste bruk av radikalt bokmål gjennom et langt og svært allsidig liv som forfatter og skribent.» (Wikipedia)

Jenny Dahl Bakken er journaliststudent og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

MO201110703119963AREn av de første gangene Kjersti Ericsson husker at hun ble skikkelig, skikkelig forbanna, var på realskolen. Det var tidlig på 60-tallet, Beatles-bølgen fôr over landet, og kvinnebevegelsen hadde ennå mer enn et tiår igjen før de fikk gjennom milepælkravet om abort. Hun hadde alltid syns det var urettferdig, at menn og kvinner ble behandlet forskjellig, og denne dagen skulle hun si fra. Det var et diskusjonsforum på skolen, der ungdommene diskuterte før de danset etterpå. Denne dagen diskuterte de kriminalitet, da en av debattantene plutselig sa at mye kriminalitet skyldtes at kvinner forlot hjemmet og barna for å jobbe. Unge frøken Ericsson tok kraftig til motmæle. Dagen etter pekte de på henne i skolegården. «Kvinnesakskvinne!» ropte de.

Da hun giftet seg i 1965, beholdt hun navnet sitt. Abortkampen var sentral for hennes generasjon. Hvis du ber medlemmer av Rødt eller tidligere AKP nevne noen som har hatt en stor betydning for partiet, vil de fleste nevne Kjersti Ericssons navn.

Selv blir hun litt ukomfortabel av tanken på en slik heder. Hun sitter bak en pult på kontoret sitt i Pilestredet, og ser nesten flau ut når undertegnede forteller henne at hun er et forbilde for mange av de unge i bevegelsen. – Alt jeg har gjort, er å skrive en bok, sier hun spøkefullt.

Barrikadepensjonist

Nå er hun blitt 70, kontoret er på vei ned i esker, og Ericsson må flytte fra «det fineste kontoret i bygget» til pensjonistplassene i etasjen under. Hun gleder seg til å kunne gjøre hva hun vil jobbmessig, til å kunne pusle med sitt. Hun utelukker ikke at det blir mer skriving, flere bøker. Samtidig er det verste med å fylle 70 å bli gammel, syns Ericsson, å se kroppen forfalle mens hodet holder seg klart og ungdommelig. Å vite at neste gang hun fyller et rundt tall, er det 80.

En gang gikk hun først i toget, hun ropte slagord og knyttet neven og kjente engasjementet bruse gjennom årene, kjente sinnet flø og det målrettede raseriet. Raseriet mot urettferdighet og sjåvinisme – både internt i partiet og i samfunnet forøvrig. Søstre, kamerater! står i dag som et av de viktigste verkene hun skrev i sitt politiske forfatterskap.

– Det er fortsatt ikke alt som er bra. Men mye er bedre. Om det skulle blitt skrevet en Søstre, kamerater! 2.0, måtte noen andre skrevet den – noen som er aktive i dag og ser utfordringene. Det er mye som er lettere for unge kvinner i dag, men også mye som er verre. Kvinneundertrykkelsen er mer finurlig, se bare på skjønnhets-tyranniet. Og det enorme presset i dag for å være en god mor, det opplevde vi aldri i samme grad, sier Ericsson.

Ericsson tror mange kvinner opplever at samfunnet ikke er likestilt når de får familie.

– Det er så mange småting det forventes at kvinnen skal gjøre i ekteskapet, bare ting som å sende julekort til både foreldre og svigerforeldre, eller planlegging av diverse slag. I tillegg er det kvinnen som bærer familiens ære, på mange måter – det er også hennes ansvar at mannen hennes er likestilt og oppfører seg bra. Om han ikke gjør det, blir det hennes hemmelige skam, sier Ericsson.

Hun påpeker at selv om det er positivt at kvinnebevegelsen har blitt bredere og at det for eksempel i fagbevegelsen er en større aksept i dag for å fronte kvinnesaker, er kvinnebevegelsen også på vei til å bli politisk utvanna.

Ikke bare fordi mange tenker at Norge er et likestilt land. Sannsynligvis også fordi det er så mange retter vunnet, det mangler den store, forenende saken. Som retten til abort.

Larmen fra dem som intet begriper

Abortkampen står som en milepæl i Ericssons politiske liv.

– Det var en slik sak som angikk alle, den samlet kvinner av alle samfunnsklasser. Det har aldri siden vært en sak som har samlet kvinnene på den måten.

Det hun husker best, er ikke gleden ved at loven endelig gikk gjennom i 1978 – men forbannelsen over at den ikke gjorde det tidligere.

I reservasjonsrettdebatten er den tidligere abortlovkjemperen tydelig på hvor hun står. Det er en larmende debatt, et forsøk på å rive ned det Ericsson og de andre damene kjempet fram. Det er Otto Hauglien igjen og igjen.

– Reservasjonsretten er en seier som ikke koster noe for KrF, men det gir en mulighet til å ta abortdebatten på nytt. Å gjeninnføre den moralske skammen, sier hun.

