11. september 1986: Da Maggie Thatcher kom til Oslo

Av

2013-02A


Kari Celius er med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!, og varamedlem til landsstyret i Rødt. Hun var en del av den venstreopposisjonen i Sosialistisk Ungdom som i 1981 gikk ut og dannet Arbeidermaktgruppa. AMG deltok både i aksjonistmiljøet rundt Blitz, i demonstrasjoner og streikestøttearbeid (for gruvearbeiderstreiken, og senere for AS Sydvaranger).

Politiet ble satt inn mot demonstrantene. Det ble brukt hunder og kraftig mye tåregass, og spekulert om CS-gass ble brukt. Aksjonen fikk store presseoppslag rundt om i Europa, særlig i de britiske avisene, der overskrifter som «Opptøyer ødelegger Oslo-besøk» og «Pro-IRA-opptøyer i Oslo» var typiske. Demonstrasjonen ble selvfølgelig fordømt av den borgerlige delen av pressa i Norge også, og høyresida reagerte med avsky, men demonstrantene vant nok i stor grad opinionen.

Tall og fakta

Den lovlige demonstrasjonen foregikk i Rådhusets borggård. Demonstrasjonen var godt organisert og mobilisert til av det meste av venstresida, inkludert solidaritetsbevegelsen for Sør-Afrika og Natur og Ungdom. Istedenfor å løse opp demonstrasjonen etter at den var ferdig i borggården, valgte vi å fortsette ned til Akershus festning, hvor det overraskende nok var mulig å komme helt inn på festningsområdet, og opp til slottsporten. Der ropte vi slagord: «Maggie, Maggie, Maggie – Out! Out! Out! » og «Free Nelson Mandela!» Danny Morrison fra Sinn Fein fikk holdt en appell retta mot Thatchers harde linje i Nord- Irland. Da hadde politiet fått summet seg, og resten var køller, tåregass i øynene, hester inn i folkemengden og hunder som glefsa. Men vi klarte å holde blokaden en time, og de festkledde som skulle delta på den tvilsomme festmiddagen, var faktisk nødt til å forsere et område der tåregassen lå tett og ellers var tydelig prega av kamp. Visstnok var det bare en person som ble arrestert.

En lite velkommen gjest

Maggie Thatcher startet sitt norgesbesøk i Tromsø 11. september 1986. I Tromsø ble hun fraktet sjøveien til dampskipskaia, og der ble hun møtt med ANC-flagg, paroler og afrikanske trommer. Representantskapet i Tromsø AP og SV hadde vedtatt å boikotte Thatchers besøk. Heller ikke fylkesordføreren fra AP møtte på lunsjen, noe som sikkert var ganske pinlig for statsminister Gro Harlem Brundtland. Jeg husker det ikke, men det er sannsynlig at Thatcher var blitt invitert mens Kåre Willoch ennå var statsminister, og at vi hadde å gjøre med et noe uvillig vertskap. Av saker som ble tatt opp av den norske regjeringa under besøket, var spørsmålet om å få til bindende sanksjoner i FN mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og muligheten for å bli enige om å redusere oljeproduksjonen på kontinentalsokkelen (som Storbritannia og Norge deler) med 10 % for å hindre overproduksjon (og dermed fallende oljepris). Det kan vel sies at fru Thatcher ikke var særlig interessert i å diskutere noen av disse sakene.

