Stål (omtale)
Av Rune Pedersen
Silvia Avallone:Stål
Aschehoug, 2013
Piombino heter en industriby på vestkysten av Italia. Geografisk er den skilt fra Elba med et par kilometer Middelhav, mens en av hovedveiene mellom Roma og Nord- Italia går like øst for byen.
Byens bankende hjerte har vært Lucchini, stålverket, som i tungindustriens gullalder i 1970-åra, hadde en arbeidsstokk på 20 000. Da var det kommunistpartiet som styrte Piombino, planla og organiserte sosiale boligprogrammer langs gater som blei kalt Via Stalingrado, Carlo Marx og Togliatti, sovjetiske huskelapper i det italienske landskapet.
Ved årtusenskiftet er virkeligheten en annen. De stolte boligprogramma er skitne og forfalne, på Lucchiniverket er det bare 2000 mann i arbeid, Rifondazione Communista, altså det reformerte kommunistpartiet samler om lag fem prosent av stemmene, og unge folk, i eller utafor arbeidslivet, gir stemmene sine til Berlusconis Forza Italia.
I disse kulissene foregår den kritikerroste italienske romanen Stål, skrevet av debutanten Silvia Avallone. Hun viser oss to fascinerende jentunger i på 13–14 og et interessant tablå av bipersoner, som befolker det døende industristedet i et Italia som er i ferd med å gå av hengslene.
Tenåringsjentene heter Anna og Francesca og er strandstjerner sommeren før de skal over på videregående. I familiene deres er det mødrene som forsøker å skape et familieliv. Både Annas aktivistiske mamma Sandra, som fremdeles henger med i det reformerte kommunistpartiet, og Francescas utslitte og kuede Rosa, som er kommet sørfra, sliter for sine nærmeste. Mennene saboterer kvinnenes anstrengelser. Voldelige Enrico terroriserer både Rosa og dattera, mens Arturo river Sandras verden i stykker med sin elegante livsstil finansiert av kriminalitet. Anna har en bror Alessio, som blander stål på Lucchini og leder en gjeng litt eldre ungdommer. De møtes på bar, kjører bil, drikker og sniffer kokain for å komme gjennom arbeid og fritid, og de bryter loven når det kan gi gunstige ekstrainntekter.
Seksualitet er aldri langt unna i fortellingen om Piombino anno 2001–2002. De eldre guttenes jakt på småjentene på stranda, mannfolkas ekspedisjoner til nabobyens strippeklubb med skarpe shots og danserinner importert fra Øst-Europa, TV-programmene med «le veline», lettkledde unge damer uten annen funksjon enn å være der med puppene sine og spre drømmen om en tilsvarende karriere til neste generasjon jenter. For det er TV som er faktaformidler i Piombino, som i det øvrige Italia, og Annas mor, Sandra, er en av svært få som leser aviser.
I dette miljøet iscenesetter forfatteren en veldig dramatisk kjede av hendinger i tidsrommet fra sommeren 2001 til sommeren året etter. Hennes største prestasjon synes jeg er at hun presenterer Italia omkring årtusenskiftet, det provinsielle, ekskommunistiske, snuskete, mannssjåvinistiske, berlusconistiske Italia, sånn at jeg tenker at det er sånn det er.
Jeg skal ikke avsløre mye av de dramatiske hendingene. Les om dem sjøl. Min favorittscene er imidlertid da det varsles om nye permitteringer på verket. Alessio har en ekskjæreste som er blitt personalsjef, og hun vil hjelpe han ved å få hans navn bort fra den «dårlige» og inn på den «gode» lista. Selv om Alessio har stemt Forza Italia, svarer han personalsjefen med et raseri og en logikk som er forankra i en klassebevissthet han må ha arva fra mora si.
Silvia Avallones Stål framstår som en blanding av to sterke svenske kulturbegivenheter fra 2000-tallet: Filmen Fucking Åmål (Moodyson) og den vesle romanen Yarden (Lundberg). Lesbisk ungdomskjærlighet og moderne proletariat.