1972: Arbeiderpartiet og EEC
Av Per Velde
Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen, og betydde slutten på deres hegemoni.
Venstresida påviste Aps samrøre med kapitalkreftene, og AKMEDS parole Nei til salg av Norge! fikk stor betydning.
Per Velde er pensjonert lektor og forfatter av boka Raddis! om 68-opprøret.
Den 25. september 1972 stemte Norge nei til EEC/EF.
For Arbeiderpartiet hadde dette vært et mareritt, splittelsen hadde ikke vært større siden 20-åra. Og partisekretær Ronald Bye uttalte etterpå at det hadde vært ei fæl tid. En stor, indre opposisjon og negative Ap-velgere (september 1971: 72 % nei) førte til at alle regler mot fraksjonisme måtte legges tilside. I mai 1971 får partiet en oppslutning på 50,3 %, og det er åpenbart at Aps velgere vil avgjøre saken. For ledelsen blir det et kjempeproblem å bevare oppslutningen.
I begynnelsen turer de fram på tradisjonelt vis: Ap/LO nedsetter et informasjonsutvalg hvor alle er ja-folk (Knut Frydenlund, Per Kleppe, Ronald Bye, Thorvald Stoltenberg). Samtidig drar AUF til Brussel og blir styrket i sin motstand. I februar 1971 retter så AUF (Bjørn Tore Godal, Sissel Rønbeck, Rune Gerhardsen m.fl.) et voldsomt slag mot ledelsen – en helsides annonse i Arbeiderbladet: «Det norske arbeiderparti må velge mellom EEC og sosialisme.» De peker på programmet: «Det norske arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn». Annonsen er undertegnet av 600 partimedlemmer – LO-tillitsmenn og sju stortingsrepresentanter! EEC vil sette kampen for sosialismen mange år tilbake, sier formann Godal, og forstår ikke at ikke ledelsen også ser det. For sosialisme var fortsatt en del av retorikken: «Den største garanti for en videreutvikling av sosialismen i Norge ligger i at vi vinner valget i 1973.» (Ronald Bye). På forhånd hadde Bratteli reist rundt i EEC og snakket med sosialdemokrater, og fått til svar at joda – det er OK med sosialisme i EEC. Men til venstre var de ikke imponert, dette var folk som Willy Brandt, Paul-Henri Spaak, Guy Mollet, Harold Wilson og George Brown, folk som solgte våpen til fascister (Hellas, Spania, Portugal) og rasister (Sør-Afrika). Ett år seinere lekket reiserapporten ut, og viste hvorfor den var holdt tilbake: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse,» sier Sicco Mansholt, EF-kommisjonens visepresident.
Fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har … de multinasjonale selskapene en enorm makt.
Og kontroll med dem er knapt mulig – selv de største regjeringer har mistet taket på dem.
Arbeiderbladet kjente rapporten, men skreiv likevel: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i EF.» Og i Studentersamfundet lo salen da statsråd Odvar Nordli hevdet at det nettopp er i EEC vi kan demme opp for de multinasjonale.
På AUFs landsmøte spilte Bratteli overrasket. «Hvor i all verden skulle den demokratiske sosialisme ha muligheter om ikke i EEC?» Og han benektet at det dreide seg om en kommende union, det gjorde alle ja-folk. Ikke ett innlegg etterpå støttet hans syn, og AUF vedtok at EEC «vil svekke de sosialistiske krefter i Europa.» Samtidig stusset mange over en absurd side hos AUF: Når studentlaget er mot monopolkapital og imperialisme og nevner Nato og EEC, så er det vel nær politisk schizofreni å være med i et parti som er fanatisk tilhenger av nettopp Nato og EEC?
I LO strømmer nei-vedtakene inn, til tross for at formann Tor Aspengren ber dem vente: EEC truer arbeidsplassene, og er et instrument for storkapitalen – og mange underskriver «med sosialistisk hilsen». Ap-ledelsen må ta et skritt tilbake – et nytt utvalg får 25 % nei-folk, og Per Kleppe skal utarbeide et «sosialistisk Europa-program».