Skammen og fordømmelsen fra dem som intet begriper. Dette diktet, Abort, er fra diktsamlinga By oss ikke noe smått:

Vi angrer ikke.
det måtte være sånn, det kunne ikke hjelpes.
Men alle årene etterpå
finnes det en i livet vårt
som ikke drar oss i klærne
river avisa fra oss
klatrer opp på fanget
og roper: Se meg! Hør meg!
En liten en
står ved albuen vår
sier ingenting, bare venter.
Venter beskjedent
alle årene etterpå.
Så spar oss for larmen
fra dem
som ingenting begriper.
(Fra diktet ……)

Følelser og den store kampen

Det begynte med dikt. Dikt om kjærlighet, raseri, undertrykkelse, samhold og fellesskap, dikt om hverdager, om morsrollen og kvinnerollen og samfunnet og naturen. Hun har skrevet dikt om Svalbard, om prostitusjon, om arbeidere, om revolusjon, om barna sine. Hun begynte å skrive da hun var liten, og den første diktsamlingen kom i 1968. Det var tre år etter at hun hadde giftet seg for første gang og svigerforeldrene reagerte på at hun ikke tok ektemannens navn. Diktningen har fulgt henne hele veien, etterhvert har det også blitt romaner. Da ektemannen døde, skrev hun om sorgen.

Selv om skrivingen gjerne har vært helt personlig, har den også vært politisk. Også flere av diktene. Selv dikt som virker personlige, som Ericssons dikt til datteren Marte fylt med både livsvisdom og råd, har en politisk undertone. I diktet «Lærevise til Marte om kjærligheten» er konklusjonen denne:

Du kom til verden, rund og myk og god å ta på.
Vær glad for det, og for hver hudnær våkenatt.
Men verden trenger også sårt til å forandres.
Den venter utålmodig på at du tar fatt.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.
De venter på deg. Å, du kommer til å tenne
gud vet hvor mange ennå meget unge menn.
Men millioner har en hetere forventning
om å få kalle deg for kamerat og venn.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.

Ericsson har alltid vært glad i dikt, og Brecht er favoritten som har fulgt henne gjennom livet. Selv tror hun at dikt, musikk og kunst appellerer til oss på en annen måte.

– Politikk handler både om fornuft og følelser. Dikt og musikk appellerer til følelsene i oss. Samtidig tror jeg at for eksempel sang er viktig for å videreføre historiene til de som kom før oss, det er en måte for venstresida å huske historien på, sier hun, og trekker fram sanger om borgerkrigen i Spania som et eksempel.

– Det gjør kampen man fører, større enn bare en selv.

Arbeidere i alle land, forén dere

Etter abortkampen, etter AKP og partipolitikken har hun skrevet flere fagbøker om vanskeligstilt ungdom og marginaliserte barn. Som kriminolog ser hun de ungdommene andre helst vil glemme, og skriver om dem. Som den gangen på realskolen reagerer hun fortsatt på kunnskapsløshet.

Bak rettferdighetstrangen ligger fremdeles en tro på noe bedre.

– Jeg vokste opp i en tid da det meste gikk framover. Reformer og rettigheter ble vedtatt, ting ble bedre for vanlige folk. Jeg husker vi ble helt sjokkert da en fritidsklubb kalt «Lekern» ble lagt ned. Det hadde ikke falt oss inn, vi var ikke vant til tanken, sier Ericsson.

I dag har fakkeltog for fritidsklubbene blitt nesten like dagligdags som kø i rushtrafikken. Hvert år kutter kommunene det de kan i budsjettene, hvert år kommer det angrep fra arbeidskjøperne i forhandlingsrundene i arbeidslivet, hvert år snakkes det om å spare og kutte og tjene.

– Vi må ikke glemme at under kapitalismen er det ingen av arbeiderklassens seire som er permanente. Vi ser en situasjon i Europa der rettigheter vi har tatt for gitt blir oppheva og trua, sier hun.

Ting har forandret seg siden hun var som mest aktiv. Hun snakker om klimatrusselen og kvinnekampen som har endret karakter. Det er ikke alt hun er stolt av, sier hun.

– Men når det gjelder kvinnekampen, og AKP-opprøret, der gjorde vi noe riktig. Det er noe av det jeg er mest stolt av den dag i dag.

Til deg som har mistet troen på sosialismen

Javisst, også da kan det hende
Du sviktes av en du har kjær
Og kanskje du går til en kamerat,
men finner en fiende der.
Dumme feil vil bli gjort av de kloke,
Så slitet blir unødig tungt.
Og noen vil visne i vårnetters frost
Fordi det er sårbart og tungt.
Javisst, noen blafrende drømmer
Vil slokne i bitende vind.
Men gjennom historia bæres en drøm
Med sterkere flamme enn din.
Veldige masser på vandring
Mot noe de brennende vil.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva vil du bruke det til?
Talløse har gått før oss,
Brutt opp fra nød og fra skam.
Så gikk de i ring eller falt utfor stup.
Men noen kom nesten fram.
Nå rekker de deg kompasset og drømmen.
Den gløder som ild.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva skal du bruke det til?