Nord-Irland, gruvestreiken og Sør-Afrika

Aksjonen i festningsgården ble oppsummert som en vellykket ulovlig demonstrasjon – hvordan var det mulig? I dette tilfellet var det mange faktorer som var på vår side:

  • Som allerede nevnt, den lovlige demonstrasjon

hadde en ulovlig «hale», og begge var godt organisert. Vi brøyt politivedtektene, og bestemte oss for å demonstrere videre på et annet sted enn der det var gitt tillatelse. De fleste av dem som hadde møtt opp til den lovlige demonstrasjonen, ble med videre til den ulovlige, og de var innforstått med at det kunne bety at det ble mye politi og muligheter for å bli arrestert. – Grunnlaget for demonstrasjonen hadde brei støtte på hele venstresida. Kombinasjonen støtte til apartheid-regimet, hard linje i Nord-Irland og overfor fagbevegelsen gjorde Maggie Thatcher til et godt fiendebilde. Britisk uvillighet til å forplikte seg til felleseuropeiske tiltak mot luftforurensing mobiliserte i tillegg de unge miljøaktivistene. – Aksjonen mot Thatcher-besøket var i stand til å forene «gamle» og unge demonstranter, både de som lot seg mobilisere på de politiske sakene og de som var mobilisert mot «makta» eller mot politiet. I etterspillet var det stort fokus på politiets metoder og måten politiet blir brukt på.

Når man først skal grave i fortida, kan det være interessant å se mer på hva som var den politiske virkeligheten i Norge og i Storbritannia på midten av åttitallet – hva som var bakteppet til demonstrasjonen mot Thatcher. Da er det nødvendig å si noe om det aksjonistmiljøet som var i Norge, og hvordan venstresida forholdt seg til det. Vi må ta fram igjen noe av det som viser Thatchers framferd overfor den britiske fagbevegelsen, og se hvordan det påvirket oss. Hvordan var situasjonen her til lands? Var det noe som lignet thatcherisme i Norge? Er det forresten noen som fremdeles husker konfliktvåren 1986?

Aksjonisme på midten av 80-tallet – Situasjonen i Oslo

Siden tidlig på åttitallet hadde det politiske ungdomsmiljøet vært preget av ulike aksjonsbevegelser, der ungdom kjempet for sjølstyrte ungdomshus og deltok i husokkupasjoner. Engasjementet gjaldt også politiske saker, mot apartheid, mot NATO, mot rasisme og ny-nazisme. Dette var en løst organisert del av venstresida som hadde sitt utspring i arbeids- og boligløse-organiseringen og punke- og filleproletariatet – som sloss der de var: på gata.

Situasjonen var tilsvarende i de andre store byene i Norge, og i København var det en enda større bevegelse av BZ-ere1 med De Autonome som spydspiss.

Politiets harde linje

Oslo-politiet med Willy Haugli i spissen sto for en konfrontasjonslinje. Denne konfrontasjonslinja virket mobiliserende i seg sjøl. Demonstrasjon var i ferd med å bli en «kamp-form» som hadde gatene som arena. Enhver demonstrasjon kunne potensielt bli til en demo mot politiet, uansett hvilke planer som var blitt lagt på forhånd.

Det var en frustrasjon for politiet at de aldri fant ledelsen i Blitz. De forsto ikke, og ville heller aldri trodd på, at et allmannamøte kunne være der avgjørelsene ble tatt. «Noen» måtte jo stå bak, noe som førte til en klappjakt på noen sentrale blitzere. De var derfor de første som ble arrestert, noen ganger før demonstrasjonen hadde startet. Dette fokuset på enkeltpersoner, sammen med en voldsbruk som på ingen måte sto i forhold til de ulovlighetene politiet ble satt inn mot, bidro til å sette politiet i et dårlig lys. En demonstrasjon, den såkalte «Haugli-demonstrasjonen», som retta seg mot politiets metoder mobiliserte opp mot 10 000 mennesker. (Dette skjedde året etter Thatchers besøk, i 1987.)

Diskusjon om aksjonisme og politiske linjer

Det fantes altså en stor bevegelse av aksjonister som ikke tilhørte venstresidas organisasjoner. Dette ble diskutert og analysert av organisasjonene på venstresida, både bevegelsens klassemessige karakter og hvor grensen går for når aksjonisme blir elitistisk og ikke lenger kan mobilisere bredt. Samtidig var den organiserte venstresida interessert i bevegelsen, både i å bidra til å trekke bevegelsen i den retningen man mente var den riktige, og samtidig trekke til seg enkeltpersoner med tanke på rekruttering. Å beskylde hverandre for «å fiske i opprørt vann» var en del av diskusjonen, og det ville være historieforfalskning å unnslå at noen av oss brukte vel så mye ressurser på analysen som på deltakelse i aksjonene.

