En kamp som må vinnes

Av Terje Samuelsen og Vegard Holm

2014-02

Terje Samuelsen er bryggesjauer og 2. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere leder av Norsk Havnearbeiderforening. Vegard Holm er tidligere transportarbeider og redaktør i Transportarbeideren

I begynnelsen av november i fjor startet Transportarbeiderforbundet boikotten av Risavika Terminal som lenge hadde nektet å inngå tariffavtale for losse- og laste-arbeid på terminalen. En måned seinere startet sympatistreik blant havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. Havneoperatøren Nor Lines i Tromsø har svart med storstilt bruk av streikebrytere, mens havnedirektøren i byen har utestengt bryggesjauerne fra ISPS-området på kaia. Det omfattende streikebryteriet og havnesjefens aksjon med å stenge ute havnearbeiderne fratar dem streikeretten.

De siste åra er konfliktene i havnene skjerpa: NHO og bedriftene har nekta å inngå tariffavtaler mange steder, og satt fortrinnsretten til bryggesjauerne under press. Havnearbeiderne i flere havner har svart med aksjoner.

Frontene i havnekonflikten er tydelige. Makthaverne i havne-Norge skal nedkjempe havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet på skip langs hele den lange kysten. Sjefene har startet klassekrigen. Havnearbeiderne har ikke annet valg enn å kjempe i mot. Å ha en tariffavtale er helt essensielt, men denne kampen handler om så mye mer.

Kampen om Risavika

Det er lenge siden Norsk Transportarbeiderfobund (NTF) krevde tariffavtale i Risavika Terminal (RT) ved Stavanger. Da bedriften, med støtte fra NHO, nektet å inngå avtale, varslet NTF boikott av bedriften. Boikottvarslet er behandlet både i Arbeidsretten og Tingretten etter at NHO stevnet NTF for ulovlig å ta boikottmiddelet i bruk. Begge rettsinstanser har slått fast at NTF har rett til å bruke boikott som kampmiddel i konflikten.

I november i fjor ble boikotten satt ut i livet, og i desember ble havnearbeiderne i Tromsø (se bilde) og Mosjøen tatt ut i sympatistreik for å øke presset på Risavika Terminal slik at tariffavtalen skulle komme på plass.

ILO-konvensjon 137

ILO-konvensjon 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert av Norge i 1974, og trådte i kraft i 1975. Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. For arbeidskjøperne er konvensjonen en rød klut, og må bort. For arbeiderklassen må den forsvares. Her er noe av det konvensjonen slår fast:

Artikkel 1.1: Denne konvensjonen gjelder personer som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengig av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt.

Artikkel 2.1: Det skal være vedkommende lands politikk å oppmuntre alle dem som berøres av dette til å skaffe havnearbeiderne fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig.

Artikkel 3.2: Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.

Artikkel 3.3: Registrerte havnearbeidere plikter å være disponible for arbeid på den måte som nasjonal lovgivning eller praksis bestemmer.

Artikkel 6: Hvert medlemsland skal sørge for at passende regler for sikkerhet, helse, velferd og yrkesopplæring blir gjort gjeldende for havnearbeidere.

Kampen for tariffavtale i Risavika Terminal er en helt ordinær tariffstrid, men det spesielle er at det på terminalen ikke er ansatte havnearbeidere. De er fast ansatt i et losse- og lastekontor som blir tilkalt når skip skal losses og lastes. Det er her viktig å understreke at dette losse- og lastekontoret ikke er et vikarbyrå (som noen sjefer forsøker å framstille det som) som leier ut arbeidskraft til hvem som helst, men kun til lossing og lasting av skip. Det er dette kontoret som har ansvar for utdanning og opplæring i havnearbeideryrket med alle de sikkerhetskurs og annet som trengs for en havnearbeider. Denne ordningen har lange tradisjoner i Norge, og er tariffestet gjennom avtale mellom NTF og NHO. ILO-konvensjon 137, som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å losse og laste skip, er også en del av tariffavtalene på norske havner. Mer om dette under.

Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip vil bli for dyrt. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger til eierne og en bedret konkurransesituasjon i forhold til de andre havnene i nærheten.

Samtidig som Risavika Terminal i fire måneder har sagt at boikotten fra NTF ikke har fått økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport. En underlig påstand. I Risavika handteres skipene billigere enn i andre havner (i følge ledelsen der) enn i havner med «dyre» havnearbeidere med tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det hadde vært lurt av ledelsen ved Risavika Terminal å inngå tariffavtale – raskt.

Striden i Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Her er tariffavtalen på plass, men arbeidskjøperne bryter den kontinuerlige. Tre eksempler:

  1. Det økonomiske bidraget til tillitsvalgtarbeid er holdt tilbake over lang tid.
  2. Når bruk av innleide arbeidere er mer enn 10 prosent, skal antallet fast ansatte økes, i følge avtale. På tross av økt bruk av innleide over lang tid er bemanninga på Oslo havn redusert.
  3. På grunn av for få ansatte er andre satt til lossing og lasting, og fortrinnsretten bevisst undergravd av sjefene på havna.

«Trompeten i Oslo havn», blir han kalt, Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF. Det er han som har stått i fronten for alle angrepene på bryggesjauerne i Oslo i lang tid.

Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor da påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Sjauergjengen på en båt skal være tre på grunn av produksjonen og sikkerheten. Derfor må lunsjen tas samtidig. Havnearbeiderne har foreslått tiltak for å gjøre det mulig med kontinuerlig produksjon, mens sjefene har avvist alle endringer. Men det har ikke hindret de usaklige angrepene på havnearbeiderne. Sannheten er åpenbart ikke så viktig, og kan ikke tas hensyn til når målet er å få bryggesjauerne bort fra havna. Og store deler av pressa hang seg velvillig på i klagesangen.

De mange bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben, og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. Denne bløffen ble også tatt som sannheten i deler av media i Norge, egne undersøkelser var ikke interessant. At dette er en bløff er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte til at denne yrkesgruppa fikk lavlønnstillegget ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. Stilluf Karlsen har ennå ikke dokumentert sin løgnaktige påstand om lønnsnivået til bryggesjauerne.

At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider; og lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.

Planlagte angrep

I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer for hvordan myndighetene skal påvirkes, og hvordan skape vansker for bryggesjauerne. Det siste punktet er særlig interessant fordi det her lå konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne og stoppe overtidsarbeidet. Provokasjoner mot bryggesjauerne var satt i system.

Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor, og hevda det var gamle kommunister som sto bar striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler for å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.

At det dreier seg om fagforenings-knusing og sosial dumping dokumenteres i et notat fra havnedirektøren til styret i Oslo havn i desember 2012. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag». Ikke underlig at notatet er unntatt offentliggjøring.

NHO og Bedriftsforbundet på banen

Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet. I denne sammenhengen er det interessant å se at AP Møller (Mærsk) snart har enerett (eller de facto monopol) på lossing og lasting av konteinere i de nordiske store havnene som Gøteborg, Århus og København. Det samme kan skje etter at Oslo havn har utlyst anbud på havnevirksomheten i hovedstaden.

Bedriftsforbundet, der selskapet Holship i Drammen er med, har klaget Norge inn for Europarådets sosiale komite for å bryte med menneskerettene (NHO støtter). Bedriftsforbundet hevder at det er en forutsetning for å være havnearbeider at en samtidig er medlem i NTF, altså et såkalt «closed shop»-prinsipp i norske havner. Transportarbeiderforbundet organiserer i dag om lag 95 prosent i norske havner, noe som neppe kan være ulovlig. Bedriftsforbundet får imidlertid ikke støtte fra den norske regjeringsadvokaten som mener det ikke er dokumentert brudd på organisasjonsfriheten i norske havner.