I mars 1971 faller regjeringen Borten, og Bratteli utnevnes. Samtidig hevder framstående økonomer (Erik Brofoss, Gunnar Bøe, Odd Aukrust og Leif Johansen) at vi fint kan klare oss utenfor. Og tidligere Ap-statsråd Bøe sier: «EF representerer etter min mening et reaksjonært, økonomisk system.» Og nobelprisvinner Ragnar Frisch:
Fellesmarkedet bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde.
Ap er i knipe, og på landsmøtet i mai vedtar de å vente på forhandlingsresultatet og ikke ta stilling nå.
Samtidig pøser UD ut sine ensidige brosjyrer – opposisjonen er opprørt over maktmisbruket. LO har åtte ja-brosjyrer produsert av Europabevegelsen – «Fagbevegelsen og Det europeiske fellesskap » er skrevet av en mann fra Høyres markedsutvalg med forord av LO-sjefen. Ap tar villig statsapparatet i bruk og lar Statens Informasjonstjeneste sende ut 540 000 jabrosjyrer for skattebetalernes regning. Men i Oslo Arbeidersamfunn, landets største, vekker Trygve Bulls foredrag om Aps samrøre med Høyre og storfinansen oppsikt. Konklusjon: «Høyres favntak er dødens.»
I januar 1972 dannes Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité (AIK) mot EEC, med blant andre Einar Førde og Torbjørn Berntsen i spissen. Og AUF går med i Ungdomsfronten mot EEC med aktiv motarbeiding av partiledelsen på alle plan. I mellomtida har det vært kommunevalg, Ap sank til 41, 9%, og ledelsen må bite tenna sammen eller sprenge partiet. Men når Bratteli i Brussel har avtalt å dele kysten, går det galt: Fra Egersund og nordover skal Norge få fiske aleine i ti år. Norge fisker mer enn hele EEC til sammen, og kysten kan ikke gi dette fra seg. Det blir katastrofe for Bratteli når fiskeriministeren velger å gå av.
Ap er under uavbrutt press fra venstre som har stor framgang. Det er en sterk radikalisering på gang, en vilje til forandring, og sosialisme er ikke noe fremmedord. Folkebevegelsens faglige utvalg har harde angrep på strukturrasjonalisering og distriktspolitikk. 1. mai går de i tog mot internasjonal kapitalmakt og gjentar at kampen for folkestyre og samfunnsendring fortsetter etter EEC-saken. Faglig Utvalg, med leder Ragnar Kalheim, vokser seg sterke, mange LO-forbund og klubber er med (med 250 000 medlemmer), og de sender blant annet en 23-manns delegasjon til Bratteli for å protestere mot avtalen. Og holder stort teach-in i Folkets Hus med 350 tillitsmenn og gjester fra EEC som peker på de store sosiale skadene som fri flyt av kapital fører til. «EEC truer arbeidsplassene!» skal nå stå sentralt i informasjonen – som navnet på bladet deres: Trygge Arbeidsplasser.
AKMED
Og politiske streiker mot EEC får brei støtte. Også den mye mindre ml-initierte Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid øker (AKMED) stadig i innflytelse og størrelse, og mange blir tillitsvalgte. Når nesten 700 fra Faglig Utvalg har møte på Chateau Neuf med gjester fra hele Norden, er flere aviser interessert i om det er SUFere der. «Ja, et meget betydelig antall – de er jo valgt,» svarer Ragnar Kalheim.