Thatcherisme og fagforeningsknusing

I perioden fra 1979 til 1985 ble 20 % av den britiske industrien regelrett slaktet. Det er særlig to arbeidskonflikter som kan illustrere kampen mot nedleggelse av arbeidsplasser og mot de lovendringene som den britiske regjeringa vedtok for å begrense fagforeningenes muligheter til å opptre kollektivt: den nesten et år lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85, og streiken i Murdocks aviser i London tidlig i 1986.

Gruvestreiken (1984–1985)

I 356 dager streiket opp mot 150 000 gruvearbeidere mot det nasjonale Kullstyrets planer om å legge ned 20 lønnsomme kullgruver, noe som ville gjøre mer enn 20 tusen gruvearbeidere uten arbeid. National Union of Miners (NUM) under ledelse av Arthur Scargill klarte å holde skansen til tross for at de fikk en dom mot seg allerede etter 4 måneder og at de bare fikk begrenset støtte i form av sympatistreiker. Det var en stor skuffelse at TUC, britiske LO, aldri klarte å støtte streiken med mer aktiv innsats, til tross for betingelsesløs støtte på kongressen like etter at streiken startet. Generalstreiken kom aldri i stand, og det var bare bryggearbeiderne og jernbanen som aktivt aksjonerte. Det ble anslått at streiken kostet den britiske staten tilsvarende 70 milliarder norske kroner, og hele 1,5 milliarder av disse hadde gått til bruk av politi. Politivolden i forbindelser med streikevakter og politiets direkte trakasseringer av gruvearbeiderne og deres familier er vel noe av det styggeste som har vært i forbindelse med arbeidskonflikter, og den førte til alvorlige sår som har grodd svært langsomt i det britiske samfunnet. Enkeltpersoner fikk dommer og store bøter for vold mot politiet etter sammenstøt på blokader.

Den organiseringa som foregikk lokalt i gruvesamfunnene, var en stor inspirasjon for oss på venstresida og i fagbevegelsen i Norge, og det var en stor streikestøttebevegelse, faktisk den største utenom Storbritannia, i gang helt til slutten.

Streiken endte som kjent med tap for gruvearbeiderne, og de gikk tilbake til arbeidet uten at det ble inngått noe avtale med Kullstyret og uten at de som var blitt oppsagt i løpet av streiken ble tatt inn igjen. Thatcher sin harde linje hadde virket til slutt.

En splittet fagbevegelse

Etter gruvestreiken kom splittelsen innad i TUC tydelig fram. «Elektrikerforbundet» EETPU og gruppen av gruvearbeidere som brøt ut under streiken, utgjorde en høyreopposisjon som var villig til å akseptere reguleringen etter de nye lovene som Thatcher hadde innført for fagforeningene, blant annet krav om uravstemning ved viktige avgjørelser, ved valg av ledelse og i spørsmålet om å gå til streik. EETPU fikk også spille en viktig rolle da de grafiske foreningene ble neste offer tidlig i 1986. I skjul for de grafiske arbeiderne og deres fagforeninger Sogat og NGA hadde Rupert Murdock bygget sin «nyhetsfabrikk», et helt nytt avishus med fullstendig teknologisk fornyet produksjonsanlegg. Da foreningene ikke ville akseptere vilkårene i en ny avtale som skulle binde dem til løfter om å avstå fra aksjoner ved konflikter («non strike deal»), ble 5500 grafiske arbeidere og kontoransatte i Murdocks eksisterende avishus tatt ut i streik og umiddelbart etter sagt opp. Det nye avisproduksjonshuset ble så bemannet med nytt personell, og EETPU inngikk avtale med Murdock for dem. Det var forventet at denne usolidariske oppførselen skulle føre til eksklusjon av EETPU fra TUC, men det skjedde ikke.