Kampen er internasjonal

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen i angrepene på norske havnearbeidere. Derfor er kampen i norske havner internasjonal. Det ble bekreftet da havnearbeidere i Danmark, Sverige, England og Belgia stilte med sine fagforeningsfaner på demonstrasjonen for tariffavtale ved Risavika Terminal i november i fjor. At kampen er internasjonal ble også bekreftet da havnearbeidere over hele Europa stoppa arbeidet og solidariserte seg med oppsagte bryggesjauere i Lisboa i februar i år. Havnearbeiderne i Lisboa fikk jobben tilbake.

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen når kolleger blir angrepet i andre land enten det dreier seg om privatisering og konkurranseutsetting av havnene, om det er angrep på ILO-konvensjon 137 som sikrer fortrinnsrett til å losse og laste skip, eller om det handler om sosial dumping når skipsredere og meklere vil ha sjøfolk til å laste og losse båtene billig, eller helst gratis.

Kamper i Europa

Siden boikottaksjonen av Risavika Terminal startet 1. november 2013 har engasjementet rundt aksjonen internasjonalt vært enormt. Havnearbeiderne i Norge har fått sympatierklæringer fra alle verdensdeler, fra små som store forbund. Det som er gledelig, er at havnearbeidernes og sjøfolks fagforbund ser alvoret i situasjonen og støtter opp om de alvorlige og harde angrepene som ikke bare bryggesjauerne i Norge blir utsatt for, men også i Hellas, Spania og Portugal. Vi vet at dette bare er begynnelsen, det er allerede varslet angrep på havnearbeiderne i belgiske havner.

Det startet i Hellas hvor myndighetene solgte havna i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco. Statsansatte havnearbeidere ble arbeidsløse, og tvunget inn i nye arbeidskontrakter med lønns- og arbeidsordninger langt under det de hadde. Greske myndigheter har omgjort lovverket: Fra tidligere at fagforeninger ikke hadde begrensninger, til nå å måtte ha minimum 25 medlemmer for å få avtale. Hele strukturen i Pireus er endret slik at ingen operatører har mer enn 24 ansatte. Dette er et godt eksempel på fagforeningsknusing, satt ut i livet av den greske staten, og utført av Cosco.

Spania er anmeldt til EU-kommisjonen for brudd på de fire friheter i forbindelse med havnepoolene i spanske havner. Arbeidsgiverne vil ta fra spanske havnearbeidere de rettighetene de har bygd opp gjennom mer enn 100 års faglig kamp. Spanske myndigheter, som mener den nåværende modellen har fungert bra, må følge opp krav fra EU og pålegg fra Kommisjonen. Det skal også sies at myndighetene og fagforeningene i Spania jobber tett sammen i denne saken. Rettsaken er ikke kommet opp ennå, men utgangspunktet er ikke godt.

I september i fjor ble 47 portugisiske havnearbeidere i Lisboa utestengt fra jobben. De ble erstattet med streikebrytere. Et sterkt internasjonalt press, i tillegg til sympatiaksjoner i mange europeiske havner førte til at det nå i februar ble forhandlet fram en løsning som gjør at alle de 47 bryggesjauerne har fått jobben sin tilbake. Det skal også sørges for bedre arbeids- og utdanningsmuligheter. Det skal også forhandles fram en ny tariffavtale som skal være ferdig innen september. Dette er en stor og viktig seier som forteller at internasjonal solidaritet arbeidsfolk i mellom virker.

Må vinnes!

Havnearbeidernes kamp i Norge må vinnes her hjemme, akkurat som andre lands arbeidere må vinne sine kamper. Men nasjonal og internasjonal støtte og solidaritet er avgjørende for å holde ut litt lenger enn arbeidskjøperne og deres venner.

Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt, har vi stor tro på at denne kampen kan vinnes. Men det krever styrke og standhaftighet hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.

Dette er en kamp arbeiderklassen i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!