Nei-sida opplever Ap som udemokratisk og autoritært. «Embetsverket på propagandaturné, » skriver Dagbladet når toppfolk i UD skal ut over hele landet og spre ja-budskapet – («…vi driver informasjon og er ikke part i saken»). Nei-embetsmenn nektes – «folk må få faktisk informasjon», sier utenriksminister Cappelen. Og Orientering spør: «Er UDs brosjyrer objektive? Ja, hvis objektivitet er det samme som bevisstløshet.» Og med penger er Bratteli skamløs: 12 millioner til opplysningsarbeid fordeles så sleipt at ja-sida får 80 %. «… en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller. Og sjofelt nok prøver også regjeringa med juridiske triks å hindre kommuner i å støtte Folkebevegelsen (FB) økonomisk. De statlige utvalgene som skal rapportere om Norge og EF, svarer som ventet ja, men i helse- og sosialpolitikken «glipper» det, Ap-Mork kom i mindretall, og et nei ble anbefalt – et sjokk for UD og Arbeiderbladet som alt hadde skrevet at utvalget sa ja. Dermed «forsvant» den – den som skulle gått ut i masseopplag. Og tidligere statsråd Trasti er opprørt over ensidigheten i A-pressa til tross for at 2/3 av Ap-velgerne er mot EEC, mens forfatteren Kåre Holt truer med utmelding. I Oslo AUF reagerer nå formann Jan Otto Hauge på sensuren i Arbeiderbladet, og hevder at redaktør Reidar Hirsti «… er den største trussel mot en balansert og allsidig presse … Arbeiderbladet er feil navn – den burde hett Youngstorgets Reaksjonære Budstikke.» For Arbeiderbladet har ikke plass til store organisasjoners nei-vedtak, men bare ja-vedtak fra de bitte små og direktører som truer med utflagging. (Opplaget har sunket med flere tusen). En undersøkelse av samfunnsvitere om avisa gir 59 % ja-stoff og 15 % nei. Men Ap er uforsonlig, og LO-sjefen kaller kravene om uravstemning for «latterlig spillfekteri», for målinger viser nei-flertall i LO. På fylkesårs-møtene nekter nå partisekretæren nei-sida ordet, og bryter Brattelis løfte om «demokratisk saksbehandling». Og i desperasjon stiller Bratteli ultimatum til folket: Han går ved et nei.
Problematisk for nei-sida er at Ap kontrollerer NRK (Torolf Elster, Ap) og NTB (redaktør Per Monsen, Ap) og misbruker sine posisjoner. Flere statistikker påviser en enorm overvekt av «ja-stoff». Ap er uhederlig, sier nei-sida: I Danmark stilles ikke ultimatum, både ja og nei er med i statlige brosjyrer, regjeringa gir ikke 80 % av penga til ja-sida og mobiliserer ikke statsapparatet for sitt syn. Professor Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» er blitt en skabbete høne, full av løgn og fanteri.
1. mai 1972 blir en enorm ydmykelse for Ap. Over hele landet dominerer nei, og i 30–40 byer har Samorg «Nei til EEC» som hovedparole. FB organiserer enorme tog. I Oslo går 2 300 i et totalt nei-dominert Samorg-tog (én ja-plakat), i RAF-toget (ml-initiert) er de 6 400, mens FB samler 13 000! I Trondheim fins ikke én ja-plakat, og i Bergen går Aspengren foran 400, mens FB samler 4 000! Samtidig har flere klubber sagt opp det kollektive medlemskapet i Ap. Men på LO-kongressen blir det knepent jaflertall pga et «sovjetisk» utvelgelsessystem. LO sender nå rundt korttidssekretærer som propaganderer for et ja; mange steder nektes de adgang, og tillitsmenn som har latt seg kjøpe, blir avsatt. (Også statsråd Kleppe avvises, og klager over «sensur».) Og språket er sterkt: Disse «betalte løpeguttene », disse «emissærene», «forræderne» og «ja-horene». Mens Haakon Lie på sin side svarer klart på spørsmålet om ikke favoriseringa av ja-sida setter velgerne under press: «Jo, og jeg hadde nær sagt – det gir jeg faen i!» Ettersom målingene blir dårligere for ja-sida, blir Ap-ledelsen stadig mer desperat med all slags manipuleringer og triks. I AUF øker raseriet, og Morgenbladet opplyser at Fritt Slag nå er blitt som Orientering, Friheten og Klassekampen. På Blindern skifter A-stud. navn til AUF-stud.
Men nå lover Ronald Bye at FB skal få en folkebevegelse mot seg; Ap arranger 9000 møter og har 2000 kontakter – hele maskineriet skal dundre løs. For partisekretæren er forbanna: Når økonomer sier at EF ikke fører til økt vekst, så er det løgn, når folk innen jordbruk og fiske mener det vil gå dårlig, er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. « … på nei-siden er det folk som tilsidesetter ethvert moralsk hensyn … det mest gemene er Nei til salg av Norge … den groveste form for propaganda vi har opplevd i nyere norsk historie … FBs propaganda har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og Bratteli i Bergen: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Og Arbeiderbladet: «Haugestad, med god hjelp fra SUF, har klart å bringe debatten ned på et lavmål.»