Maskin-knusere?

I etterpåklokskapens klare lys kan vi se gruvestreiken og streiken mot Murdocks nye avispalass som protesten fra en del av arbeiderklassen som den teknologiske utviklinga var i ferd med å valse over. I dag er det journalistene som sitter ved datamaskinene, typografer og trykkere er ikke lenger en del av arbeideraristokratiet, og de gamle gruvebyene er øde. Denne fornyinga av kapitalismen hadde allerede startet da Thatcher kom til makta i 1979. Det er ingen tvil om at første del av strategien var å gjennomføre storstilte privatiseringer, der offentlig virksomhet ble delt opp og delt ut til private investorer, som kunne stå for rasjonaliseringen i praksis. Neste steg var å ta grep overfor sterke fagforeninger, som de mente hadde for stor innflytelse i arbeidslivet. Nå var det ikke slik at teknologien som skulle fornye produksjonen var klar til å tas i bruk, eller at det var vilje til investeringene som krevdes, men ryddejobben var nødvendig for å legge til rette for bruk av ny teknologi. Det krevde en «ryddehjelp» som var i stand til å opptre så kynisk som det var nødvendig, og som tålte å bli det ultimate hat-objektet. En rolle fru Thatcher fylte svært godt. Vi ser også nå – i det samme klare lyset at den omstillingen det var snakk om, var en omstilling til arbeidsløshet for arbeiderklassen i Europa når det meste av industrien ble demontert og flyttet til steder i verden der arbeidskraften kan kjøpes billig.

Kull og klimakrav

Da Thatcher kom til Norge, var det ventet at et norsk krav om at britene skulle forplikte seg til å redusere sine utslipp av svovel med 30 % innen 1993 ville skape stor diskusjon. 30 % kravet var et felles tiltak i Nord-Europa mot sur nedbør. Den britiske regjeringa hadde imidlertid like før besøket bevilget 600 millioner pund til renseanlegg ved de tre største kullkraftverkene, samt vedtatt at tilsvarende rensing skulle settes i verk på alle britiske kullkraftverk – etter hvert. Det ble spekulert i om dette kun ble gjort for å unngå at norgesbesøket skulle bli for pinlig. På midten av åttitallet ble 75 % av det britiske energibehovet dekket av kullkraft, og alternativene som skulle overta når kull skulle fases ut, var olje, gass og atomkraft. Bygging av atomkraftverk med nærhet til Nordsjøen var et omstridt alternativ. Det er det fremdeles, samtidig som kullkraftverk uten tilstrekkelig rensing er et klimapolitisk umulig alternativ.

Norge 1986: det store konfliktåret

I forkant av tariffoppgjøret 1986 er det Høyre-regjering, og Kåre Willoch er statsminister. LO stilte offensive krav om økt kjøpekraft, noe norske arbeidsfolk ikke hadde hatt på mange år. Derimot var det jappetid og spekulasjonsøkonomi, godt støttet av Høyre-regjeringa, som førte til større økonomiske forskjeller. I tillegg krevde LO at økningen i kjøpekraft skulle ha en sosial profil, og at Lavtlønnsfondet som hadde vært finansiert av partene siden 1980, skulle oppheves. Det viktigste kravet var at det skulle innføres 37,5 timers uke for alle, lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Frontene med LO med LO-leder Tor Halvorsen på den ene siden og Norsk Arbeidsgiverforening ledet av Pål Kraby på den andre sto steilt mot hverandre da oppgjøret startet. N.A.F. kunne i prinsippet tilby lik arbeidstid, mot at kravet om lønnstillegg og lavtlønnsgaranti ble frafalt. De hevdet at å oppheve Lavtlønnsfondet ville bety kroken på døra for en rekke lavtlønnsbedrifter.