Ronald Bye raser mot «Nei til salg av Norge!», en parole først brukt av Bjørnstjerne Bjørnson og siden også mot EEC i 1962. Både FB og AKMED brukte flagg og nasjonale symboler i kampen for nasjonal sjølråderett, men bare AKMED brukte Nei til salg av Norge! på sine plakater m.m. Til tross for ja-sidas hysteri, uttalte også flere borgerlige politikere seg forståelsfullt om parolen – for eksempel det at Norge skulle gi fra seg råderetten over fisken. Og AKMED (og Klassekampen på første side) tok enda hardere i da de tok til seg og brukte Rolf Grovens praktfulle bilde av Willoch på Brattelis fang, oppå det norske flagget (FB var blitt tilbudt bildet, men vågde ikke). Det nasjonale spørsmål var viktig, for bare innen nasjonen kunne folkestyret opprettholdes med reell innflytelse: I EF ville demokratiet oppslukes av Brussel, noe de største fagorganisasjonene i Tyskland og Frankrike understrekte. Og da stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) prøvde seg med at nei, var et brudd på arbeiderklassens internasjonale solidaritet, fikk han svar fra historikeren Hans Fredrik Dahl: Arbeiderklassen kunne ikke sage over den greinen den sitter på, goder de sjøl hadde kjempet fram. I alt materiell fra AKMED og FBs faglige utvalg het det at et EF-medlemskap ville øke kapitalens makt og ikke hadde noe med solidaritet å gjøre.
I august/september 1972 kommer det stadig villere utspill fra Ap, via departementer og direktorater – for eksempel at et ja vil gi 1% større vekst, mens et nei vil gi et tap på 20 % – 6 000 kroner! – for en vanlig inntekt. Bare gjetting, sier framstående økonomer. Samtidig blir en avstemning i Sentraladministrasjonen (NTL) med stort nei-flertall kjent. Men det mest oppsiktsvekkende er svære annonser fra ansatte i departementer og statlige byråer – som fagfolk er de flaue over villedende annonser og kneblingen, og nå er det full ulydighet: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Handelsdepartementet, Sosialdepartementet og Statistisk Sentralbyrå – under fullt navn er de forbitret. Og Ap-statsrådene kan ingenting gjøre.
Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen og betydde slutten på deres hegemoni. Venstresidas påvisning av Aps samrøre med kapitalkreftene og deres udemokratiske metoder hadde gitt resultater: Ved stortingsvalget i 1973 fikk Ap 35,3 % mens det nye Sosialistisk Valgforbund (av SF, AIKere, NKP og uavhengige) fikk 11,2 % og 16 mandater. Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» var ikke lenger noen ørn, og ble det aldri mer. Mens partiet tidligere hadde fått oppslutning fra bortimot halvparten av folket, så har det siden sjelden vært mer enn en tredjedel, heller under, med et lavmål i 2001 da Jens Stoltenberg innkasserte 24,4 % etter storstilt høyredreining, privatisering og økonomisk liberalisme. (Finn Lied, tidligere Ap-industriminister: Privatiseringen av Statoil er det største folkeranet i norsk historie).
EEC/EF-kampen i 1972 var, så vidt jeg kan se, også siste gang partiformann, partisekretær og A-pressa snakket om sosialisme. Begrepet forsvant helt fra partiets retorikk, og ble siden fjernet fra programmet.
Arbeiderpartiets siste utspill var en storstilt mccarthyisme, en «sleggekampanje ». Slegga het SUF og ambolten Folkebevegelsen. I nesten to uker ropte Arbeiderbladet (og Aftenposten og VG) ut sine skremsler. Folk måtte ikke stemme nei, for det gjorde også de farlige SUFerne. Og ikke måtte de høre på FB, for der satt også SUF. «FB er gjennomfiltrert av SUF,» sier Arbeiderbladet. Og SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.»
På valgdagen navngir Arbeiderbladet de farlige radikalerne som ikke må få sitt nei: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen …
Men nei ble det. En langvarig dominans var over for alltid. Og dagen etter skreiv Dagbladet: «Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.»