7. april går N.A.F. til det skrittet å stenge over 100 000 arbeidere i private bedrifter ute fra sine arbeidsplasser etter at forhandlingene med LO hadde gått i stå. Lockouten kom overaskende på mange av medlemsbedriftene, som på ingen måte var godt kjent med virkemidlet. Det var en ganske selsom situasjonen der faglige tillitsvalgte måtte fortelle sine direktører hva lockout betydde – at det faktisk betydde at smelten i ovnene ble ødelagt, og at ordrer gikk tapt. Det ble lagt et betydelig press på Kraby og sentralstyret i N.A.F. som enstemmig hadde vedtatt lockouten, og etter tretten dager endte det med full sier til LO.

Full seier? Det viste seg at det var åpnet for økt fleksibilitet og lokale tilpasninger for hvordan arbeidstida skulle settes ned til 37,5 timer, og det var ingen garantier i avtalen om at arbeidstidsreduksjonen skulle gi nedsatt daglig arbeidstid. Likevel ble det avtalt at normalarbeidsdagen ikke skulle utvides, noe vi i dag vil si var en viktig seier.

Oppgjøret fikk imidlertid ringvirkninger: Den mislykkete lockouten førte til at Kraby måtte gå av som leder i N.A.F. Enten det hadde direkte sammenheng eller ikke med stemningsbølgen etter lockouten så bestemte Arbeiderpartiet seg for å gjøre felles sak med FrP og felte Willoch-regjeringen på innstrammingstiltakene i den såkalte «påskepakka». Ett av de viktigste tiltakene i «påskepakka» var økning av bensinavgiften med 35 øre literen, dermed støtten fra FrPs to representanter. 9. mai tok Gro Harlem Brundtland over som statsminister, og da var ikke oppgjøret over ennå i offentlig sektor. Dermed ble det Gro som møtte Maggie i september 1986. Nå kan det også legges til at den offensive stemningsbølgen ikke vedvarte. Etter hvert som oljeprisen sank ytterligere, ble bensinavgiften satt opp likevel. Mellomoppgjøret i 1987 ble moderat og i 1988 ble det innført lønnslov, som førte til svært liten lønnsutvikling i perioden 1988–90.

Thatcherismen i Norge

Til tross for det pinlige intermessoet med tariffoppgjøret i 1986 var også det norske borgerskapet på offensiven, og ønska å synliggjøre og formalisere at styrkeforholdet mellom klassene var i endring. Som i Storbritannia foregikk det her til lands en nedbygging av industrien på åttitallet og utover nittitallet. Arbeidskonfliktene på 80-tallet var stort sett mer langvarige og bitrere enn de hadde vært både tidligere og seinere, og det var defensive kamper som dreide seg om prinsipielle spørsmål, grunnleggende sett forsvar av arbeidsplasser eller faglige rettigheter. Som vi så fra Thatcher- England var det snakke om å legge ned gode arbeidsplasser i industribedrifter som i noen tilfeller også gikk med overskudd.

I Oslo sto kampen blant annet om Nylands verksted og Jøtul. I begge tilfellene ble streik brukt i et siste desperat forsøk på å forhindre nedleggelse eller utflytting, og kanskje derfor led begge streikene nederlag. Ønsket om å fjerne industrien fra Oslo var nok både på grunn av at lønnsnivået i Oslo var noe høyere enn i resten av landet, og et ønske om å fjerne eller nøytralisere sterke klubber og fagforeninger med til dels brysomme lokale tillitsvalgte. I tilfellet med Jøtul var det opprettholdelse av arbeidsplassene på Kråkerøy, på bekostning av Oslo, og da ASEA Per Kure skulle legges ned, var det lovnad om nytt arbeid i Drammen.

Klassekampen skjerpet seg ikke bare i Oslo. På åttitallet så vi også et skifte i statens politikk når det gjaldt støtte til industribedrifter som var bærebjelken for et helt lokalsamfunn, såkalte ensidige industristeder. Buvikutvalget leverte sin innstilling om nedbygging av statlig eierskap til industri, og satte i gang en protestbevegelse i mange lokalsamfunnet som sto i fare for å bli nedlagt. Streikene og aksjonene i Tyssedal, i Sydvaranger (fire måneders ulovlig streik i 1985) og Sulitjelma fikk masseoppslutning lokalt, men hadde det til felles at de ikke ble støtta av LO-ledelsen og i for liten grad greide å mobilisere resten av grunnplanet i fagbevegelsen. Derfor mislyktes de i å øve nok politisk press mot Stortinget til å snu utviklinga.

Etter nederlaget med den mislykkete lockouten var det viktig for NAF at de gjenvant sin autoritet. Det gjorde de etter en lang og bitter streik ved Vinmonopolet høsten 1986. På Vinmonopolet, som nylig hadde meldt seg inn i NAF, hadde tonen blitt stadig dårligere mellom ledelsen og de ansatte. Konflikten startet med at hovedtillitsvalgte Håkon Høst ble flyttet vekk fra tapperiet, der han jobbet. Dette var et rent disiplinærtiltak, som han motsatte seg fordi det ville gjøre det umulig for han å gjøre jobben sin som tillitsvalgt. Høst fikk støtte helt til topps i Nærings-og nytelsesmiddelarbeiderforbundet i å nekte å la seg flytte, men ledelsen svarte med å gi han avskjed. Vinmonopolets arbeiderforening gikk til streik, en ulovlig streik som fikk massiv støtte fordi det gjaldt et så viktig prinsipp som en tillitsvalgts rett til å utøve sitt verv. 10 000 gikk til to timers sympatistreik allerede da konflikten hadde vart en uke. Men det gjaldt også et viktig prinsipp for arbeidsgiversida: en ulovlig streik skulle ikke få vinne. Polstreiken led nederlag, uten at Høst fikk jobben tilbake. Dette var et nederlag som fikk stor betydning for ettertida: Lærdommen ble at det ikke nytter å streike når streiken blir dømt ulovlig. Arbeidsgiversida hadde lykkes med noe så kontroversielt som å gi en tillitsvalgt avskjed. I tillegg slo Arbeidsretten i domspremissene fast en kraftig utvidelse av arbeidsgivers styringsrett. Fra da av har ansatte kunnet settes til hvilket som helst arbeid innafor en bedrift uavhengig av stillingsbeskrivelse og kontrakt.

Til avslutning: Alt henger sammen med alt – for det sier Gro Harlem Brundtland og Boye Ullmann. Maggie Thatcher proklamerer: «There is no society, only individuals ».2 Dette sammenfatter også den viktigste effekten av thatcherismen: At alt er blitt individuelle løsninger og valg, og vi skal velge det billigste. Men det er alltid noen som betaler prisen for våre individuelle valg. Det gjør cabinpersonalet i Ryan Air og fabrikkarbeiderne i Bangladesh som produserer for H&M. Thatcherismens siste stadium er opphør av et samfunn. Vi er ikke der, og vi skal ikke dit.

Kilder:

  • Usystematisk samlete klipp fra Arbeiderbladet og Klassekampen i perioden 1985–1987
  • Diskusjoner om Thatcher-demo og aksjonisme: Moldvarp: Internblad for Arbeidermaktgruppa (AMG) nr. 3/1988
  • Knut Øygard: Fagbevegelsen i Norge på 80- og 90-tallet (Internasjonale sosialister)

Noter:

  1. «Besetzere» eller husokkupanter
  2. «I think we’ve been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it. ‘I have a problem, I’ll get a grant.’ ‘I’m homeless, the government must house me.’ They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There’s no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation.» Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women’s Own magazine, October 31 1987